Innvielseshøytiden (hebr. chanukkạh) ble holdt til minne om at jødene oppnådde uavhengighet av syrisk-gresk herredømme, og til minne om gjeninnvielsen av Jehovas tempel i Jerusalem, som var blitt vanhelliget av Antiokhos IV Epifanes, som kalte seg selv Theọs Epifanẹs («Gud manifestert»). Antiokhos bygde et alter oppå det store alteret som det daglige brennofferet ble frambåret på. (1. Makkabeerbok 1: 54–59) For å vise sitt hat og sin forakt for jødenes Gud, Jehova, og for å besmitte hans tempel på den aller skjendigste måte ofret han ved denne anledningen (den 25. kislev i år 168 f.v.t.) svinekjøtt på alteret og lot så koke noe av kjøttet for deretter å la kraften av det bli stenket rundt omkring i hele templet. Han brente også tempelportene, rev ned prestenes kamre og førte bort gullalteret og bordet med skuebrødet og lampestaken av gull. Serubabels tempel ble innviet til en hedensk gud, «Den olympiske Zevs».

To år senere gjenerobret Judas Makkabeus byen og templet. Helligdommen lå øde, og templets forgårder var overgrodd. Judas rev ned det gamle, vanhelligede alteret og bygde et nytt alter av utilhogde steiner, og han lot lage tempelkar og satte inn røkelsesalteret, skuebrødsbordet og lysestaken i templet. Etter at det vanhelligede templet var blitt renset, fant gjeninnvielsen sted den 25. kislev i 165 f.v.t., på dagen tre år etter at Antiokhos hadde frambåret sitt offer på alteret til ære for den hedenske guden. Frambæringen av det daglige, eller stadige, brennoffer ble gjenopptatt. – 1. Makkabeerbok 4: 36–54; 2. Makkabeerbok 10: 1–9.

Hvordan høytiden ble feiret. Selve bakgrunnen for høytiden gjorde den til en gledesfest. Måten den ble feiret på, minner i noen henseender om feiringen av løvhyttehøytiden, og den varte i åtte dager, fra og med den 25. kislev. (1. Makkabeerbok 4: 59) Templets forgårder lå badet i lys, og alle private hus ble opplyst med dekorative lamper. Talmud omtaler den som «lysfesten». Senere innførte noen den skikk å begynne med å tenne åtte lamper den første kvelden og deretter redusere antallet med én lampe hver kveld, mens andre begynte med én lampe og deretter økte antallet til åtte lamper. Lampene opplyste ikke bare huset innvendig, men de ble anbrakt i nærheten av de dørene som førte ut til gaten, slik at også de som befant seg utenfor, kunne se lyset. Samtidig med at man tente lampene, sang man lovsanger til Gud, Israels Befrier. Josefus sier om innstiftelsen av høytiden: «De fant så stor glede i at deres skikker ble gjenopptatt, og over at de uventet, etter så lang tid, fikk rett til å holde sine egne gudstjenester, at de laget en lov som sa at deres etterkommere skulle feire gjeninnføringen av tempeltjenesten i åtte dager. Denne høytiden har vi feiret fra da av og inntil nå, og vi kaller den lysfesten fordi, tror jeg, retten til å utøve vår religion kom på et tidspunkt da vi neppe torde å håpe på det.» (Jewish Antiquities [Jødenes oldtidshistorie], XII, 324, 325 [vii, 7]) Det var tillatt å arbeide under høytiden, ettersom den ikke ble betraktet som en sabbat.

Det hadde vært to tidligere tempelinnvielser – av det første templet, som ble bygd av Salomo, og av det andre templet, som ble bygd av Serubabel. Begge disse innvielsene ble feiret med en høytid etter at byggearbeidet var fullført, men de ble ikke minnet med en årlig høytid, slik som tilfellet var etter at Judas Makkabeus hadde gjeninnviet det andre templet. I motsetning til de tre store høytidene, som alle menn skulle feire i  Jerusalem, kunne innvielseshøytiden holdes i de forskjellige byene, slik som tilfellet var med purimfesten. (2Mo 23: 14–17; Est 9: 18–32) I hele landet kom man sammen i synagogene under sang og jubelrop og med grener i hendene, mens synagogene og de private husene var opplyst av mange lamper. Denne høytiden (hanukka) blir feiret av jødene den dag i dag.

Betydning for de kristne. Jesus besøkte templet i forbindelse med innvielseshøytiden den siste vinteren under sin jordiske tjeneste, i år 32. Beretningen sier: «På den tiden fant innvielseshøytiden sted i Jerusalem. Det var vinter, og Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang.» (Joh 10: 22, 23) Kislev, den niende måneden, svarer til november/desember. Det var naturligvis alminnelig kjent blant jødene at denne høytiden inntraff om vinteren. Når det her blir nevnt at «det var vinter», må det derfor hentyde til været snarere enn til årstiden, som begrunnelse for at Jesus valgte et overdekket sted hvor han kunne undervise, nemlig «Salomos søylegang». Denne søylegangen lå langs østsiden av den ytre forgården, hvor det pleide å være mange mennesker. – Apg 3: 11; 5: 12.

Det finnes ikke noen direkte uttalelse i Bibelen om at det var Jehova som gav Judas Makkabeus seier og ledet ham i forbindelse med istandsettingen av templet, framstillingen av nye redskaper og nytt inventar og til sist gjeninnvielsen. Men for at profetiene om Jesus og hans tjeneste skulle kunne bli oppfylt og de levittiske ofrene skulle kunne fortsette inntil Guds Sønn frambar sitt store offer, måtte templet eksistere og tempeltjenesten bli utført på det tidspunkt da Messias stod fram. (Joh 2: 17; Da 9: 27) Jehova hadde brukt menn som var av andre nasjonaliteter, for eksempel Kyros, til å gjennomføre sine hensikter med hensyn til den sanne tilbedelse. (Jes 45: 1) Hvor mye mer nærliggende ville det ikke da være å bruke en mann fra hans eget innviede folk, jødene!

Hvordan det nå enn forholdt seg, var tempeltjenesten i funksjon på den tiden da Jesus Kristus virket på jorden. Serubabels tempel var blitt ombygd og erstattet med et enda prektigere tempel av Herodes. Likevel taler jødene, på grunn av sin avsky for Herodes, som regel bare om to templer, Salomos og Serubabels. Verken i Jesu ord eller i hans disiplers skrifter finner vi noen fordømmelse av innvielseshøytiden. De kristne, som er under den nye pakt, er imidlertid ikke forpliktet til å feire den. – Kol 2: 16; Ga 4: 10, 11; He 8: 6.