En benevnelse som blir brukt om den seremoni som foregikk da prestene ble innsatt i sitt embete. Det hebraiske ordet for «innsettelse» (milluʼịm) betyr bokstavelig «fylling», det vil si det å fylle en persons hånd med makt, det å bemyndige noen. (2Mo 29: 22, NW, fotn.; jf. Ese 43: 26, NW, fotn; se FYLLE NOENS HÅND MED MAKT.) Det samme ordet blir brukt om det å ’innfatte’ kostbare steiner. – 1Kr 29: 2.

Aron og hans sønner ble utvalgt av kehatittenes slekt av Levi stamme for å tjene som prester for Israels folk. (2Mo 6: 16, 18, 20; 28: 1) Innsettelsen av dem tok sju dager, sannsynligvis fra den 1. til den 7. nisan i 1512 f.v.t., mens israelittene lå leiret ved foten av Sinai-fjellet på den arabiske halvøy. (2Mo 40: 2, 12, 17) Møteteltet var nettopp blitt fullført og satt opp på den første dagen i måneden, de som skulle utgjøre presteslekten, var blitt utvalgt av Jehova, og nå fikk Arons bror, Moses, som mellommann for lovpakten befaling om å utføre den seremonien som førte til at de ble helliget og innsatt. Instruksene med hensyn til hvordan seremonien skulle foregå, er gitt i 2. Mosebok, kapittel 29, og beretningen om at Moses utførte seremonien, finnes i 3. Mosebok, kapittel 8.

 På den første dagen, mens Jehovas nærvær var representert ved skystøtten som hvilte over tabernaklet (2Mo 40: 33–38), samlet Moses alt som skulle brukes ved ofringen – oksen, de to værene, kurven med usyrede brød, salvingsoljen og prestenes klær. Som han hadde fått anvisning om, sammenkalte han Israels menighet (sannsynligvis de eldste, som representerte hele menigheten) ved inngangen til møteteltet, utenfor det forhenget som omgav forgården. Ettersom de tydeligvis kunne iaktta det som fant sted i forgården, var avskjermingen foran porten, som var 20 alen (8,9 m) lang, sannsynligvis blitt fjernet. – 3Mo 8: 1–5; 2Mo 27: 16.

Moses vasket Aron og hans sønner, Nadab, Abihu, Eleasar og Itamar (eller befalte dem å vaske seg selv), ved vaskekaret av kobber i forgården og tok på Aron de praktfulle klærne som øverstepresten skulle bære. (4Mo 3: 2, 3) Den vakre drakten som Aron nå var kledd i, symboliserte de plikter og det ansvar som var forbundet med hans embete, og de egenskaper som var nødvendige ved utøvelsen av det. Deretter salvet Moses tabernaklet, dets inventar og redskaper og brennofferalteret og karet og de redskaper som skulle brukes i forbindelse med disse. De ble derved helliget, det vil si satt til side til tjenesten for Gud, og skulle utelukkende brukes i den forbindelse. Til slutt salvet Moses Aron ved å helle salvingsoljen på hans hode. – 3Mo 8: 6–12; 2Mo 30: 22–33; Sl 133: 2.

Syndofferoksen. Deretter kledde Moses Arons sønner og lot så Aron og hans sønner legge hendene på syndofferoksens hode, noe som symboliserte at de erkjente at den ble frambåret som et offer for dem, prestene. Etter at Moses hadde slaktet oksen, strøk han noe av blodet på alteret og helte ut resten ved foten av det, noe som symboliserte at det ble renset for enhver besmittelse som måtte ha blitt tilføyd det fordi de prestene som gjorde tjeneste ved det, var syndere. Det at blodet ble strøket på alterets horn, betydde uten tvil at offerordningens kraft lå i offerets utgytte blod. (He 9: 22) Også i forbindelse med andre ofre ble det krevd at blodet ble stenket på alteret. (3Mo 1: 5, 11; 3: 2; 4: 6; 16: 18) Ettersom dette var den dagen da prestene ble ordinert, og ikke den nasjonale soningsdagen, da det ble sørget for soning for folkets synder, ble oksens blod ikke tatt inn i Det aller helligste. (Se 3Mo 16: 14.) Som når det gjaldt andre syndofre, ble fettet på innvollene, vedhenget på leveren og de to nyrene og fettet på dem lagt på alteret. (3Mo 4: 8–10, 20, 26, 31) Resten av oksen, deriblant dens hud og dens tarminnhold, ble brakt utenfor leiren og brent opp. – 3Mo 8: 13–17.

Offerværene. Aron og hans sønner la deretter hendene på brennofferværen, og den ble slaktet, og noe av blodet fra den ble stenket på alteret. Så ble væren delt opp i stykker, og alt unntatt tarminnholdet og huden ble vasket og brent på alteret. (3Mo 7: 8) Liksom denne brennofferværen ble ofret helt og fullstendig – ingenting av den ble holdt tilbake for å bli spist – ble disse prestene helliget helt og fullstendig for å yte hellig tjeneste som prester for Jehova. – 3Mo 8: 18–21; jf. 3Mo 1: 3–9.

Deretter ble den andre væren, «innsettelsesværen», slaktet etter at prestene hadde lagt hendene på den. Dens blod ble brukt på en annen måte. Moses tok noe av dens blod og strøk det på Arons og hans sønners høyre øreflipp, høyre hånds tommelfinger og høyre fots stortå. Dette betydde at de evner og egenskaper som disse legemsdelene symboliserte, skulle brukes helt og fullt i forbindelse med prestenes offertjeneste. Resten av blodet stenket Moses på alteret. – 3Mo 8: 22–24.

Før fettet på værens organer ble ofret på den vanlige måten, ble det lagt på værens høyre lårstykke sammen med en kake av hvert av de tre slagene av usyrede brød som lå i kurven. Alt dette ble nå lagt på Arons og hans sønners hender, og så svingte Moses det hele fram og tilbake som et svingeoffer framfor Jehova, idet han tydeligvis la sine hender under prestenes hender. Dette betydde at deres hender ble ’fylt med makt’, det vil si fylt med offergaver og fullt utrustet og bemyndiget til å utføre en offertjeneste. Det viste at de ikke bare var bemyndiget til å ofre fettstykkene på alteret, men også til å motta de gaver som ble gitt med tanke på deres underhold som en ordning Jehova hadde truffet til gagn for prestene. Den delen av væren som ble frambåret som et svingeoffer, det høyre lårstykket, tilfalt som regel den tjenestegjørende presten som hans andel. (3Mo 7: 32–34; 4Mo 18: 18) I dette tilfellet ble alt sammen brent på alteret. Det ble altså både frambåret som et svingeoffer for Jehova og virkelig ofret, som en anerkjennelse av at det alt sammen var en gave fra ham til prestene. – 3Mo 8: 25–28.

Moses, som virket som prest under hele innsettelseshøytideligheten, mottok nå brystet av innsettelsesværen som sin andel etter at han hadde frambåret det som et svingeoffer. – 3Mo 8: 29; se også 2Mo 29: 26–28.

 Noe av blodet av væren og noe av salvingsoljen (tydeligvis blandet) ble stenket på Aron og hans sønner og deres klær for å hellige dem. Dette viste også at de var bemyndiget av Guds ånd til å frambære ofre. Det blir ikke nevnt noe om at Arons sønner ble salvet på samme måte som Aron, ved at det ble helt salvingsolje over deres hode. – 3Mo 8: 30.

Det av værens kjøtt som ikke var blitt brent på alteret eller gitt til Moses, skulle Aron og hans sønner koke ved inngangen til møteteltet. De skulle spise det, sammen med de brødene som var igjen i kurven. Men hvis det ble noe igjen av denne maten, skulle det brennes opp neste morgen. Dette understreket renheten og fullstendigheten ved deres helligelse og tjeneste, for det som ble spist, var helt uten urenheter og fullstendig ubedervet, og det som ble igjen, skulle fjernes helt og holdent. Det er også verdt å merke seg at det ikke var noen surdeig i brødene. – 3Mo 8: 31, 32; 2Mo 29: 31–34.

Innsettelsen avsluttes. Innsettelsen tok i alt sju dager. Før disse dagene var til ende, kunne ikke prestene utføre sin tjeneste i full forstand. Hver av disse dagene ble det ofret en okse som et syndoffer for at alteret skulle renses. I hele denne perioden på sju dager, dag og natt, skulle de nyordinerte prestene forbli på sin post ved inngangen til møteteltet, hvor de skulle «overholde vaktplikten overfor Jehova», for at de ikke skulle dø. – 3Mo 8: 33–36; 2Mo 29: 35–42.

På den åttende dagen var prestene fullt ut bemyndiget og innsatt i sitt embete. De gjorde nå for første gang tjeneste uten hjelp fra Moses, idet de frambar sonofre for Israels nasjon, som hadde et særlig stort behov for renselse, ikke bare på grunn av sin medfødte synd, men også på grunn av sin ulydighet i forbindelse med gullkalven, som hadde vakt Jehovas mishag. (3Mo 9: 1–7; 2Mo 32: 1–10) Etter at de nyinnsatte prestene for første gang hadde utført tjeneste ved å frambære ofre, gav Jehova til kjenne at han godkjente dem, og bekreftet deres innsettelse i embetet ved å sende en mirakuløs ild, uten tvil fra skystøtten over tabernaklet, som fortærte resten av offeret på alteret. – 3Mo 9: 23, 24.

Bibelen forteller ikke noe om at Arons etterfølgere ble innsatt ved en lignende seremoni. Denne seremonien var tydeligvis tilstrekkelig til én gang for alle å innsette det aronittiske hus og alle dets mannlige etterkommere i presteembetet, et embete som skulle bestå til uavgrenset tid, inntil den sanne og evige øversteprest, Jesus Kristus, ble innsatt. – He 7: 12, 17; 9: 11, 12; se PREST; ØVERSTEPREST.