Ild spilte en viktig rolle i menneskenes hverdag i bibelsk tid, slik tilfellet også er i vår tid. Noe av det som Bibelen konkret nevner at man brukte ild til, er rensing, smiing og støping av metaller, matlaging, oppvarming av boliger, frambæring av ofre og brenning av røkelse. Men fordi ild som ikke holdes under kontroll, kan forårsake store ødeleggelser, blir ild omtalt som en av de fire tingene «som ikke har sagt: ’Nok!’» (Ord 30: 15, 16) Av samme grunn sammenligner Jakob en tunge som blir brukt galt, med en ild. – Jak 3: 5–8; jf. Ord 16: 27.

Det første menneskepar kjente til ild, for da Jehova drev dem ut av Edens hage, satte han øst for hagen «kjerubene og det flammende sverdblad som stadig svingte rundt». (1Mo 3: 24) Kain og Abel kan ha frambåret sine ofre til Jehova framfor kjerubene, og det er sannsynlig at de brukte ild da de frambar dem, selv om dette ikke blir sagt uttrykkelig i Bibelen. En annen mulighet er at de ventet at det skulle utgå en ild fra kjerubene som ville fortære ofrene. (1Mo 4: 3, 4) Tubal-Kain må ha benyttet den sterke varmen fra en kraftig ild når han smidde redskaper av kobber og jern, for jern smelter først ved en temperatur på 1535 °C. (1Mo 4: 22) Etter vannflommen framstilte man teglstein «ved en brenningsprosess», i tillegg til at man laget soltørket murstein. (1Mo 11: 3) Ettersom det var vanskelig å tenne opp ild, var det etter alt å dømme vanlig å ta med seg ild fra ett sted til et annet. – 1Mo 22: 6; Jes 30: 14.

 I forbindelse med Guds hensikter. Jehovas engel viste seg for Moses i en flammende ild i en tornebusk som brant, men ikke ble fortært. (2Mo 3: 2) I ødemarken ble israelittene ledet av en ildstøtte om natten, og denne ildstøtten befant seg senere over tabernaklet, som symbol på Jehovas nærvær. (2Mo 13: 21; 40: 38) Da Jehovas herlighet ble tilkjennegitt ved ild i forbindelse med at Loven ble gitt til Israel, stod hele Sinai-fjellet i røyk. – 2Mo 19: 18; 24: 17.

Tabernaklet og templet. Det ble brukt ild i forbindelse med tilbedelsen ved tabernaklet og, senere, i templet. Hver morgen og «mellom de to kveldene» skulle øverstepresten brenne røkelse på røkelsesalteret. (2Mo 30: 7, 8) Guds lov krevde at ilden på brennofferalteret skulle brenne uopphørlig. (3Mo 6: 12, 13) Det tradisjonelle jødiske syn at ilden på alteret opprinnelig ble antent mirakuløst av Gud – en oppfatning som har stor tilslutning – finner ikke støtte i Bibelen. Ifølge de instrukser som Jehova Gud opprinnelig gav Moses, skulle Arons sønner «gjøre opp ild på alteret og legge ved til rette på ilden» før de la offeret på alteret. (3Mo 1: 7, 8) Først på et senere tidspunkt, en tid etter innsettelsen av det aronittiske presteskap, og dermed etter at innsettelsesofferet var blitt frambåret, kom det en ild fra Jehova, trolig fra skyen over tabernaklet, som fortærte det offeret som da lå på alteret. Den mirakuløse ilden antente således ikke veden på alteret; hensikten med denne ilden var å «fortære brennofferet og fettstykkene på alteret». Den ilden som fra da av brant på alteret, kunne naturligvis betraktes som en blanding av ilden fra Gud og den ilden som allerede brant der fra før. (3Mo 8: 14 til 9: 24) På lignende måte fortærte mirakuløs ild fra Jehova de ofrene som ble frambåret like etter Salomos bønn ved innvielsen av templet. – 2Kr 7: 1; se også Dom 6: 21; 1Kg 18: 21–39; 1Kr 21: 26, hvor det fortelles om andre eksempler på at Jehova benyttet mirakuløs ild for å vise at han godtok sine tjeneres ofre.

Juridiske bestemmelser og bruk av ild ved fullbyrdelse av dommer. Ifølge Moseloven var det forbudt å tenne opp ild på sabbaten. (2Mo 35: 3) Hvis en mann mistet kontrollen over en ild han hadde antent, og ilden spredte seg til en annens mark, skulle han yte erstatning for skadene. (2Mo 22: 6) Klesplagg eller gjenstander av skinn som det var kommet et angrep av spedalskhet på, skulle brennes hvis angrepet ikke forsvant. (3Mo 13: 53–58) Ved visse lovbrudd skulle overtrederne steines og likene av dem brennes opp med ild. (3Mo 20: 14; 21: 9; Jos 7: 15, 25) Hvis en av Israels byer gjorde seg skyldig i frafall, skulle innbyggerne slås ned med sverdet, og byen og alt byttet i den skulle brennes opp med ild. – 5Mo 13: 12–16.

Når israelittene drog ut i krig mot sine fiender, overgav de visse byer til ilden. (4Mo 31: 10; Jos 6: 24; 11: 11–13) I tillegg brente de opp de utskårne bildene og de hellige pælene. (5Mo 7: 5, 25; 12: 3) Når israelittene tok bytte, lot de metaller gå gjennom ilden, noe som i realiteten innebar at de steriliserte dem. – 4Mo 31: 22, 23.

Ved flere anledninger har Jehova benyttet bokstavelig ild når han har fullbyrdet sine dommer over overtredere. (4Mo 11: 1; 16: 35; 2Kg 1: 10–12; Jud 7) Jehovas vrede ble utøst «akkurat som ild» da det frafalne Juda og Jerusalem ble ødelagt av babylonerne i 607 f.v.t. Dette uttrykket for vrede ble ledsaget av bokstavelig ild. (2Kg 25: 9; Kla 2: 3, 4) Døperen Johannes advarte de religiøse lederne på hans tid om at det skulle finne sted en dåp med ild, noe som rammet Jerusalem i år 70 e.v.t., da romerske hærstyrker ødela byen og brente templet. – Mt 3: 7–12.

Brukt av motstandere av Guds vilje. Også motstandere av Guds vilje brukte ild i forbindelse med at de framsatte trusler, gjennomførte grusomme henrettelser og frambar ofre. Rasende efraimitter truet Jefta med ordene: «Ditt eget hus skal vi brenne ned over deg med ild.» Samsons 30 filistiske brudesvenner truet hans forlovede med at de ville brenne henne og hennes fars hus hvis hun ikke fikk Samson til å fortelle henne løsningen på en gåte og så røpet den til dem. Etter at Samson hadde sendt 300 rever med tente fakler ut på filisternes åkrer med stående korn, brente filisterne virkelig henne og hennes far opp med ild. (Dom 12: 1; 14: 15; 15: 4–6) Satan Djevelen benyttet ’ild fra himlene’ da han med Guds tillatelse satte Job på en spesiell prøve. – Job 1: 12, 16.

De folkeslagene som holdt til i Kanaan, brente faktisk barna sine i ilden som ofre til sine falske guder. Selv om Jehova hadde gitt et uttrykkelig forbud mot å gjøre dette og hadde fastsatt dødsstraff for det, frambar frafalne israelitter sine egne barn som ofre i Hinnoms dal. (3Mo 20: 2–5; 5Mo 12: 31; 2Kr 28: 1–3; Jer 7: 31; 19: 5) Den trofaste kong Josjia satte en stopper for denne grusomme skikken ved å gjøre Tofet i Hinnoms dal uegnet for tilbedelse. – 2Kg 23: 10; se MOLEK.

Brukt billedlig. Ild eller tanken om at noe brenner eller flammer opp, blir brukt billedlig om kjærlighet (Høy 8: 6), lidenskap (Ro 1: 27; 1Kt  7: 9), vrede og dom (Sef 2: 2; Mal 4: 1) og sterke følelser (Lu 24: 32; 2Kt 11: 29). Da Jeremia ville la være å tale i Jehovas navn, oppdaget han at dette var umulig for ham, ettersom det ble som en brennende ild som var innestengt i hans ben. (Jer 20: 9) I Bibelen blir Jehova omtalt som en fortærende ild på grunn av sin renhet og det at han krever udelt hengivenhet, og også fordi han tilintetgjør dem som gjør opprør mot ham. (5Mo 4: 24; 9: 3) Hans nidkjærhet og hans voldsomme harme brenner som en ild, og hans «tunge» og hans ord er som en ild. (Sl 79: 5; 89: 46; Jes 30: 27; Jer 23: 29) I tillegg gjør Jehova sine engler, som tjener ham, til en fortærende ild, og «jorden» skal bli fortært av hans nidkjærhets ild. – Sl 104: 1, 4; Sef 3: 8; se også Da 7: 9, 10.

Prøving, lutring, rensing. «Paktens sendebud» blir sammenlignet med en lutrers ild, en ild brukt til rensing av gull og sølv. Det at Jehova lar paktens sendebud prøve «Levis sønner» som med ild, fører altså til at de blir renset. (Mal 3: 1–3; se LUTRING.) Når et materiale blir prøvd ved ild, blir dets kvalitet dessuten avslørt, noe apostelen Paulus framholdt da han understreket betydningen av å bygge på grunnvollen, Jesus Kristus, med brannsikre materialer. – 1Kt 3: 10–15.

Ild og salt var forbundet med de ofrene som ble frambåret i templet. (3Mo 2: 9, 13; Ese 43: 24) Salt stod for frihet fra forderv og var et symbol på varig lojalitet, som i uttrykket «saltpakt». (2Kr 13: 5) Hva symboliserer så ilden?

Apostelen Peter omtaler prøvelser og lidelser som en «ild» som prøver en kristens tro og viser hvilken kvalitet den er av. (1Pe 1: 6, 7) Senere sammenligner han det å lide for rettferdighetens skyld med en ild som brenner, da han sier til sine medkristne: «Undre dere ikke over den ild som brenner blant dere, den som rammer dere som en prøve, . . . dere [har] jo . . . del i Kristi lidelser, for at dere kan fryde dere og være jublende glade også under hans herlighets åpenbarelse.» (1Pe 4: 12, 13) At det er gagnlig å lide for det som er rett, framgår også av apostelen Paulus’ ord: «Trengsel bevirker utholdenhet.» (Ro 5: 3) En person som trofast gjennomlever en vanskelig ildprøve, vil som følge av sin utholdenhet bli sterkere og mer rotfestet enn han var før han ble prøvd. – Apg 14: 22; Ro 12: 12.

Tilintetgjørelse. I bibelsk tid var ild det sterkeste middel til tilintetgjørelse man kjente til. (Jos 6: 24; 5Mo 13: 16) Jesus brukte derfor noen ganger begrepet «ild» som bilde på den fullstendige tilintetgjørelsen av de onde. (Mt 13: 40–42, 49, 50; jf. Jes 66: 24; Mt 25: 41.) En gang advarte Jesus disiplene sine mot å la sin hånd, sin fot eller sitt øye få dem til å snuble, slik at de ble kastet i Gehenna. Så sa han: «Enhver skal saltes med ild.» Han må ha ment at «enhver» som gjorde det som han nettopp hadde advart mot, kom til å bli saltet med Gehennas «ild», evig tilintetgjørelse. – Mr 9: 43–49; se GEHENNA.

Peter skrev at «de himler og den jord som nå er, [er] spart til ild». På grunnlag av sammenhengen og i lys av andre skriftsteder er det tydelig at det her ikke siktes til en bokstavelig ild, men til evig tilintetgjørelse. På samme måte som vannflommen på Noahs tid ikke tilintetgjorde de bokstavelige himler og den bokstavelige jordkloden, men bare de ugudelige menneskene, vil Jesu Kristi åpenbarelse med sine mektige engler i en flammende ild føre til tilintetgjørelse bare for de ugudelige menneskene og den onde tingenes ordning som de er en del av. – 2Pe 3: 5–7, 10–13; 2Te 1: 6–10; jf. Jes 66: 15, 16, 22, 24.

Ytterligere eksempler på at ild blir brukt som symbol på evig tilintetgjørelse, finnes i Åpenbaringen og i Esekiel. Åpenbaringsboken forteller at «de ti horn» og «villdyret» skal vende seg mot Babylon den store og brenne henne opp med ild. (Åp 17: 16, 17) I Esekiels profeti fortelles det om at det angrepet som Gog og hans horder retter mot Guds folk, vekker Jehovas vrede, og at det vil regne ned ild og svovel over dem. Det som er igjen av angripernes krigsutrustning, skal brukes til å tenne opp ild med i sju år. (Ese 38: 19, 22; 39: 6, 9, 10) De nasjonene som gjør opprør når Satan blir sluppet løs etter Kristi tusenårige styre, kommer til å bli fortært av ild, og Djevelen og alle de som ikke er skrevet opp i livets bok, blir kastet i ildsjøen, som står for den annen død. – Åp 20: 7–10, 15; 21: 8; se HINNOMS DAL; ILDSJØEN.