Det greske ordet parabolẹ (bokst.: «det å stille ved siden av el. sammen med») er i de fleste norske oversettelser gjengitt med «lignelse» og, unntaksvis, «ordspråk» eller «ordtak». En lignelse er et billedlig uttrykk eller en enkel fortelling som illustrerer en sannhet eller en etisk lærdom. Et ordspråk er en setning som på en anskuelig måte uttrykker en sannhet eller en leveregel, ofte metaforisk, altså billedlig, ved hjelp av en illustrasjon. I Ny verden-oversettelsen er ordet «illustrasjon» brukt i begge betydninger.

At ordet parabolẹ, slik det er brukt i Bibelen, har en vid betydning, framgår av Matteus 13: 34, 35, hvor Matteus peker på at det var forutsagt om Jesus Kristus at han skulle tale ved hjelp av «illustrasjoner» (NV), («lignelser», EN, NB, KJ, RS; «bilder», NO). I Salme 78: 2, som Matteus her siterer, forekommer ordet «ordspråk» (hebr. masjạl), og evangelieskribenten gjengir dette med det greske ordet parabolẹ. Slik den bokstavelige betydningen av ordet antyder, tjente en parabolẹ  som et middel til å formidle en tanke, som en metode for å forklare noe ved å ’stille det ved siden av’ noe annet og sammenligne det med dette. – Jf. Mr 4: 30.

Også Hebreerne 9: 9 og 11: 19 viser at parabolẹ har en nokså vid betydning, og her har man i de fleste oversettelser sett seg nødt til å avvike fra sin hovedgjengivelse. I det første av disse skriftstedene omtaler apostelen Paulus tabernaklet, det teltet Israel hadde i ødemarken, som «et bilde [parabolẹ] som gjelder den fastsatte tid». I det andre sier apostelen om Abraham at han fikk Isak tilbake fra de døde «på en billedlig måte [en parabolei; «i dette ligger et forbilde», NO; «som et symbol», EG]». Ordspråket «lege, leg deg selv» blir også kalt en parabolẹ. (Lu 4: 23) Noen oversettelser har her ord som «ordspråk» eller «ordtak», mens Ny verden-oversettelsen også her har sin hovedgjengivelse, «illustrasjon».

Et ord med beslektet betydning er «allegori» (gr. allegorịa), som betegner en beretning der de enkelte innholdselementene danner en kjede av symboler. Paulus brukte det greske verbet allegorẹo (allegorisere) i Galaterne 4: 24, i forbindelse med Abraham, Sara og Hagar. Det er blitt oversatt med ’være en allegori’ (KJ), ’være en allegorisk framstilling’ (AT), ’ha en billedlig betydning’ (NKJO) og ’stå som et symbolsk drama’ (NV).

Apostelen Johannes brukte et annet ord, paroimịa, som kan oversettes med «sammenligning» (NV) (Joh 10: 6; 16: 25, 29); det er også blitt oversatt med «lignelse», «gåtefull tale», «gåte», «bilde», «billedspråk» og «ordspråk» (NO, EN, AT, KJ). Peter brukte det samme uttrykket i betydningen «ordspråk» da han skrev om hunden som vender tilbake til sitt eget spy, og om purka som velter seg i sølen. – 2Pe 2: 22.

Virkningsfullt i undervisningen. Det er minst fem grunner til at illustrasjoner er et godt virkemiddel å benytte når man underviser: (1) De vekker tilhørernes oppmerksomhet og holder den fangen. Det er få ting som vekker så stor interesse som en opplevelse eller en fortelling. Hvem kjenner vel ikke illustrasjonene om den bortkomne sønnen og om den ene sauen som kom bort? (2) De skjerper tenkeevnen. En av de beste mentale øvelser er å grunne over betydningen av en sammenligning for derved å få tak i de abstrakte sannhetene som blir belyst. (3) De engasjerer følelsene, og fordi det vanligvis er lett for tilhørerne å oppfatte hvilken praktisk anvendelse de får på dem selv, rører de ved samvittigheten og hjertet. (4) De gjør det lettere å huske det som blir sagt; man kan senere gjenkalle illustrasjonen eller fortellingen i erindringen og tenke igjennom anvendelsen. (5) De bidrar til at sannheten blir bevart, for de kan anvendes til alle tider og kan forstås i alle tidsepoker. Dette kommer av at de gjerne handler om livet og dagligdagse ting, mens ord i seg selv kan forandre meningsinnhold. Dette er en av grunnene til at bibelske sannheter kan bli fullt ut forstått i dag, akkurat slik de ble forstått på den tiden da de ble uttalt eller nedskrevet.

Formålene. Det viktigste formålet med alle illustrasjoner er, som vist i det foregående, undervisning. Men Bibelens illustrasjoner tjener også andre formål:

1) Det at man noen ganger må grave og undersøke for å få tak i hele den dype meningen som berører hjertet, vil gjerne få dem som ikke elsker Gud, men bare har en overfladisk interesse for det som blir sagt, og således innerst inne ikke er interessert i sannheten, til å trekke seg bort. (Mt 13: 13–15) Det er ikke slike mennesker Gud samler inn. Jesu illustrasjoner tilskyndte de ydmyke til å be om nærmere forklaring, noe de stolte ikke ville gjøre. Jesus sa: «La den som har ører, høre», og selv om flertallet i de folkeskarene som hørte på Jesus, gikk sin vei, kom disiplene og bad Jesus om å forklare illustrasjonene. – Mt 13: 9, 36.

2) Illustrasjoner skjuler sannheten for dem som ville misbruke den og bare er ute etter å legge feller for Guds tjenere. Jesus besvarte et spørsmål som fariseerne stilte for å fange ham i ord, ved å bruke en mynt, «koppskattens mynt», til å illustrere sitt poeng. Han sa til slutt: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» Hans fiender måtte selv finne ut hvordan de skulle forstå dette, men Jesu disipler forstod fullt ut det nøytralitetsprinsippet som han framholdt. – Mt 22: 15–21.

3) Ettersom hver enkelt tilhører selv må finne ut av hvordan illustrasjonens prinsipper skal anvendes i hans tilfelle, kan den tjene som en klar og tydelig advarsel og irettesettelse, samtidig som den avvæpner ham, slik at han ikke har noe grunnlag for å ta til motmæle. Det blir slik som et ordtak sier: «Den som skoen passer, bør ta den på.» Da fariseerne kritiserte Jesus fordi han spiste sammen med skatteoppkrevere og syndere, svarte Jesus: «De som er friske, trenger ikke lege, men det gjør de syke. Gå derfor og lær hva dette betyr: ’Jeg vil ha barmhjertighet og ikke  slaktoffer.’ For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» – Mt 9: 11–13.

4) Brukt i forbindelse med en irettesettelse kan en illustrasjon forhindre at tilhøreren forutinntatt lukker ørene, slik at man oppnår mer enn man ville ha gjort hvis man bare la fram kjensgjerningene med rene ord. Det var på denne måten Natan fikk kong David til å lytte med et åpent sinn da han irettesatte ham for den synd han hadde begått i forbindelse med Batseba og Uria. (2Sa 12: 1–14) Det var også en illustrasjon som fikk den onde kong Akab til objektivt å vurdere de prinsippene som angikk det at han hadde vist ulydighet mot Gud ved å spare livet til en av hans fiender, syrerkongen Ben-Hadad, og til uforvarende å felle en dom som rammet ham selv. – 1Kg 20: 34, 38–43.

5) Illustrasjoner kan få mennesker til å gjøre noe som innebærer at de viser sitt sanne jeg og tilkjennegir om de er sanne Guds tjenere. Da Jesus sa: «Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv», «gikk mange av hans disipler av sted til de ting som lå bak dem, og ville ikke lenger gå sammen med ham». På denne måten fikk Jesus luket vekk dem som ikke virkelig trodde av hjertet. – Joh 6: 54, 60–66.

Riktig synsvinkel. Bibelske illustrasjoner har flere sider. De framholder og belyser prinsipper, og de har ofte også en profetisk betydning og anvendelse. Noen av de profetiske illustrasjonene fikk en anvendelse forholdsvis kort tid etter at de var blitt uttalt, og noen skulle dessuten få en oppfyllelse langt inn i framtiden.

Det er to utbredte feiloppfatninger som kan hindre en i å forstå bibelske illustrasjoner. Den ene går ut på at alle illustrasjonene bare er gode fortellinger som inneholder illustrerende eksempler, eller som man skal ta lærdom av. Lignelsen om den bortkomne sønnen anses for eksempel av noen for ganske enkelt å være god litteratur, mens det som blir fortalt i illustrasjonen om den rike mannen og Lasarus, blir betraktet som et eksempel på lønn og straff etter døden.

I denne forbindelse er det også interessant å merke seg at illustrasjonene ikke nødvendigvis handler om ting som har skjedd i virkeligheten, selv om de gjerne er hentet fra hverdagslivet. Selv om noen illustrasjoner begynner med vendinger som «det hendte en gang . . .», «en mann hadde . . .» og «det var en mann som . . .», ble de uttenkt av den som talte, under innflytelse av Guds ånd og er nettopp det som de kalles – illustrasjoner, eller lignelser. (Dom 9: 8; Mt 21: 28, 33; Lu 16: 1, 19) Om Jesus Kristus fortelles det: «Alt dette sa Jesus til folkeskarene ved hjelp av illustrasjoner. Ja, uten en illustrasjon talte han ikke til dem.» – Mt 13: 34; Mr 4: 33, 34.

En annen urett oppfatning som kan hindre forståelsen av bibelske illustrasjoner, går ut på at hver eneste detalj i fortellingen har en symbolsk betydning.

Den beste tilnærmingsmåten er først å lese sammenhengen og finne ut hvordan forholdene og omstendighetene var. Når for eksempel Israels herskere ble omtalt som «Sodoma-herskere» og nasjonens folk ble kalt «Gomorra-folk», får dette oss til å tenke på et folk som syndet grovt mot Jehova. (Jes 1: 10; 1Mo 13: 13; 19: 13, 24) Når salmisten i en bønn ber Jehova om å gjøre det samme med fiendene av Jehova og hans folk «som med Midjan», tenker man på hvordan midjanittene, som hadde undertrykt hans folk, led et fullstendig nederlag som innebar at over 120 000 ble drept. – Sl 83: 2, 3, 9–11; Dom 8: 10–12.

I tillegg er det ofte nyttig å ha kjennskap til Moseloven og datidens talemåter og skikk og bruk. En viss kjennskap til Moseloven hjelper en for eksempel til å forstå illustrasjonen om slepenoten. (Mt 13: 47–50) Når man vet at man på den tiden betalte skatt av frukttrær i Palestina, og at det var vanlig å hogge ned trær som ikke bar frukt, er det lettere å forstå hvorfor Jesus fikk et fikentre som ikke bar frukt, til å visne og så brukte det til å illustrere et poeng. – Mt 21: 18–22.

Endelig må man ikke tillegge de forskjellige faktorene i en illustrasjon en tilfeldig betydning bygd på en privat fortolkning eller hentet fra filosofien. For de kristne gjelder følgende regel: «Ingen [har] lært å kjenne de ting som hører Gud til, uten Guds ånd. Nå har vi ikke fått verdens ånd, men den ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting som Gud i sin godhet har gitt oss. Og dette taler vi om, ikke med ord lært av menneskelig visdom, men med ord lært av ånden, idet vi forbinder åndelige ting med åndelige ord.» – 1Kt 2: 11–13.

Et eksempel på hvordan denne regelen kan anvendes, ses i forbindelse med den profetiske illustrasjonen i Åpenbaringen, kapittel 6. Her nevnes en hvit hest som den første av fire hester. (Åp 6: 2) Hva er den et symbol på? Man kan finne svaret ved å vende seg til andre steder i Bibelen og ved å undersøke sammenhengen. I Ordspråkene 21: 31 står det: «Hesten holdes klar  til stridens dag.» Hvitt blir ofte brukt som symbol på rettferdighet. Guds dommertrone er hvit; himmelske hærstyrker rir på hvite hester og er kledd i hvitt, rent, fint lin. (Åp 20: 11; 19: 14; jf. Åp 6: 11; 19: 8.) På grunnlag av dette kan man slutte at den hvite hesten står for rettferdig krigføring.

Rytteren på den svarte hesten har en skålvekt, og det blir veid opp matvarer. (Åp 6: 5, 6) Dette er øyensynlig et bilde på hungersnød, for i Esekiels profeti om hungersnød blir det sagt til Esekiel: «Den maten som du spiser, skal være etter vekt . . . og de vil måtte spise brød etter vekt og i engstelse, og etter mål og i forferdelse skal de drikke vann.» (Ese 4: 10, 16) Når man har kjennskap til bruken av symboler i Bibelen, for eksempel til hva dyr står for i illustrasjonene, vil dette ofte hjelpe en til å få klarhet i åndelige ting. – Se DYR, SYMBOLSKE.

En god del av illustrasjonene kan forstås på grunnlag av de forklaringene som blir gitt i Bibelen, ofte etterfulgt av beretninger om begivenheter som inntraff som oppfyllelse av illustrasjonene. To eksempler på dette er det at Esekiel brøt seg gjennom en murvegg og gikk ut med ansiktet tildekket (Ese 12: 1–16; 2Kg 25: 1–7, 11; Jer 52: 1–15), og det at Abraham forsøkte å ofre Isak, men fikk ham tilbake ved at Gud grep inn (1Mo 22: 9–13; He 11: 19); disse to illustrasjonene var virkelige hendelser, utført som symbolske dramaer. Andre illustrasjoner, særlig en del av dem som Jesus Kristus fortalte, blir etterpå forklart av fortelleren. I mange tilfeller kan begivenheter i moderne tid som har inntruffet som oppfyllelse av billedlige framstillinger i Bibelen, hjelpe en til å se hva som er den riktige forståelsen.

I De hebraiske skrifter. De hebraiske profetene og andre hebraiske bibelskribenter skrev under Jehovas ånds ledelse ned utallige treffende illustrasjoner. Det forekommer billedspråk i 1. Mosebok, i Jehovas løfte om å gjøre Abrahams ætt tallrik «som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand». (1Mo 22: 15–18) Jehova understreket hvor dårlig det stod til med hans folk i Juda på grunn av dets synd, ved å la Jesaja sammenligne tilstanden med en motbydelig fysisk sykdom: «Hele hodet er sykt, og hele hjertet er kraftløst. . . . Sår og skrammer og ferske striper – de er ikke blitt klemt ut eller forbundet, og ikke noe er blitt myket opp med olje.» (Jes 1: 4–6) Jehova lot kong Nebukadnesar få profetiske syner hvor han så en stor billedstøtte og et høyt tre, og Daniel fikk se visse jordiske riker symbolsk framstilt ved villdyr. – Da, kap. 2, 4, 7.

Profetene brukte ofte metaforer, ord eller uttrykk brukt i overført betydning, for å beskrive karakteristiske trekk ved enkeltpersoner eller grupper. Jehova blir for eksempel omtalt som «Israels Klippe», som en ’steil klippe’ og som en «borg», noe som overbringer den tanke at Gud er en sikker tilflukt. (2Sa 23: 3; Sl 18: 2) Juda blir omtalt som «en løveunge». (1Mo 49: 9) Assyrerne blir omtalt som Guds vredes «stokk». – Jes 10: 5.

I flere tilfeller framførte profetene det budskapet de hadde fått i oppdrag å overbringe, ved hjelp av handlinger med billedlig betydning, noe som tjente til å understreke det de sa. Jeremia forutsa at Jerusalem skulle bli rammet av ulykke, og understreket dette ved å knuse en leirflaske for øynene på en gruppe eldre menn i folket og blant prestene. Han forutsa at folket skulle komme i trelldom under Babylon, og levendegjorde dette ved å sende bånd og åkstenger til forskjellige konger. (Jer, kap. 19, 27) Jesaja gikk naken og barføtt omkring for å understreke for israelittene at det var slik egypterne og etiopierne, som de søkte hjelp hos, skulle bli ført i landflyktighet. (Jes 20) Esekiel risset inn et bilde av Jerusalem på en teglstein, bygde en beleiringsvoll mot den, satte en bakstehelle av jern mellom seg selv og modellen av byen og la seg på siden med ansiktet vendt mot den for å illustrere den forestående beleiringen av Jerusalem. – Ese 4.

Noen ganger fortalte man en historie for å understreke det poenget som skulle meddeles. Jotam gjorde dette da han skulle vise Sikems jordeiere hvor tåpelig det var av dem å velge en så ussel mann som Abimelek til konge. (Dom 9: 7–20) I Esekiels bok blir den handlemåten Juda fulgte overfor Babylon og Egypt, illustrert ved hjelp av en beretning om to ørner og en vinranke. (Ese 17) På lignende måte talte Esekiel om to symbolske søstre, Ohola og Oholiba, som begge prostituerte seg, for å illustrere den kurs Samaria (tistammeriket Israel) og Jerusalem (Juda) fulgte. – Ese 23.

De illustrasjonene som er nevnt her, er bare noen få av de mange illustrasjonene i De hebraiske skrifter. Praktisk talt hver eneste bibelskribent og profet benyttet illustrasjoner, som de i noen tilfeller fikk direkte fra Gud enten i et syn, ved et klart uttalt budskap eller ved håndgripelige realiteter, for eksempel tabernaklet, som blir omtalt som «et bilde». – He 9: 9.

 I De greske skrifter. Også De kristne greske skrifter er fulle av gode illustrasjoner. Om Jesus Kristus ble det sagt: «Aldri har noe annet menneske talt på denne måten.» Av alle mennesker som noen gang har levd på jorden, var han den som hadde det største kunnskapsforråd å øse av. (Joh 7: 46) Det var ved ham Gud skapte alt annet. (Joh 1: 1–3; Kol 1: 15–17) Han hadde inngående kjennskap til hele skaperverket. Hans illustrasjoner var derfor alltid velvalgte, og hans skildringer av menneskelige følelser gjenspeiler stor innsikt. Han lignet den vismannen i fortiden som sa: «Og i tillegg til at forsamleren var blitt vis, lærte han også til stadighet folket kunnskap, og han grunnet og foretok en grundig undersøkelse, slik at han kunne sette mange ordspråk sammen på en ordnet måte. Forsamleren søkte å finne tiltalende ord og å skrive rette ord, sannhets ord.» – For 12: 9, 10.

Jesus omtalte meget treffende disiplene sine som «jordens salt» og som «verdens lys». (Mt 5: 13, 14) Han formante dem til å «se oppmerksomt på himmelens fugler» og til å ’lære av liljene på marken’. (Mt 6: 26–30) Han sammenlignet seg selv med en hyrde som var villig til å dø for sauene sine. (Joh 10: 11–15) Til Jerusalem sa han: «Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Men dere ville ikke.» (Mt 23: 37) Hyklerske religiøse ledere omtalte han som «blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen». (Mt 23: 24) Og om en som fikk andre til å snuble og falle, erklærte han: «Det ville være bedre for ham om det var hengt en kvernstein om halsen på ham og han var kastet i havet.» – Lu 17: 1, 2.

Jesu illustrasjoner kunne være korte og poengterte, omtrent som de ordspråkene som finnes i De hebraiske skrifter, men vanligvis var de lengre og hadde karakter av en fortelling. Jesus baserte vanligvis sine illustrasjoner på naturen i området, dagliglivets gjøremål, tilfeldige hendelser eller ting som godt kunne ha skjedd, og hendelser som nylig hadde funnet sted, og som tilhørerne kjente til.

Noen av Jesu mest kjente illustrasjoner. Her følger en gjennomgang av 30 av de illustrasjonene som Jesus brukte under sin jordiske tjeneste, og som er omtalt i evangeliene, med nyttige opplysninger om bakgrunnen for dem og om hva som kan utledes av sammenhengen.

1. De to skyldnerne (Lu 7: 41–43). Hva som var hensikten med lignelsen om de to skyldnerne, hvorav den ene hadde ti ganger så stor gjeld som den andre, og hvilken anvendelse den får, framgår av sammenhengen, i Lukas 7: 36–40, 44–50.

Bakgrunnen for at Jesus brukte denne illustrasjonen, var den holdningen som Jesu vert Simon gav uttrykk for overfor en kvinne som kom inn og gned inn Jesu føtter med velluktende olje. At en person som ikke var innbudt, var til stede, ble ikke betraktet som noe usedvanlig, for det later til at uinnbudte personer noen ganger kunne gå inn i et rom hvor det ble holdt et måltid, og sette seg ved veggen og snakke med dem som lå til bords midt i rommet. Jesus anvendte lignelsen ved å påpeke at Simon ikke hadde gitt ham vann til føttene hans, hilst ham med et kyss eller gnidd hodet hans inn med olje, slik det var skikk og bruk å gjøre for en gjest, mens den kvinnen som hadde begått mange synder, viste Jesus stor kjærlighet og gjestfrihet, til tross for at han ikke var gjest hos henne. Jesus sa til slutt til henne: «Dine synder er tilgitt.»

2. Såmannen (Mt 13: 3–8; Mr 4: 3–8; Lu 8: 5–8). I selve illustrasjonen blir det ikke gitt noen pekepinn om betydningen, men forklaringen står i klartekst i Matteus 13: 18–23, i Markus 4: 14–20 og i Lukas 8: 11–15. Oppmerksomheten blir i første rekke henledet på de forhold som påvirker jordsmonnet, det vil si hjertet, og på det som kan hindre såkornet, det vil si ordet om Riket, i å vokse.

På den tiden sådde man på flere forskjellige måter. Ofte bar såmannen såkornet i en sekk som var festet over skulderen og rundt livet, eventuelt i en slags pose som han dannet av en del av ytterkledningen. Han spredte såkornene utover for hånd mens han gikk. Såkornet ble dekket til så snart som mulig, så ikke kråkene og ravnene fikk tatt det. Men det såkornet som falt på stiene mellom markene, der man ikke pløyde, eller på den harde jorden langs veien, ble spist av fuglene. Med «de stedene hvor det var steingrunn», siktes det ikke til steder på markene hvor det var steinete jord. Som det framgår av Lukas 8: 6, falt dette såkornet på «klippen», det vil si på steder hvor det var skjulte klipper under et meget tynt jordlag. Planter som spirte fra såkorn som falt der, ville snart visne i solen. Med den jorden hvor det var torner, menes det øyensynlig jord som var blitt pløyd, men hvor man ikke hadde luket ugress, slik at tornete planter vokste opp og kvalte det nysådde kornet. Den oppgitte avkastningen av det såkornet som bar frukt – hundre foll, seksti foll og tretti foll – er godt innenfor  rammene av det som er realistisk. Såing og forskjellige typer jord var noe som Jesu tilhørere var godt kjent med.

3. Ugresset blant hveten (Mt 13: 24–30). Forklaringen på denne illustrasjonen blir gitt av Jesus selv i Matteus 13: 36–43, hvor «hveten», det vil si «rikets sønner», blir satt opp som en kontrast til «ugresset», «den ondes sønner».

At noen sår ugress på en hveteåker som et uttrykk for fiendskap, er et ikke ukjent fenomen i Midtøsten. Det «ugresset» som det siktes til, antas i alminnelighet å være svimling (Lolium temulentum), en giftig plante som i umoden tilstand ligner på hvete, men som lett kan skjelnes fra hvete når den er moden. Det at den er giftig, antas å komme av en soppart som vokser i frøene. Å spise disse frøene kan forårsake svimmelhet og under visse omstendigheter til og med føre til døden. Røttene på dette ugresset vikler seg lett inn i røttene på hveten, så om man kunne skjelne de to plantene fra hverandre, ville det likevel gå mye hvete til spille hvis man rykket opp ugresset før høsttiden.

4. Sennepsfrøet (Mt 13: 31, 32; Mr 4: 30–32; Lu 13: 18, 19). Det oppgis at temaet er «himlenes rike». Slik det framgår av andre skriftsteder, kan dette betegne et eller annet trekk i forbindelse med Riket. I dette tilfellet framhever illustrasjonen to ting: for det første den imponerende økningen i tallet på mennesker som tar imot budskapet om Guds rike, og for det andre den beskyttelse som de som tar imot budskapet, får.

Et sennepsfrø er temmelig lite og kunne således illustrere et eller annet som var svært smått. (Lu 17: 6) Noen sennepsplanter blir 3 til 4,5 m høye og får kraftige grener, så et sennepsfrø kan så å si bli til «et tre,» slik Jesus sa. På lignende måte fikk den kristne menighet en beskjeden start i år 33. Men den vokste raskt i det første århundre, og i nyere tid har grenene på ’sennepstreet’ vokst så mye at veksten har overgått alle forventninger. – Jes 60: 22.

5. Surdeigen (Mt 13: 33). Igjen er temaet «himlenes rike». De ’tre store målene’ er tre sạta, det vil si tre sea-mål, til sammen ca. 22 l mel. Surdeigen var jo liten i sammenligning, men påvirket hele deigen. Hvilket trekk ved Riket blir framhevet i denne illustrasjonen? I likhet med surdeig foregår den åndelige veksten i forbindelse med Guds rike ofte på en måte som mennesker ikke kan se, men som er vedvarende og brer seg overalt. I likhet med en surdeig som virker på en stor deig, har forkynnelsen om Riket, som fører til åndelig vekst, fått så stor utbredelse at budskapet om Riket nå blir forkynt «til den fjerneste del av jorden». – Apg 1: 8.

6. Den skjulte skatten (Mt 13: 44). Denne illustrasjonen fortalte ikke Jesus til folkemengden, men til sine egne disipler. (Mt 13: 36) Slik det framgår av selve bibelteksten, er temaet «himlenes rike», som bringer glede til den som finner det; dette fordrer at vedkommende gjør forandringer og tilpasninger i livet og søker Riket først, idet han oppgir alt annet for Rikets skyld.

7. Kjøpmannen som lette etter perler (Mt 13: 45, 46). En illustrasjon som Jesus fortalte til sine disipler. Han sammenligner himlenes rike med en kostbar perle som er så verdifull at en mann selger alle sine eiendeler for å kunne skaffe seg den.

Perler er verdifulle. De blir dannet i perlemuslinger og visse andre muslinger. Det er imidlertid ikke alle perler som kan kalles «fine»; det er noen som ikke er gjennomskinnelig hvite, men gule, eller som har et mørkt skjær eller en ru overflate. I Midtøsten i oldtiden var fine perler høyt verdsatt og var til glede for sin eier. I denne illustrasjonen var kjøpmannen på leting etter perler; han hadde den skjelneevne som skulle til for å se at dette var en spesielt verdifull perle, og han var villig til å gjøre seg den umak som trengtes for å kvitte seg med alt annet, så han kunne skaffe seg den. – Jf. Lu 14: 33; Flp 3: 8.

8. Slepenoten (Mt 13: 47–50). Ved hjelp av denne illustrasjonen beskriver Jesus hvordan de som ikke egner seg for Riket, blir skilt ut, eller sortert fra. Vers 49 sier at oppfyllelsen kulminerer i «avslutningen på tingenes ordning».

En slepenot er et garn som er beregnet til å bli dratt langs havbunnen eller langs bunnen av en innsjø. Ved hjelp av en slik not vil all slags fisk bli samlet inn. Illustrasjonen var meget velvalgt overfor Jesu disipler, ettersom noen av dem var fiskere av yrke. De visste godt at noen fisker, de som ikke hadde finner og skjell, var ubrukelige og måtte kastes fordi de ifølge Moseloven var urene og ikke kunne spises. – 3Mo 11: 9–12; 5Mo 14: 9, 10.

 9. Den ubarmhjertige slaven (Mt 18: 23–35). Den situasjonen som dannet bakgrunnen for at Jesus brukte denne illustrasjonen, blir omtalt i Matteus 18: 21, 22, og anvendelsen blir angitt i vers 35. Illustrasjonen anskueliggjør hvor liten våre medmenneskers syndeskyld overfor oss er i forhold til vår syndeskyld overfor Gud. Den understreker overfor oss syndige mennesker, som Gud har ettergitt en stor syndeskyld ved Kristi offer, at vi må tilgi våre medmennesker de forholdsvis ubetydelige synder som de begår mot oss.

En denar svarte til en daglønn, så 100 denarer, som den minste gjelden beløp seg til, svarte til omkring en tredjedels årslønn. Ti tusen sølvtalenter, som den største gjelden utgjorde, svarte til 60 millioner denarer, en pengesum som det ville ta et menneske titusener av år å spare opp. Hvor enorm denne gjelden var, kan illustreres ved at områdene Judea, Idumea og Samaria samt visse byer ifølge Josefus til sammen betalte 600 talenter hvert år i skatt, og at Galilea og Perea betalte 200 talenter. Jesus sier selv (i vers 35) hvilket prinsipp som kan utledes av denne lignelsen: «På samme måte vil også min himmelske Far behandle dere hvis dere ikke hver især av hjertet tilgir deres bror.»

10. Den barmhjertige samaritan (Lu 10: 30–37). Som det framgår av Lukas 10: 25–29, fortalte Jesus denne illustrasjonen som svar på spørsmålet: «Hvem er egentlig min neste?» Den konklusjonen den skal lede en til, blir angitt i versene 36 og 37.

Veien mellom Jerusalem og Jeriko førte gjennom et øde og ubebodd landskap hvor det ofte forekom overfall og ran. Det var så ille at man etter hvert stasjonerte en garnison der som skulle beskytte de reisende. Det første århundres Jeriko lå 21 km østnordøst for Jerusalem. For å få fram hvilken «neste» Moseloven befalte at man skulle elske, fortalte Jesus om hvordan en prest, en levitt og en samaritan reagerte da de fikk se en mann som var blitt ranet, og som ranerne hadde latt ligge igjen halvdød. Det var prestene som hadde den oppgave å frambære ofre ved templet i Jerusalem, og levittene assisterte dem. Samaritanene godtok Moseloven, som stod nedskrevet i Pentateuken, men jødene viste dem ikke nestekjærlighet; de ville faktisk ikke ha noe med dem å gjøre. (Joh 4: 9) De foraktet samaritanene (Joh 8: 48), og det fantes jøder som forbannet dem offentlig i synagogene og daglig bad til Gud om at de ikke måtte få evig liv. Det var vanlig å behandle sår med olje og vin for at de skulle gro raskere. De to denarene som samaritanen gav verten for at han skulle pleie mannen, ville i alminnelighet svare til to daglønner. – Mt 20: 2.

11. Den vedholdende vennen (Lu 11: 5–8). Denne illustrasjonen inngår i det svaret Jesus gav da disiplene bad ham om å lære dem å be. (Lu 11: 1–4) Som det framgår av versene 9 og 10, er ikke poenget med illustrasjonen at Gud føler at man plager ham når man ber til ham, men at han forventer at man fortsetter å be.

Gjestfrihet er en dyd som folk i Midtøsten legger stor vekt på. Selv om den reisende kom uventet og ankom først ved midnatt, kanskje på grunn av den usikkerhet som var knyttet til det å reise på den tiden, ville verten føle seg forpliktet til å skaffe mat. Det er ofte vanskelig å beregne nøyaktig hvor mye brød det er nødvendig å bake i en husstand, så det var vanlig at naboer lånte av hverandre. I dette tilfellet hadde naboen gått og lagt seg. Noen hus, særlig de fattiges, kunne bestå av bare ett rom, så hvis faren stod opp, ville det forstyrre hele familien. Dette kan forklare det at han var uvillig til å etterkomme anmodningen.

12. Den ufornuftige rike mannen (Lu 12: 16–21). Illustrasjonen inngår i det svaret Jesus gav til en mann som bad ham om å ta stilling i en sak som gjaldt en arv. Det framgår av vers 15 hva som er poenget med illustrasjonen: «Selv om noen har overflod, kommer ikke hans liv av de ting han eier.» Fra og med vers 22 understreker Jesus igjen det samme poenget.

Moseloven foreskrev at den eldste sønnen skulle arve to deler av alt som tilhørte faren. (5Mo 21: 17) Det later således til at striden hadde oppstått fordi man ikke hadde respektert denne loven, og at det var derfor Jesus advarte mot begjærlighet.

13. Fikentreet som ikke bar frukt (Lu 13: 6–9). Fortalt i slutten av år 32, tre år etter Jesu dåp. Det var nettopp blitt fortalt at Pilatus hadde latt drepe noen galileere. Jesus hadde også fortalt om hvordan 18 personer hadde mistet livet da tårnet i Siloam falt over dem, og han hadde sagt til sine tilhørere at de alle kom til å bli tilintetgjort hvis de ikke angret. (Lu 13: 1–5) Dernest fortalte han denne illustrasjonen.

Det var vanlig å plante både fikentrær og oliventrær med visse mellomrom i en vingård, så man fikk et visst utbytte selv om vinhøsten skulle slå feil et år. Nye fikentrær som blir plantet som stiklinger, vil normalt bære i hvert fall noen fikener etter to–tre år. Det ligger åpenbart en viktig  betydning i parallellen mellom de tre årene som blir omtalt i illustrasjonen, og de tre årene som Jesu tjeneste hadde vart. Ettersom man måtte betale skatt for hvert tre, var dette treet en byrde og måtte fjernes.

14. Det store aftensmåltidet (Lu 14: 16–24). Versene 1–15 viser at illustrasjonen ble fortalt til en som var gjest under et måltid sammen med Jesus, etter at vedkommende hadde sagt: «Lykkelig er den som spiser brød i Guds rike.»

Det var vanlig å gi dem som var innbudt til en fest, beskjed når måltidet var klart. De som unnskyldte seg og ikke ville komme til dette store aftensmåltidet, var opptatt av andre interesser, som normalt ville synes å være helt akseptable. Men de svarene de gav, vitnet om at de ikke hadde noe virkelig ønske om å komme, og at de ikke hadde den rette respekt for verten. De fleste av dem som så ble innbudt – de fattige, krøplingene, de uføre, de blinde og andre som til slutt kom med – var slike som verden i sin alminnelighet så ned på. – Jf. v. 13.

15. Den ene sauen som kom bort (Lu 15: 3–8). Lukas 15: 1, 2 viser at Jesus fortalte illustrasjonen som en reaksjon på fariseernes og de skriftlærdes murring over at Jesus tok imot syndere og skatteoppkrevere. I Matteus 18: 12–14 finnes en lignende illustrasjon som Jesus brukte ved en annen anledning.

Skatteoppkrevere, særlig jødiske sådanne, ble hatet og foraktet fordi de krevde inn skatt for de forhatte romerne. Jesu illustrasjon om den ene bortkomne sauen dreide seg om noe som tilhørerne kjente godt til fra dagliglivet. En sau som har forvillet seg bort fra flokken, er hjelpeløs, og hyrden må gå for å lete etter den og berge den. Gleden i himmelen over en synder som angrer, står i skarp kontrast til de skriftlærdes og fariseernes murring over at Jesus viste slike mennesker omtanke.

16. Den tapte drakmemynten (Lu 15: 8–10). Bakgrunnen blir beskrevet i Lukas 15: 1, 2, og denne illustrasjonen følger rett etter den om den ene sauen som kom bort. Vers 10 viser hvilken anvendelse illustrasjonen får.

En drakme hadde en verdi som svarer til 4,50 kroner, og en slik mynt utgjorde litt under en daglønn. Men den mynten som var forsvunnet, kan ha vært spesielt verdifull for kvinnen fordi den hørte til et sett på ti mynter, kanskje et arvestykke eller et smykke som hun satte stor pris på. Hun måtte tenne en lampe når hun skulle lete, fordi de vinduene man hadde i boligene, gjerne var nokså små, hvis det i det hele tatt fantes vinduer. Å feie gulvet ville gjøre det lettere å lete etter noe i datidens hus, som vanligvis hadde leirgulv.

17. Den bortkomne sønnen (Lu 15: 11–32). Fariseerne og de skriftlærde mumlet seg imellom fordi Jesus tok imot skatteoppkrevere og syndere og spiste sammen med dem. Jesus fortalte da illustrasjonene om den bortkomne sauen og den tapte drakmemynten og til slutt denne lignelsen.

Den yngste sønnens arvelodd ville etter jødisk lov være halvparten så stor som den eldste sønnens. (5Mo 21: 17) Liksom den yngste sønnen reiste til et fjernt land, hadde skatteoppkreverne etter jødenes oppfatning forlatt dem for å tjene Roma. Å bli nødt til å begynne å gjete svin var nedverdigende for en jøde, ettersom dette var urene dyr ifølge Moseloven. (3Mo 11: 7) Da den yngste sønnen kom hjem, bad han om å bli tatt imot som leiekar hos sin far og ikke som hans sønn. En leiekar var ikke engang medlem av husstanden, slik slaver var, men ble leid inn for en periode, ofte bare for en dag om gangen. (Mt 20: 1, 2, 8) Faren bad om at den beste kjortelen måtte bli hentet til sønnen. Det dreide seg ikke om et enkelt, alminnelig klesplagg, men sannsynligvis om en rikt brodert drakt av det slag som man kunne iføre en gjest man ville ære. Ringen og sandalene ble kanskje regnet som tegn på verdighet og på at man var fri.

18. Den urettferdige forvalteren (Lu 16: 1–8). Hvilken lærdom man kan trekke av denne illustrasjonen, framgår av versene 9–13. Forvalteren blir ikke rost fordi han er urettferdig, men fordi han legger for dagen praktisk visdom.

Forvalteren var satt over alt det hans herre rådde over, en meget betrodd stilling. (1Mo 24: 2; 39: 4) I Jesu illustrasjon betyr det at forvalteren ble avskjediget fra sin stilling, at han måtte forlate husstanden helt ubemidlet. Det at han satte ned gjelden for sin herres skyldnere, gav ham ingen penger, men han vant seg på denne måten venner som kunne hjelpe og støtte ham senere. Hundre bat-mål (mengden av olje) tilsvarer 2200 l, mens hundre kor-mål (mengden av hvete) tilsvarer 22 000 l.

19. Den rike mann og Lasarus (Lu 16: 19–31). Som det framgår av Lukas 16: 14, 15, var situasjonen at de pengekjære fariseerne var blant Jesu tilhørere, og at de hånte ham. Jesus sa til dem: «Dere er de som erklærer seg selv rettferdige overfor menneskene, men Gud kjenner  deres hjerter; for det som er høyt blant mennesker, er en avskyelighet i Guds øyne.»

Det «purpur og lin» som den rike mann kledde seg i, kunne sammenlignes med den slags klesdrakt som fyrster, prester og andre framstående personer brukte. (Est 8: 15; 1Mo 41: 42; 2Mo 28: 4, 5) Det var meget kostbare klær. Hades, hvor den rike mannen havnet, er menneskehetens felles grav. At man ikke kan slutte av lignelsen at Hades er et sted med en brennende ild, framgår tydelig av Åpenbaringen 20: 14, hvor det blir sagt at døden og Hades ble kastet i «ildsjøen». Det at den rike mannen døde og kom til Hades, må derfor være et bilde på noe. Det er tale om en symbolsk død også andre steder i Bibelen. (Lu 9: 60; Kol 2: 13; 1Ti 5: 6) Den rike mann opplevde altså en brennende pine mens han var død i symbolsk forstand. I Guds Ord blir ild brukt som symbol på Guds sviende domsbudskaper (Jer 5: 14; 23: 29), og det blir sagt om det vitnearbeidet Guds profeter utfører når de kunngjør hans dommer, at det ’piner’ dem som står Gud og hans tjenere imot. – Åp 11: 7, 10.

Navnet Lasarus er en gresk form av det hebraiske navnet Eleasar, som betyr «Gud har hjulpet». De hundene som slikket Lasarus’ sår, var tydeligvis åtseletere som streifet omkring i gatene, og som ble betraktet som urene dyr. At Lasarus fikk ligge på plassen ved Abrahams bryst (jf. Joh 1: 18), betyr at han fikk en begunstiget stilling. Denne talemåten henspiller nemlig på den skikk at man ved måltider lå til bords på en slik måte at man kunne lene seg tilbake mot brystet til en venn. – Joh 13: 23–25.

20. Udugelige slaver (Lu 17: 7–10). Vers 10 viser hva man kan lære av denne illustrasjonen.

Slaver som arbeidet på marken, serverte ofte også sin herre aftensmat. Det var ikke bare vanlig at slavene ventet med å spise til deres herre hadde spist ferdig, men det var til og med konkurranse om hvem av dem som skulle få æren av å servere ham. Slavene betraktet ikke dette som en ekstra byrde, men som noe deres herre hadde krav på.

21. Enken og dommeren (Lu 18: 1–8). Som vers 1 viser, var dette en illustrasjon «om at de alltid måtte be og ikke gi opp». Versene 7 og 8 viser hvilken anvendelse den får. En illustrasjon som framhevet betydningen av bønn, var spesielt passende i betraktning av det som blir sagt i versene 20 til 37 i det foregående kapitlet.

Jesus siktet øyensynlig ikke til en dommer ved en jødisk domstol. I det første århundre var det fire typer av jødiske domstoler: (1) landsbydomstolen, som hadde tre dommere; (2) en domstol som bestod av sju av landsbyens eldste; (3) lavere domstoler i Jerusalem med 23 medlemmer i hver; det fantes også slike domstoler i andre større byer rundt omkring i Palestina; (4) jødenes høyeste domstol, Det store sanhedrin, som hadde 71 medlemmer; denne domstolen hadde sete i Jerusalem, og dens jurisdiksjon omfattet hele landet. (Se DOMSTOL, DOMSMYNDIGHET.) Dommeren i illustrasjonen passer ikke inn i det jødiske rettssystemet, hvor retten skulle bestå av minst tre dommere, så Jesus må ha siktet til en dommer eller politiembetsmann som var utnevnt av romerne. Det blir sagt rett ut at dommeren verken fryktet Gud eller bekymret seg for hva folk mente. Det blir ikke sagt i illustrasjonen at Gud er som den urettferdige dommeren; dommeren blir tvert imot satt opp som en kontrast til Gud. Hvis denne dommeren omsider gjorde det som var rett, hvor mye mer ville da ikke Gud gjøre det! Fordi enken var vedholdende, fikk hun den urettferdige dommeren til å gå til handling; Guds tjenere må likeledes være vedholdende i bønn. Gud, som er rettferdig, vil bønnhøre dem, slik at de får sin rett.

22. Den selvrettferdige fariseeren og den angrende skatteoppkreveren (Lu 18: 9–14). Bakgrunnen for illustrasjonen kommer fram i vers 9, og poenget med den framgår av vers 14.

De som kom til templet for å be, gikk ikke inn i Det hellige eller Det aller helligste, men de fikk gå inn i templets forgårder. Disse to mennene, som var jøder, stod trolig i den ytre forgården, som ble kalt kvinnenes forgård. Fariseerne var stolte og selvrettferdige og så ned på andre mennesker. (Joh 7: 47, 49) De fastet to ganger i uken, selv om Moseloven ikke krevde at man gjorde det. Det fortelles at de valgte å gjøre dette på de faste markedsdagene, siden det da var mange mennesker i byen, når det ble holdt spesielle gudstjenester i synagogene, og når det lokale sanhedrinet kom sammen, for at andre skulle se hvor fromme de var. (Mt 6: 16; jf. Mt 10: 17, NW, fotn.) De jødiske skatteoppkreverne hadde lov til å komme til templet, men de ble hatet fordi de var i romernes tjeneste.

23. Arbeiderne som fikk en denar i lønn (Mt 20: 1–16). Illustrasjonen inngår i Jesu svar på Peters spørsmål i Matteus 19: 27, som lød: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg; hva vil egentlig bli oss til del?» Se også Matteus 19: 30 og 20: 16.

Druehøsten er en travel tid for dem som eier en vingård. Noen arbeidere blir ansatt for hele høsttiden,  mens andre blir leid inn etter behov. At lønnen ble utbetalt da arbeidsdagen var over, var i tråd med Moseloven; fattige arbeidere var avhengige av dette. (3Mo 19: 13; 5Mo 24: 14, 15) En denar, som utgjorde en daglønn, var en romersk sølvmynt. I dag ville den være verdt 5,20 kroner. I det første århundre inndelte man dagen fra soloppgang til solnedgang i tolv like store deler. Den tredje time strakte seg således omtrent fra kl. 8 til 9 om morgenen, den sjette omtrent fra kl. 11 til 12, den niende omtrent fra kl. 14 til 15 og den ellevte omtrent fra kl. 16 til 17.

24. Minene (Lu 19: 11–27). Fortalt av Jesus da han var på vei opp til Jerusalem for siste gang, i år 33. (Lu 19: 1, 28) Som vers 11 viser, var grunnen til at Jesus framholdt denne illustrasjonen, at «de trodde at Guds rike øyeblikkelig skulle vise seg».

I Romerriket var det ikke uvanlig at menn av fornem byrd reiste til Roma for å prøve å oppnå kongemakt. Arkelaus, Herodes den stores sønn, hadde gjort dette, men jødene hadde sendt 50 utsendinger til Augustus’ hoff for å framføre klager mot Arkelaus og om mulig forpurre hans forsøk på å oppnå kongemakt. En sølvmine, som mannen gav hver slave før han reiste, ville i dag være verdt 450 kroner, men på den tiden svarte dette til 88 daglønner.

25. De to sønnene (Mt 21: 28–31). Denne illustrasjonen, som ble fortalt i templet i Jerusalem, inngikk i Jesu svar på spørsmålene i vers 23: «Med hvilken myndighet gjør du disse ting? Og hvem har gitt deg denne myndighet?» Da Jesus hadde parert spørsmålene, brukte han noen illustrasjoner for å vise de religiøse lederne hva slags mennesker de egentlig var.

I versene 31 og 32 viser Jesus hvilken anvendelse denne illustrasjonen får. Han viser at overprestene og de innflytelsesrike eldste som han talte til, kunne sammenlignes med den sønnen som sa at han skulle gå og arbeide i vingården, men som ikke gjorde det, ettersom de gav seg ut for å tjene Gud, men i virkeligheten ikke gjorde det. De skatteoppkreverne og skjøgene som trodde døperen Johannes, kunne på den annen side sammenlignes med den sønnen som først ikke ville, men som angret og gikk, ettersom de til å begynne med blankt avslo å tjene Gud, men senere følte anger og forandret kurs i livet.

26. De morderiske vindyrkerne (Mt 21: 33–44; Mr 12: 1–11; Lu 20: 9–18). Fortalt av Jesus, Guds Sønn, i templet i Jerusalem bare tre dager før han ble drept. Også denne illustrasjonen inngikk i Jesu svar på spørsmålet om hvor han hadde sin myndighet fra. (Mr 11: 27–33) Umiddelbart etter denne illustrasjonen sier evangelieberetningene at de religiøse lederne forstod at det var dem Jesus talte om. – Mt 21: 45; Mr 12: 12; Lu 20: 19.

Gjerdet rundt en vingård kunne være en steinmur (Ord 24: 30, 31) eller en hekk (Jes 5: 5). Vinpressene ble ofte hogd ut i fjell. De bestod av to kar som var plassert i forskjellig høyde, slik at saften kunne renne fra det ene til det andre. Tårnet var et utsiktspunkt for vakten, som skulle holde tyver og dyr unna. I noen tilfeller fikk de vindyrkerne som var ansatt, en del av grøden. I andre tilfeller betalte vindyrkerne leie i form av penger, eller de avtalte med eieren at han skulle få en bestemt del av utbyttet; det ser ut til at det er det sistnevnte som er tilfellet i illustrasjonen. Vindyrkerne tenkte kanskje at de ved å drepe sønnen, som var arving, kunne tilrane seg vingården, ettersom han som hadde plantet den, var utenlands. I Jesaja 5: 1–7 blir det sagt at «Jehovas vingård er Israels hus». Evangelieskribentene forteller at Jesus siterte Salme 118: 22, 23 som en nøkkel til å forstå illustrasjonen.

27. Bryllupsfesten for kongens sønn (Mt 22: 1–14). Som det framgår av vers 1, er denne illustrasjonen en fortsettelse av den forutgående drøftelsen. Den inngår altså i Jesu svar på spørsmålet om med hvilken myndighet han utførte sin gjerning. (Mt 21: 23–27) Hvilken anvendelse illustrasjonen får, framgår av versene 2 og 14.

Noen måneder tidligere hadde Jesus brukt en lignende illustrasjon om et stort aftensmåltid som mange var innbudt til. De innbudte viste seg å være opptatt med andre gjøremål og viste ringeakt for verten. (Lu 14: 16–24) Denne gangen, bare tre dager før sin død, talte Jesus ikke bare om at de innbudte ikke ville komme til festen, men også om at noen av dem var morderiske. Mordet på kongens utsendinger var i realiteten et opprør, så kongens hærstyrker tilintetgjorde morderne og brente byen deres. Dette var et kongelig bryllup, og ved en slik anledning ville verten trolig sørge for en spesiell bryllupskledning til gjestene sine. Hvis dette er tilfellet, må det at en av gjestene ikke var kledd i en bryllupskledning, bety at han hånlig hadde avvist den kledningen kongen hadde sørget for, da den ble tilbudt ham.

28. De ti jomfruene (Mt 25: 1–13). Denne illustrasjonen, som dreier seg om «himlenes rike», inngår i Jesu svar på disiplenes spørsmål i Matteus 24: 3. Poenget med illustrasjonen kommer tydelig fram i Matteus 25: 13.

 Det at bruden høytidelig ble ført fra sin fars hjem til brudgommens eller svigerfarens hjem, var på den tiden en viktig del av bryllupsseremonien. Kledd i sin beste kledning forlot brudgommen sitt hjem om kvelden og gikk til brudens og hennes foreldres hjem, ledsaget av sine venner. Derfra gikk prosesjonen mot brudgommens hjem, og det var nå musikere og sangere og vanligvis noen som bar lamper, med i følget. Folk langs ruten viste stor interesse for prosesjonen, og noen, spesielt jomfruer som bar lamper, sluttet seg til den. (Jer 7: 34; 16: 9; Jes 62: 5) Det kunne bli sent før prosesjonen kom av gårde, ettersom det ikke var grunn til hastverk, og noen av dem som ventet langs veien, kunne bli døsige og sovne. Sangen og jubelropene ville kunne høres på lang avstand, og de som hørte dette, ville rope: «Her er brudgommen!» Når så brudgommen og hans følge var gått inn i huset og døren var lukket, var det for sent for andre gjester å komme inn. Oljelamper som ble brukt i en slik prosesjon, måtte etterfylles med jevne mellomrom.

29. Talentene (Mt 25: 14–30). Jesus fortalte denne illustrasjonen om en mann som skulle reise utenlands, til fire av sine disipler bare tre dager før sin død, da det ikke var lenge til han skulle stige opp til himmelen. Også denne illustrasjonen inngår i Jesu svar på spørsmålet i Matteus 24: 3. – Mr 13: 3, 4.

Mens slavene i illustrasjonen om minene fikk én mine hver (Lu 19: 11–27), fikk slavene i denne illustrasjonen forskjellig antall talenter, «enhver etter det han hadde evne til». Det dreier seg her tydeligvis om sølvtalenter, og én slik talent svarte til det en arbeider kunne tjene i løpet av omkring 20 år. Alle slavene burde være interessert i det deres herre eide, og burde derfor flittig og skjønnsomt drive forretning med de midlene som var dem betrodd. Hvis de ikke ville gjøre noe selv for å øke pengenes verdi, kunne de i det minste overlate pengene til bankfolkene, så de ikke ble liggende helt til ingen nytte, men i hvert fall gav renter. Men den onde og late slaven gjemte den talenten som var ham betrodd, i jorden, noe som i virkeligheten innebar at han motarbeidet sin herres interesser.

30. Sauene og geitene (Mt 25: 31–46). Det framgår av versene 31, 32, 41 og 46 at det som her blir illustrert, er hvordan Menneskesønnen skal skille menneskene fra hverandre og dømme dem når han kommer i sin herlighet. Illustrasjonen inngår i Jesu svar på disiplenes spørsmål om hva som skulle være ’tegnet på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning’. – Mt 24: 3.

I Midtøsten er det vanlig at sauer og geiter gresser sammen, og gjeteren ser lett forskjell på de to dyreslagene når han skal skille dem fra hverandre. Når Jesus omtalte geiter slik han gjorde i denne illustrasjonen, var det ikke for å nedvurdere geiter. (På den årlige soningsdagen tjente blodet av en geitebukk til å sone for Israels synder.) Geitene står ganske enkelt som symbol på én klasse av mennesker, mens sauene er et symbol på en annen klasse av mennesker. «Høyre side», hvor sauene blir stilt, står for en ærefull stilling. (Apg 2: 33; Ef 1: 19, 20) «Venstre side», hvor geitene blir stilt, står for vanære. (Jf. For 10: 2.) Det er verdt å merke seg at «sauene», som blir stilt på høyre side av Menneskesønnens trone, ikke er de samme som Jesu Kristi «brødre», de som «sauene» gjør godt mot. – Mt 25: 34–40; He 2: 11, 12.

Åpenbaringsboken. Åpenbaringsboken avslutter Bibelen med en av de mest bemerkelsesverdige samlinger av illustrasjoner i hele Bibelen. Skribenten, apostelen Johannes, forteller da også at boken ble gitt ham «i tegn». (Åp 1: 1) Man kan derfor med rette si at bruk av passende illustrasjoner særpreger Bibelen fra begynnelse til slutt.

Illustrasjoner brukt av Kristi disipler. I tillegg til at de kristne bibelskribentene nedskrev de illustrasjonene Jesus Kristus brukte, gjorde de selv god bruk av illustrasjoner. I Apostlenes gjerninger gjengir Lukas de treffende illustrasjonene som apostelen Paulus brukte da han talte til ikke-jøder i Aten. Paulus nevnte trekk ved deres gudsdyrkelse som de var kjent med, og han siterte deres egne diktere. (Apg 17: 22–31) Når man leser Hebreerbrevet, ser man at den samme apostelen (Paulus regnes i alminnelighet for å ha skrevet dette brevet) ofte illustrerte sine poenger ved hjelp av eksempler fra Israels historie som Guds folk. Da han skrev til de kristne i Korint, som var godt kjent med grekernes idrett, sammenlignet han de kristnes liv med et løp. (1Kt 9: 24–27) Spesielt bemerkelsesverdig er illustrasjonen med oliventreet, som omfatter en advarsel mot selvtilfredshet og blir etterfulgt av en inntrengende oppfordring til de kristne om å utføre hellig tjeneste for Gud med sin fornuft. – Ro 11: 13–32; 12: 1, 2.

Jesu halvbror Jakob flettet fint inn dagligdagse ting i sitt brev. Han skrev om en mann som ser seg i speilet, om et bissel til en hest, om et ror og andre ting for å innprente åndelige sannheter hos leserne. (Jak 1: 23, 24; 3: 3, 4) Peter og  Judas gjorde utstrakt bruk av hendelser som var omtalt i tidligere nedskrevne inspirerte beretninger for å illustrere det budskapet som den hellige ånd drev dem til å overbringe. Alle disse gode illustrasjonene, som ble brukt under Guds ånds ledelse, bidrar til å gjøre Guds Ord, Bibelen, til en levende bok.