[av (tilhørende) Juda].

En person som tilhørte Juda stamme. Betegnelsen blir i den bibelske beretning brukt først etter tistammerikets fall. På Hiskias tid brukte Jesaja en adjektivisk form av ordet, oversatt med «jødenes språk». (Jes 36: 11, 13) Det sørlige riket ble som oftest kalt Juda, og innbyggerne ble kalt Judas sønner eller Judas sønners stamme. Den første bibelskribenten som brukte betegnelsen «jøder» helt konkret om folket, var den skribenten som nedskrev Kongebøkene – utvilsomt Jeremia, som begynte sin tjeneste som profet i 647 f.v.t. (Se 2Kg 16: 6; 25: 25.) Etter landflyktigheten ble betegnelsen anvendt på de israelittene som vendte tilbake til sitt hjemland (Esr 4: 12; 6: 7; Ne 1: 2; 5: 17), og etter hvert ble den også anvendt på alle hebreere rundt omkring i verden, for å skjelne mellom dem og andre folkeslag (Est 3: 6; 9: 20). Også ikke-jøder som gikk over til den jødiske tro og ble omskårne proselytter, omtalte seg som jøder. (Est 8: 17) I De hebraiske skrifter kan imidlertid uttrykket «fastboende utlending» referere til en som hadde gått over til jødenes religion (Jer 22: 3), og i De kristne greske skrifter blir slike personer noen steder omtalt som «proselytter» (Apg 2: 10; 6: 5; 13: 43). I Apostlenes gjerninger 24: 24 blir benevnelsen «jødinne» brukt.

Da Jesus var et lite barn, kom noen astrologer og spurte: «Hvor er den jødenes konge som er født?» (Mt 2: 1, 2) Og på Jesu torturpæl satte Pilatus opp tittelen «Jesus, nasareeren, jødenes Konge». – Joh 19: 19.

Brukt billedlig. Apostelen Paulus argumenterte for at jødenes stolthet over sin kjødelige avstamning var grunnløs, ved å si: «For den  er ikke jøde som er det i det ytre; heller ikke er omskjærelse det som er i det ytre, på kjødet. Men den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd og ikke ved en skreven lovsamling. Han får sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.» (Ro 2: 28, 29) Paulus spiller her på betydningen av navnet Juda og viser at det virkelige grunnlaget for å oppnå ros fra Gud er å tjene Gud av hjertet, ved ånd. Dette utgjør en parallell til hans resonnement i Romerne, kapittel 4, om at Abrahams egentlige ætt er mennesker som har samme slags tro som Abraham. Han peker videre på at det ikke spiller noen rolle hvilken nasjon medlemmene av den kristne menighet tilhører: «Det er verken jøde eller greker [hedning].» (Ga 3: 28) Den oppstandne Jesus Kristus talte til menigheten i Smyrna og trøstet den på grunn av den forfølgelsen den ble utsatt for, hovedsakelig fra jødisk hold. Han sa: «Jeg vet om . . . bespottelsen fra dem som sier at de er jøder, og likevel ikke er det, men er en Satans synagoge.» – Åp 2: 9.