(Idumẹa) [fra gr.: edomittenes (land)].

I makkabeertiden og i romertiden omfattet ikke Idumea de sentrale deler av det gamle Edom, på østsiden av Araba, men bestod av deler av de områdene som tidligere hadde tilhørt Simeons stamme og Juda stamme. Som det framgår av 1. Makkabeerbok (4: 29, 61; 5: 65), innbefattet Idumea traktene omkring Hebron, så langt nord som til Bet-Sur, som lå 26 km sørsørvest for Jerusalem. Det fortelles at Judas Makkabeus tilføyde idumeerne et knusende nederlag. (1. Makkabeerbok 5: 3) Ifølge Josefus undertvang senere Johannes Hyrkanus I alle idumeerne, men lot dem bli boende i landet på den betingelse at de lot seg omskjære og gikk med på å leve etter jødisk lov, noe de rettet seg etter. (Jewish Antiquities, XIII, 257, 258 [ix, 1]) Noen av Idumeas innbyggere var blant dem som oppsøkte Jesus da de fikk høre om «hvor mange ting han gjorde». – Mr 3: 8; se EDOM, EDOMITTER.