Mens Paulus omkring år 55 oppholdt seg i Efesos, skrev han til korinterne: «Når det så gjelder innsamlingen til de hellige, gjør da også dere slik som jeg har gitt beskjed om til menighetene i Galatia.» (1Kt 16: 1, 2) Det greske ordet logịa («innsamling») var i bruk i hvert fall på 200-tallet f.v.t. I Bibelen forekommer det bare i disse to versene.

Paulus’ ordvalg tyder på at det ikke var mat eller klær som ble samlet inn, men penger, og det at han bruker bestemt form, «innsamlingen», viser at det var tale om en bestemt innsamling som korinterne allerede kjente til. Paulus gav bare instrukser om måten den skulle foretas på. Innsamlingen skulle finne sted privat, i den enkeltes «eget hus», på frivillig basis, alt etter «hvor godt det måtte gå» den enkelte, slik som det ble gjort i «menighetene i Galatia». – 1Kt 16: 1, 2.

Det at Paulus ’gav beskjed’ om dette, betyr ikke at han gav egenmektige, strenge ordrer, men bare at han tok ledelsen og førte tilsyn med denne saken, som berørte flere menigheter. (1Kt 16: 1) Han og andre hadde nøye planlagt det hele. Paulus var ikke bare sterkt interessert i menighetenes åndelige behov, men var også opptatt av de fattige kristnes fysiske behov, og det ser ut til at denne innsamlingen især fant sted med tanke på de kristne i Judea, som led stor nød på den tiden. (Ga 2: 10) Andre steder omtaler Paulus denne innsamlingen som «et bidrag til de fattige blant de hellige i Jerusalem» (Ro 15: 26), «tjenesten med tanke på de hellige» (2Kt 9: 1), «deres sjenerøse gave, som dere tidligere har lovt», «denne offentlige tjeneste» (2Kt 9: 5, 12) og «barmhjertighetsgaver» (Apg 24: 17). En slik kjærlig omsorg for kristne medtroendes behov var et av kjennetegnene på de kristne i det første århundre. – Joh 13: 35; se BIDRAG.