En kortform av Den Høyeste Guds navn, Jehova, brukt i poetisk stil. (2Mo 15: 1, 2) Denne  forkortede formen består av første halvdel av det hebraiske tetragrammet יהוה (JHWH), det vil si bokstavene jodh (י) og heʼ (ה), henholdsvis den tiende og den femte bokstaven i det hebraiske alfabet.

Formen Jah forekommer 50 ganger i De hebraiske skrifter, 26 ganger alene og 24 ganger i uttrykket «halleluja», en oppfordring til å «lovprise Jah» hvor verbet står i flertall. I enkelte bibeloversettelser som er i bruk i dag, blir imidlertid navnet «Jah» fullstendig ignorert. (Dy, Mo, RS) King James Version og An American Translation har det bare én gang, gjengitt med henholdsvis «Jah» og «Yah». (Sl 68: 4) I English Revised Version forekommer det to ganger i selve teksten (Sl 68: 4; 89: 8). I American Standard Version har man i stedet hele veien satt inn den fullstendige formen av navnet, «Jehovah». I de sistnevnte to oversettelsene blir leseren gjort oppmerksom på praktisk talt hver eneste forekomst av kortformen ved hjelp av fotnoter. Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85 gjengir det hebraiske halelu-Jạh 23 av de 24 gangene med «halleluja», mens den ellers stort sett har «Herren» på Jạh. I Ny verden-oversettelsen har man bevart alle de 50 forekomstene av Jah, og i Rotherhams Emphasised Bible er 49 av dem bevart.

I De kristne greske skrifter forekommer «Jah» fire ganger i uttrykket «halleluja». (Åp 19: 1, 3, 4, 6) I de fleste bibeloversettelser, som i Det Norske Bibelselskaps oversettelser av 1930 og 1978/85 og i Norsk Bibel (1988), har man latt det greske uttrykket «halleluja» stå uoversatt. Men G.W. Wade gjengir det med «Pris Jehova», og Ny verden-oversettelsen har gjengivelsen «Lovpris Jah!»

«Jah» kan ikke være en primitiv form av Guds navn, en form som har vært brukt tidligere enn tetragrammet. Den fullstendige navneformen, Jehova, forekommer 165 ganger i den massoretiske tekst til 1. Mosebok, mens den korte formen først dukker opp i beskrivelsen av begivenhetene etter utgangen av Egypt. – 2Mo 15: 2.

Enstavelsesordet «Jah» forekommer vanligvis i tekster hvor sterke følelser kommer til uttrykk – i lovprisning, sang, bønn og inntrengende anmodninger – og hvor temaet er glede over seier og utfrielse eller en anerkjennelse av Guds makt og velde. Det finnes mange eksempler på denne bruken av uttrykket. I Salmene forekommer uttrykket «Lovpris Jah!» (halleluja) flere ganger som en doksologi, det vil si en lovprisning som er rettet til Gud. Det første stedet er Salme 104: 35. I noen salmer forekommer det bare i innledningen (Sl 111, 112), en enkelt gang forekommer det inne i en salme (135: 3), noen ganger forekommer det bare i slutten (Sl 104, 105, 115–117), men ofte både i begynnelsen og i slutten (Sl 106, 113, 135, 146–150). I Åpenbaringen (19: 1–6) gir himmelske skapninger gjentatte ganger uttrykk for sin lovprisning til Jehova med dette uttrykket.

De øvrige stedene hvor «Jah» forekommer, dreier det seg også om at Jehova blir opphøyd i sang eller i bønner som blir rettet til ham. Et eksempel er Moses’ sang om utfrielse. (2Mo 15: 2) I de uttalelsene som er nedskrevet av Jesaja, får Guds navn ekstra ettertrykk ved at begge navnene blir kombinert til «Jah Jehova». (Jes 12: 2; 26: 4) Hiskia brukte den forkortede formen «Jah» to ganger rett etter hverandre da han i poetiske vendinger gav uttrykk for sine overstrømmende følelser etter at han på mirakuløst vis var blitt helbredet for en livstruende sykdom. (Jes 38: 9, 11) I Salme 115: 17, 18 og i Salme 118: 17–19 blir de døde, som ikke kan prise Jah, stilt opp som en kontrast til dem som er bestemt på å leve et liv i lovprisning av ham. Andre salmer gir uttrykk for verdsettelse av utfrielse, beskyttelse og tilrettevisning. – Sl 94: 12; 118: 5, 14.