Det som blir gjort for å overbevise en annen om at han har gjort noe galt, i den hensikt å hjelpe ham til å erkjenne sin feilaktige handlemåte og rette på den. En refselse kan på den annen side bestå i at en feilaktig handlemåte blir påtalt uten at feilen blir blottlagt ved at det blir lagt fram beviser. (Se REFSELSE.) Det hebraiske verbet jakhạch (å irettesette) er et juridisk uttrykk som også blir oversatt med «å kreve til regnskap» (Jes 37: 4) og med «å bringe orden i et forhold» (Jes 1: 18; 2: 4). Det tilsvarende greske ordet er elẹgkho. Begge ordene overbringer tanken om å overbevise noen om at han har syndet, og oppfordre vedkommende til å angre. I den greske oversettelsen Septuaginta er jakhạch ofte oversatt med elẹgkho, og om dette sier Theological Dictionary of the New Testament: «Det betegner den tukt og undervisning et menneske mottar fra Gud som følge av hans virksomhet som dommer. Det omfatter alle sider av undervisningen, fra det punkt hvor synderen blir overbevist om sin synd, til det at han blir tuktet og straffet, fra veiledningen av den rettferdige gjennom strenge prøver til det at han blir ledet ved undervisning og formaning.» – Redigert av G. Kittel, 1964, bd. II, s. 473.

Når det er behov for irettesettelse. I Guds lov til Israel ble det sagt til personer som andre hadde syndet mot: «Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Du skal for all del irettesette din omgangsfelle, så du ikke kommer til å bære på synd sammen med ham.» (3Mo 19: 17) En israelitt måtte ikke la vrede mot en bror som hadde syndet mot ham, få slå rot i sitt hjerte. Han skulle irettesette broren i den hensikt å bringe ham på fote igjen. Hvis dette moralske ansvar ble forsømt, kunne det føre til flere synder, og den som unnlot å irettesette sin landsmann, var medansvarlig for slike synder. – Jf. Mt 18: 15.

Noen ganger må eldste som menighetens representanter irettesette noen som har begått alvorlige overtredelser, og de må kanskje til og med gjøre det i nærvær av andre som har kjennskap til overtredelsene. En slik irettesettelse gis ikke bare til slike som ser ut til å være mottagelige for den. De eldste blir også oppfordret til å «irettesette dem som sier imot», og til å ’irettesette med strenghet’ dem som er «uregjerlige», og dem som «farer med unyttig snakk». – 1Ti 5: 20; Tit 1: 9, 10, 13.

Selv om en irettesettelse kan være til gagn for den som blir irettesatt, blir den ikke alltid godt mottatt. I Ordspråkene 9: 7, 8 blir derfor denne advarselen gitt: «Den som tilretteviser spotteren, skaffer seg vanære, og den som irettesetter en som er ond – det er hans feil. Irettesett ikke en spotter, for at han ikke skal hate deg. Irettesett den vise, og han vil elske deg.»

Den rette innstilling. Ettersom Bibelen er inspirert av Gud, vil all irettesettelse som bygger på den, i virkeligheten være fra ham. (2Ti 3: 16) Den irettesettelse som kommer fra Jehova, er et uttrykk for kjærlighet og er noe man ikke bør avsky eller forkaste. (Ord 3: 11, 12) Som den kristne menighets hode viser Jesus Kristus sin hengivenhet for dem som tilhører menigheten, ved å sørge for nødvendig irettesettelse gjennom åndelig kvalifiserte menn. (Åp 3: 14, 19) De som er vise, er klar over at «irettesettelser er livets vei». – Ord 6: 23.

Den syndige menneskelige natur har en tilbøyelighet til å reagere negativt på en irettesettelse og bli harm på den som irettesettelsen kommer gjennom. Men den som gir etter for denne tilbøyeligheten, synker ned på det nivå som dyrene, som mangler moralsk dømmekraft, befinner seg på. Som det inspirerte ordspråket sier: «Den som hater irettesettelse, er uten fornuft.» (Ord 12: 1) Som en kontrast til dette skrev salmisten David, som selv gjentatte ganger ble irettesatt: «Skulle den rettferdige slå meg, ville det være kjærlig godhet; og skulle han irettesette  meg, ville det være olje på hodet, noe mitt hode ikke ville avvise.» – Sl 141: 5.