Det hebraiske substantivet sarạf i flertall er i Jesaja 6: 2, 6 gjengitt med «serafer». Ordets bokstavelige betydning er «en som brenner». Det blir også brukt sammen med det alminnelige ordet for slange (nachạsj) og blir i den forbindelse oversatt med «gift-»; det kan være at uttrykket henspiller på slangegiftens brennende, betennelsesvekkende virkning. (5Mo 8: 15) Ordet forekommer første gang i forbindelse med at Gud straffet de opprørske israelittene ved å sende inn «giftslanger [nechasjịm serafịm]» blant dem. Etter at Moses hadde gått i forbønn for israelittene, sa Jehova til ham at han skulle lage «en ildslange» og sette den på en signalstang. Hvis de som var bitt, så på ildslangen, kom de til å bli helbredet og ville få leve. Moses laget slangen i kobber. (4Mo 21: 6–9; 1Kt 10: 9) Jesus viste at dette hadde profetisk betydning, da han sa: «Liksom Moses løftet opp slangen i ødemarken, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at enhver som tror på ham, skal ha evig liv.» – Joh 3: 14, 15.

I Jesaja 14: 29 og 30: 6 blir «en flygende ildslange» nevnt i forbindelse med Guds dom over Filistea og i en beskrivelse av ødemarksområdet sør for Juda. Noen mener at uttrykket «flygende» her henspiller på hvordan giftslanger lynraskt hogger til når de angriper.