DET som skjedde i løpet av de over 200 årene da forfedrene til Israels folk var i Egypt, er en viktig del av den bibelske beretning.

Jakobs sønn Josef ble solgt som slave og ført til Egypt. (1Mo 37: 28, 36) Noen år senere grep Gud inn og bevirket at farao ble oppmerksom på Josef og innsatte ham som matvareforvalter, slik at det bare var farao selv som hadde høyere rang enn han. (1Mo 41: 38–45) Med tiden fikk imidlertid Egypt en ny konge, som ikke holdt Josefs minne i ære, men utøvde et tyrannisk styre og gjorde Jakobs (Israels) etterkommere til slaver. (2Mo 1: 8–14) Egyptisk historie sier ikke et ord om dette, heller ikke om Josefs fremtredende stilling. Er det overraskende?

Det at Josefs fremtredende stilling og Israels trelldom ikke blir nevnt, overrasker ikke dem som er kjent med innskriftene på de monumentene som ble reist i oldtidens Egypt. Det var vanlig at senere herskere eller religiøse skribenter fjernet navn fra tidligere monumenter, enten fordi de betraktet disse som uønsket, eller for å framheve sin egen betydning. Kong Haremheb forandret for eksempel innskrifter for å gi seg selv æren for byggverk som var blitt oppført av Tut-ankh-Amon. (BILDE: bd. 1, s. 532) Kairomuseet og det orientalske institutt ved Chicago universitet inneholder tallrike eksempler på en slik uærlighet.

Som en kontrast til dette tyder alt på at Bibelens beretning er troverdig. Det er lite sannsynlig at noen nasjon ville hevde at dens opprinnelse kan spores tilbake til slaver i et fremmed land, hvis det ikke forholdt seg slik. Den bibelske beretning om disse begivenhetene inneholder en mengde detaljer om livet i Egypt som bare kan ha blitt overbrakt av en som har bodd der. Dessuten har jødene hvert år helt fram til i dag feiret påsken, en feiring som ifølge Bibelen fikk sin begynnelse mens deres forfedre var i Egypt, og som en følge av det som hendte der. Å hevde at den sanne beretningen om det som foregikk, har gått tapt, og at den eneste beretningen som finnes, er usann, er i strid med all fornuft.