En person som vokter og passer beitende husdyr, i Bibelen særlig sauer og geiter.  (1Mo 30: 35, 36; Mt 25: 32; se SAU.) Arbeidet som hyrde, eller gjeter, er en gammel beskjeftigelse; Adams sønn Abel var gjeter. (1Mo 4: 2) Mens man i jordbrukslandet Egypt så ned på denne beskjeftigelsen, ble hyrder eller gjetere andre steder betraktet med respekt. – 1Mo 46: 34.

Ofte var det eieren selv, hans barn (både sønner og døtre) eller en annen slektning som passet småfeet. (1Mo 29: 9; 30: 31; 1Sa 16: 11) De velstående, for eksempel Nabal, hadde tjenere som arbeidet som hyrder, og blant dem kunne det være en som stod over de andre. (1Sa 21: 7; 25: 7, 14–17) Når eieren selv eller medlemmer av hans familie passet hjorden, hadde den det som regel godt. Men en leiekar hadde ikke alltid den samme personlige interesse for dyrene, noe som til sine tider gikk ut over dyrene. – Joh 10: 12, 13.

Til en hyrdes utrustning hørte vanligvis et telt (Jes 38: 12), en kledning som han kunne svøpe seg i (Jer 43: 12), en stokk og en slynge som han kunne forsvare seg selv og hjorden med, en skreppe til den medbrakte maten (1Sa 17: 40; Sl 23: 4) og en lang, krummet stav til å lede hjorden med (3Mo 27: 32; Mi 7: 14).

Hyrder som levde som nomader, slik som Abraham gjorde, bodde i telt og flyttet fra sted til sted for å finne beite for sine hjorder. (1Mo 13: 2, 3, 18) Det hendte imidlertid at dyrenes eier bodde et bestemt sted, hvor han hadde sitt hjem eller sin hovedleir, mens hans tjenere og noen medlemmer av hans familie drog omkring med hjorden. – 1Mo 37: 12–17; 1Sa 25: 2, 3, 7, 15, 16.

Gjenkjenner sauene virkelig sin hyrdes stemme?

Noen ganger ble hjordene til flere hyrder lukket inne i én kve for natten, og en dørvokter ble satt til å holde vakt over dem. Når hyrdene kom om morgenen, kalte de på sin hjord, og sauene adlød bare sin egen hyrde. Hyrden gikk så foran hjorden og førte sauene ut på beite. (Joh 10: 1–5) W.M. Thomson skrev på grunnlag av egne iakttagelser i Syria og Palestina på 1800-tallet: «[Sauene] er så tamme og så godt opplært at de meget medgjørlig følger sin vokter, som fører dem ut av kveen eller deres hus i landsbyene og dit han vil. Ettersom det er mange hjorder på et sted som dette, går de i hver sin retning, og det er hans oppgave å finne beite til sauene. Det er derfor nødvendig at de lærer å følge etter ham og ikke løper inn på uinngjerdede kornmarker som ligger så fristende på begge sider. En sau som kommer på avveier, vil komme opp i vanskeligheter. Hyrden kommer fra tid til annen med et skarpt rop for å minne dem om at han er der. De kjenner stemmen hans og følger ham; men hvis det er en fremmed som roper, bråstopper de og løfter forferdet hodet, og hvis ropet blir gjentatt, snur de og flykter fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme. Dette er ikke bare en lignelses fantasifulle språkdrakt; det er en kjensgjerning. Jeg har selv erfart dette gang på gang. Hyrden går foran, ikke bare for å vise vei, men også for å se om veien er framkommelig og sikker.» – The Land and the Book, revidert av J. Grande, 1910, s. 179.

J.L. Porter skriver på lignende måte i boken The Giant Cities of Bashan and Syria’s Holy Places: «Hyrdene ledet hjordene sine ut av byportene. Vi kunne se dem tydelig, og vi iakttok dem og lyttet til dem med stor interesse. Det var tusenvis av sauer og geiter i en tett, sammenblandet flokk. Hyrdene stod sammen inntil alle dyrene var kommet ut. Så skilte de lag. Hver hyrde fant sin egen sti, og mens han gikk framover, utstøtte han et skarpt, spesielt rop. Sauene hørte ropene. Først gikk det en bølgende bevegelse gjennom flokken, som om den ble ristet innenfra; så skjøt det fram spisser i samme retning som hyrdene gikk; spissene ble lengre og lengre helt til den uordnede massen løste seg opp i lange, levende strømmer som fulgte etter sine ledere.» – 1868, s. 45.

Om kvelden ledet hyrden dyrene tilbake til sauekveen, hvor han stilte seg ved inngangen og telte sauene idet de gikk forbi under staven hans eller hendene hans. – 3Mo 27: 32; Jer 33: 13; se KVE.

Et barskt liv. Hyrdenes liv var ikke lett. En hyrde var utsatt for både hete og kulde og opplevde søvnløse netter. (1Mo 31: 40; Lu 2: 8) Med fare for sitt eget liv beskyttet han hjorden mot rovdyr som løver, ulver og bjørner og mot tyver. (1Mo 31: 39; 1Sa 17: 34–36; Jes 31: 4; Am 3: 12; Joh 10: 10–12) Han skulle forhindre at hjorden ble spredt (1Kg 22: 17), søke etter sauer som hadde fart vill (Lu 15: 4), bære svake og trette lam ved sin barm (Jes 40: 11) og ta seg av syke og sårede dyr – forbinde brukne ben og pleie sår og skader med olivenolje. (Sl 23: 5; Ese 34: 3, 4; Sak 11: 16) Han måtte ta spesielt hensyn når han gjette søyer som gav die. (1Mo 33: 13) Hver dag, som regel ved middagstid, gav han hjorden  vann. (1Mo 29: 3, 7, 8) Hvis dyrene ble vannet ved en brønn, måtte renner i bakken eller trau fylles med vann. (2Mo 2: 16–19; jf. 1Mo 24: 20.) Ved brønnene kunne en hyrde møte andre hyrder, og det kunne oppstå stridigheter. – 1Mo 26: 20, 21.

Hyrden hadde rett til å få en andel av utbyttet av hjorden (1Kt 9: 7), og ofte fikk han sin lønn utbetalt i form av dyr (1Mo 30: 28, 31–33; 31: 41), men han kunne også få den utbetalt i penger. (Sak 11: 7, 12) Han kunne komme til å måtte erstatte tap (1Mo 31: 39), men under Moseloven ble det ikke krevd erstatning for noe som var blitt revet i stykker av et vilt dyr. – 2Mo 22: 13.

Det ovenstående gjaldt stort sett alle slags hyrder. Foruten hjorder av sauer, geiter og kveg fantes det også hjorder av esler, kameler og svin. – 1Mo 12: 16; 13: 7, 8; Mt 8: 32, 33.

Brukt billedlig. Jehova er en Hyrde som på en kjærlig måte tar seg av sine sauer, det vil si sitt folk. (Sl 23: 1–6; 80: 1; Jer 31: 10; Ese 34: 11–16; 1Pe 2: 25) Hans Sønn, Jesus Kristus, er den «store hyrde» (He 13: 20), «overhyrden», og tilsynsmennene i den kristne menighet ivaretar under hans ledelse på en villig og uselvisk måte og med iver den oppgave som påhviler dem som hyrder for Guds hjord. (1Pe 5: 2–4) Jesus omtalte seg selv som «den gode hyrde», som en som virkelig har medlidenhet med «sauene», og han viste at han hadde det, ved å overgi sin sjel til gagn for dem. (Joh 10: 11; se Mt 9: 36.) Men som forutsagt førte det at «den gode hyrde» ble slått, til at hjorden ble spredt. – Sak 13: 7; Mt 26: 31.

I Bibelen blir betegnelsen «hyrder» noen ganger brukt om Israels herskere og ledere, både om dem som var trofaste, og om dem som var troløse. (Jes 63: 11; Jer 23: 1–4; 50: 6; Ese 34: 2–10; jf. 4Mo 27: 16–18; Sl 78: 70–72.) Betegnelsen blir også brukt om andre nasjoners herskere og ledere. (Jer 25: 34–36; 49: 19; Na 3: 18; jf. Jes 44: 28.) De «hyrdene» som blir omtalt i Jeremia 6: 3, er etter alt å dømme befalingsmenn for invaderende hærer. Hyrder med sine hjorder blir i Jeremia 33: 12 brukt som et bilde på gjenopprettelse, mens det ble sagt at ødeleggelsen av Babylon ville være så fullstendig at ’ingen hyrder skulle la sine hjorder legge seg ned der’. – Jes 13: 20.

Når det i Åpenbaringen 12: 5 sies at alle nasjonene skal bli ’gjett’ med en jernstav, betyr det at de vil bli tilintetgjort. – Jf. Sl 2: 9.