[en som griper i hælen; en fortrenger].

1. Sønn av Isak og Rebekka og tvillingbror til Esau; den yngste av de to. Isak og Rebekka hadde vært gift i 20 år da tvillingene, deres eneste barn, ble født i 1858 f.v.t. Isak var da 60 år gammel. Som i Abrahams tilfelle ble Isaks bønner om avkom altså først besvart etter at hans tålmodighet og hans tro på Guds løfter var blitt prøvd fullt ut. – 1Mo 25: 20, 21, 26; Ro 9: 7–10.

Da Rebekka under sitt svangerskap ble urolig fordi tvillingene i hennes morsliv begynte å kjempe med hverandre, forklarte Jehova at de ville bli til to nasjoner som ville kjempe mot hverandre. Jehova sa dessuten at den eldste skulle tjene den yngste, til forskjell fra det som var vanlig. I overensstemmelse med dette holdt den sist fødte den førstefødte, Esau, i hælen under fødselen og fikk av den grunn navnet Jakob, som betyr «en som griper i hælen». (1Mo 25: 22–26) Jehova viste på den måten sin evne til å ha innblikk i de ufødtes arveanlegg, og at han kan gjøre bruk av sin evne til forutviten og sin rett til på forhånd å utvelge hvem han vil, til å tjene sine hensikter, noe som imidlertid ikke betyr at han forutbestemmer enkeltpersoners endelige skjebne. – Ro 9: 10–12; Ho 12: 3.

I motsetning til Isaks yndlingssønn, Esau, som var en rastløs jeger som likte å streife omkring i villmarken, blir Jakob beskrevet som  «en uklanderlig [hebr. tam] mann, som bodde i telt», en mann som førte en rolig tilværelse som gjeter, som samvittighetsfullt tok seg av tingene hjemme, og som især var elsket av sin mor. (1Mo 25: 27, 28) Det hebraiske ordet tam blir brukt andre steder for å beskrive dem som har Guds godkjennelse. Det blir for eksempel sagt at «blodtørstige menn hater den uklanderlige», men Jehova forsikrer at «den [uklanderlige] mannens framtid skal bli fredelig». (Ord 29: 10; Sl 37: 37) Job, som var en mann som bevarte sin ulastelighet, blir omtalt som en som var «uklanderlig [hebr. tam] og rettskaffen». – Job 1: 1, 8; 2: 3.

Fikk førstefødselsretten og velsignelsen. Under sin oppvekst hadde Jakob rikelig anledning til å høre om Guds edsvorne pakt med Abraham, ikke bare av sin far, men også av sin bestefar Abraham selv, ettersom Abraham døde først i 1843 f.v.t., da Jakob var 15 år gammel. (1Mo 22: 15–18) Jakob forstod hvilket privilegium det var å få medvirke til oppfyllelsen av slike løfter fra Gud, og til slutt bød det seg en anledning da han på rettmessig vis kunne erverve seg sin brors førstefødselsrett med alt det den innebar. (5Mo 21: 15–17) Dette skjedde da Esau en dag kom utmattet hjem fra villmarken og kjente lukten av en velsmakende stuing som Jakob hadde kokt. «Fort,» utbrøt Esau, «gi meg en munnfull, er du snill, av det røde – det røde der, for jeg er trett!» Jakob svarte: «Selg meg først førstefødselsretten din!» ’Esau foraktet førstefødselsretten’, så handelen ble raskt avsluttet og beseglet med en høytidelig ed. (1Mo 25: 29–34; He 12: 16) Jehova hadde derfor gode grunner for å si: «Jeg elsket Jakob, men Esau hatet jeg.» – Ro 9: 13; Mal 1: 2, 3.

Var det riktig av Jakob å gi seg ut for å være Esau?

Da Isak var blitt gammel og mente at han snart kom til å dø, sendte han Esau ut for å jage noe vilt, idet han sa: «La meg spise, så min sjel kan velsigne deg før jeg dør.» Rebekka, som overhørte dette, sendte imidlertid straks ut Jakob for å hente to geitekillinger, slik at hun kunne lage en velsmakende rett til Isak. Så sa hun til Jakob: «Du [skal] bære den inn til din far, og han skal spise den, for at han kan velsigne deg før han dør.» Hun la også skinnene av geitekillingene på Jakobs hender og på halsen hans for at Isak skulle tro at det var Esau når han kjente på Jakob. Da Jakob kom inn med maten til sin far, spurte faren ham: «Hvem er du, min sønn?» Og Jakob svarte: «Jeg er Esau, din førstefødte.» Juridisk sett hadde Jakob rett til å opptre som Esau, Isaks førstefødte, noe han også selv var klar over. Isak kjente på Jakob for å forvisse seg om at det virkelig var Esau, og han sa: «Røsten er Jakobs røst, men hendene er Esaus hender.» Ikke desto mindre fikk det hele et gunstig forløp, og, som beretningen sier: ’Han velsignet ham.’ (1Mo 27: 1–29) Hadde Rebekka og Jakob handlet rett?

Det er ingen tvil om at Jakob hadde rett til velsignelsen. Før tvillingene ble født, hadde Jehova sagt til Rebekka: «Den eldste skal tjene den yngste.» (1Mo 25: 23) I overensstemmelse med den tilbøyelighet som Jehova allerede hadde forutsett, og som hadde fått ham til å elske Jakob mer enn Esau, solgte Esau senere sin førstefødselsrett til Jakob for bare en bolle med stuing. – 1Mo 25: 29–34.

I hvilken utstrekning Isak kjente til disse indikasjonene med hensyn til hvem som skulle arve velsignelsen, sier ikke den bibelske beretning noe om. Nøyaktig hvorfor Rebekka og Jakob handlet som de gjorde, vet vi ikke, bortsett fra at de begge visste at velsignelsen tilhørte Jakob. Jakob gav seg ikke ut for å være en annen i noen ond hensikt, for å bemektige seg noe som ikke tilhørte ham. Bibelen fordømmer ikke det Rebekka og Jakob gjorde. Utfallet ble at Jakob mottok den velsignelse som med rette tilkom ham. Isak innså tydeligvis at det som hadde skjedd, var Jehovas vilje. Kort tid etter dette, da han sendte Jakob av sted til Karan for å hente seg en hustru der, velsignet han igjen Jakob og sa uttrykkelig: «Gud Den Allmektige . . . skal gi deg Abrahams velsignelse.» (1Mo 28: 3, 4; jf. He 11: 20.) Vi kan derfor trekke den slutning at det som skjedde, var i samsvar med Jehovas hensikt. Bibelen understreker også hva vi skal lære av beretningen, for den gir oss en formaning om å passe på «at det ikke er noen utuktig eller noen som ikke verdsetter hellige ting, slik som Esau, som i bytte for ett måltid gav bort sine rettigheter som førstefødt». – He 12: 16.

Jakob flytter til Paddan-Aram. (KART: bd. 1, s. 529) Jakob var 77 år gammel da han forlot Be’er-Sjeba for å dra til sine forfedres land, hvor han skulle komme til å tilbringe de neste 20 årene av sitt liv. (1Mo 28: 10; 31: 38) Etter at han hadde dratt 100 km mot nordnordøst, gjorde han et opphold for å overnatte i Lus (Betel) i Judeas fjelland, hvor han la seg ned med en stein som hodestøtte. Der hadde han en drøm – han så en stige, eller en trapp, som nådde til himmelen,  og som Guds engler steg opp og ned på. Over den så han Jehova og hørte ham stadfeste den pakten som var inngått med Abraham og Isak. – 1Mo 28: 11–13; 1Kr 16: 16, 17.

I forbindelse med denne pakten lovte Jehova Jakob at han skulle våke over ham og bevare ham og ikke forlate ham før han hadde fått det landet han lå på, og hans ætt var blitt så tallrik som støvkornene på jorden. Dessuten ble det sagt til ham: «Ved hjelp av deg og ved hjelp av din ætt skal alle jordens slekter visselig velsigne seg.» (1Mo 28: 13–15) Da Jakob fullt ut forstod betydningen av nattens opplevelse, utbrøt han: «Så fryktinngytende dette stedet er! Dette er intet mindre enn Guds hus.» Han forandret derfor navnet Lus til Betel, som betyr «Guds hus», og reiste en støtte og helte olje over den for at den skulle tjene som et vitne om disse betydningsfulle begivenhetene. Fylt av takknemlighet over Jehova Guds løfte om at han ville være med ham, lovte han at han ubetinget ville gi Jehova en tiendedel av alt det han fikk. – 1Mo 28: 16–22.

Jakob fortsatte på sin vei og traff til slutt sin kusine Rakel i nærheten av Karan. Hennes far, som var bror til Jakobs mor, innbød ham til å bli hos dem. Jakob ble forelsket i Rakel og ble enig med hennes far om å arbeide for ham i sju år for å få henne til hustru. Jakobs kjærlighet til Rakel var så sterk at årene fløy av sted og var «som noen få dager». Men da bryllupet kom, ble han bedratt og fikk i stedet Rakels eldre søster, Lea, fordi det ifølge Labans forklaring ikke var vanlig «å gi bort den yngste kvinnen før den førstefødte». Etter at de hadde feiret dette bryllupet i en uke, fikk Jakob også Rakel til hustru, på den betingelse at han som betaling for henne tjente hos Laban i sju år til. Laban gav også Lea og Rakel hver sin tjenestekvinne, Silpa og Bilha. – 1Mo 29: 1–29; Ho 12: 12.

Ved hjelp av denne familieordningen grunnla Jehova en stor nasjon. Lea fødte Jakob fire sønner etter hverandre: Ruben, Simeon, Levi og Juda. Da Rakel så at hun forble ufruktbar, gav hun sin slavekvinne, Bilha, til Jakob, og ved henne fikk hun to sønner, Dan og Naftali. I denne perioden var Lea ufruktbar. Også hun gav derfor Jakob sin slavekvinne, Silpa, og fikk to sønner, Gad og Asjer, ved henne. Så begynte Lea selv igjen å føde barn, først Jissakar, så Sebulon og deretter datteren Dina. Endelig ble også Rakel gravid og fødte Josef. På denne måten ble Jakob i løpet av forholdsvis kort tid, nemlig sju år, velsignet med mange barn. – 1Mo 29: 30 til 30: 24.

Jakob blir rik før han forlater Karan. Da Jakob hadde arbeidet de avtalte 14 årene som betaling for sine hustruer, var han ivrig etter å vende tilbake til sitt hjemland. Men Laban, som så hvordan Jehova hadde velsignet ham på grunn av Jakob, ville gjerne at han skulle fortsette å føre tilsyn med hjordene hans og tilbød ham til og med at han selv kunne fastsette sin lønn. I den delen av verden er sauene og geitene vanligvis ensfargete – sauene hvite og geitene svarte. Jakob bad derfor om bare å få de sauene og geitene som hadde unormale farger eller fargetegninger, nemlig alle de sauene som var mørkebrune, og alle de geitene som det var noe hvitt på. «Vel, det er utmerket!» var Labans svar. Og for at lønnen skulle være så lav som mulig, satte han, etter Jakobs forslag, til side alle de stripete og spraglete geitene og alle de mørkebrune unge værene og overgav dem til sine sønner og la til og med tre dagsreiser mellom dem og Jakob for å forhindre at dyrene i de to hjordene paret seg. Bare de dyrene med unormal farge som deretter ble født, skulle tilhøre Jakob. – 1Mo 30: 25–36.

Fra begynnelsen var det altså bare sauer med normal farge og geiter uten flekker i den hjorden som Jakob passet. Men han arbeidet hardt og gjorde det som etter hans mening ville bidra til at det ble født flere dyr med unormal farge. Han tok noen friske, grønne staver av styrakstreet, mandeltreet og platantreet og skrelte av noe av barken slik at de ble stripete eller flekkete. Deretter la han dem i rennene ved dyrenes vanntrau, tydeligvis i den tro at hvis dyrene så på stripene når de kom i brunst, ville det få innflytelse på det avkommet som ble unnfanget, slik at det ble spettet eller fikk en unormal farge. Han passet også på bare å plassere stavene i trauene når det var de hardføre dyrene som var brunstige. – 1Mo 30: 37–42.

Hva ble resultatet? Det viste seg at det ble født flere dyr med unormal farge, slike som skulle være Jakobs «lønn», enn med normal farge, med bare én farge, slike som skulle tilfalle Laban. Ettersom det var dette Jakob ønsket, trodde han sannsynligvis at dette skyldtes hans knep med de avskavede stavene. Han hadde uten tvil den utbredte, men feilaktige oppfatning at slike ytre ting kunne ha innvirkning på avkommet. I en drøm lærte imidlertid Skaperen ham noe annet.

I denne drømmen fikk Jakob vite at hans framgang ikke skyldtes stavene, men visse genetiske prinsipper. Selv om det utelukkende var ensfargete dyr i den hjorden Jakob voktet, ble det  åpenbart for ham i drømmesynet at bukkene var stripete, flekkete og spettete. Hvordan kunne det være mulig? Fordi dyrene, selv om de var ensfargete, tydeligvis hadde framkommet ved krysninger i Labans hjord før Jakob begynte å få sin lønn. Noen av dyrene hadde altså i sine kjønnsceller arveanlegg som ville frambringe spetter og flekker hos kommende generasjoner, i tråd med de arvelovene som ble oppdaget av Gregor Mendel på 1800-tallet. – 1Mo 31: 10–12.

I de seks årene Jakob arbeidet på disse betingelsene, velsignet Jehova ham rikelig, idet han ikke bare gav ham mye småfe, men også mange tjenere og kameler og esler, og dette til tross for at Laban stadig forandret den lønnen de var blitt enige om. Til slutt gav «den sanne Gud fra Betel» Jakob befaling om å vende tilbake til det lovte land. – 1Mo 30: 43; 31: 1–13, 41.

Jakob vender tilbake til det lovte land. Ettersom Jakob var redd for at Laban igjen ville forsøke å hindre ham i å dra, tok han i hemmelighet sine hustruer og barn og alt han eide, gikk over elven Eufrat og satte kursen mot Kanaan. Mens han overveide å gjøre dette, hadde han sannsynligvis hjordene sine på beite i nærheten av Eufrat, noe 1. Mosebok 31: 4, 21 kan tyde på. Laban var på det tidspunktet ute for å klippe sauene sine og fikk ikke vite at Jakob hadde dratt, før det var gått tre dager. Det gikk sannsynligvis enda litt tid før han var ferdig med saueklippingen og fikk truffet forberedelser for å sette etter Jakob med folkene sine. Selv om hjordene til Jakob beveget seg langsomt, gjorde alt dette at han fikk tid til å drive dem helt ned til Gileads fjellområde før Laban innhentet ham. Fra Karan til Gileads fjellområde var det godt og vel 560 km. På raske kameler kunne Laban og hans slektninger med letthet tilbakelegge denne strekningen på sju dager. – 1Mo 31: 14–23.

Da Laban innhentet Jakob noen kilometer nord for elven Jabbok, krevde han å få en forklaring på hvorfor Jakob hadde dratt av gårde uten å gi ham anledning til å kysse sine barn og barnebarn farvel, og på hvorfor han hadde stjålet hans guder. (1Mo 31: 24–30) Svaret på det første spørsmålet var nokså innlysende – Jakob var redd for at Laban skulle hindre ham i å dra. Hva det andre spørsmålet angikk, var Jakob uvitende om tyveriet, og det lyktes ikke ved en undersøkelse å bringe på det rene at Rakel hadde stjålet familiens terafim-bilder og gjemt dem i salkurven på kamelen sin. – 1Mo 31: 31–35.

Rakels handlemåte og Labans opptreden er blitt kommentert slik: «Den som var i besittelse av husgudene, ble betraktet som den rettmessige arvingen, noe som kan forklare hvorfor Laban var så oppsatt på å få igjen husgudene av Jakob.» – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 220, fotn. 51.

Da striden mellom dem var bilagt, reiste Jakob en steinstøtte og laget deretter en steinrøys, som i mange år stod der og tjente som et vitne om den fredspakt som de to nå sluttet ved å nyte et seremonielt måltid sammen. Røysen ble kalt «Galed» («vitnerøys; vitnesbyrdets røys») og «Vakttårnet». – 1Mo 31: 36–55.

Jakob var nå ivrig etter også å slutte fred med sin bror, Esau, som han ikke hadde sett på over 20 år. For å dempe de hatefulle følelser som Esau fortsatt måtte nære overfor ham, sendte han kostbare gaver i forveien – flere hundre geiter og sauer, foruten mange kameler og esler og kuer og okser. (1Mo 32: 3–21) Da Jakob flyktet fra Kanaan, hadde han praktisk talt ingenting. Takket være Jehovas velsignelse vendte han nå tilbake som en rik mann.

Hvorfor fikk den engelen som kjempet med Jakob, ham til å halte?

Den natten da Jakob sammen med sin husstand satte over elven Jabbok på vei sørover for å møte Esau, hadde han en helt spesiell opplevelse. Han kjempet med en engel, og på grunn av hans utholdenhet ble hans navn endret til Israel, som betyr «den som kjemper med (holder fast ved) Gud; el.: Gud kjemper». (1Mo 32: 22–28) Etter dette blir de to navnene ofte brukt synonymt i poetiske parallellismer i De hebraiske skrifter. (Sl 14: 7; 22: 23; 78: 5, 21, 71; 105: 10, 23) Under denne kampen rørte engelen ved Jakobs hofteleddsskål, noe som førte til at Jakob haltet resten av livet. Dette skjedde muligens for at Jakob skulle lære ydmykhet; haltingen ville hele tiden minne ham om at han ikke måtte bli for stor i egne øyne på grunn av at Gud hadde velsignet ham med velstand, eller på grunn av at han hadde kjempet med en engel. Til minne om denne spesielle begivenheten kalte Jakob stedet Peniel, eller Penuel. – 1Mo 32: 25, 30–32.

Etter det vellykkede møtet mellom Esau og Jakob drog de to tvillingene, som nå var omkring 97 år gamle, hver sin vei, og de så sannsynligvis ikke hverandre igjen før de omkring 23 år senere begravet sin far, Isak. Esau tok med seg sine gaver og drog sørover, mot Se’ir, og Jakob  drog tilbake over elven Jabbok, mot nord. – 1Mo 33: 1–17; 35: 29.

Fastboende utlending de neste 33 årene. Etter at Jakob hadde skilt lag med Esau, bosatte han seg i Sukkot. Dette var det første stedet hvor han slo seg ned i lengre tid etter at han hadde vendt tilbake fra Paddan-Aram. Hvor lenge han ble der, sies det ikke noe om, men det kan ha vært i flere år, for han bygde seg en permanent bolig og også løvhytter, eller en slags overdekkede innhegninger, til hjorden sin. – 1Mo 33: 17.

Derfra flyttet Jakob mot vest, over elven Jordan til området i nærheten av Sikem, hvor han kjøpte et stykke land av Hamors sønner for «hundre pengestykker [hebr. qesitạh]». (1Mo 33: 18–20; Jos 24: 32) Verdien av denne gamle pengeenheten, qesitạh, er ikke kjent i dag, men hundre slike pengestykker har uten tvil utgjort en betydelig sum i oppveid sølv; det fantes nemlig ikke mynter på den tiden.

I Sikem begynte Jakobs datter Dina å komme sammen med de kanaaneiske kvinnene. Her ble hun etter en tid voldtatt av Sikem, høvdingen Hamors sønn. Dette fikk snart slike følger at Jakob ikke lenger hadde kontroll med hva som skjedde. Hans sønner drepte alle av mannkjønn i Sikem, førte kvinnene og barna bort som fanger, tok alt som var i byen, og gjorde sin far «til en stank» for innbyggerne i landet. – 1Mo 34: 1–31.

Jakob fikk deretter befaling av Gud om å forlate Sikem og dra til Betel, noe han gjorde. Men før han brøt opp, lot han alle i sin husstand rense seg, skifte klær og fjerne alle sine fremmede guder (sannsynligvis også Labans terafim-bilder), så vel som de øreringene de bar, som de muligens hadde som amuletter. Etterpå gravde han ned alt sammen i nærheten av Sikem. – 1Mo 35: 1–4.

Betel, «Guds hus», var av spesiell betydning for Jakob, for det var her Jehova omkring 30 år tidligere hadde gitt løftene knyttet til Abrahamspakten videre til ham. Nå, etter at Jakob hadde bygd et alter for sine forfedres store Gud på dette stedet, gjentok Jehova pakten og bekreftet også at Jakobs navn var blitt forandret til Israel. Jakob reiste så en støtte som han utøste et drikkoffer over og helte olje over til minne om disse betydningsfulle begivenhetene. Det var også under oppholdet her i Betel at hans mors amme, Debora, døde og ble begravet. – 1Mo 35: 5–15.

Vi vet heller ikke hvor lenge Jakob bodde i Betel. Etter at han hadde forlatt Betel og fortsatt sørover, mens de ennå hadde et stykke igjen til Betlehem (Efrat), fikk Rakel fødselsveer, og den vanskelige fødselen, da hennes andre sønn, Benjamin, kom til verden, kostet henne livet. Jakob begravet sin elskede Rakel der og reiste en støtte på hennes grav. – 1Mo 35: 16–20.

Denne mannen, Israel – som nå var blitt velsignet med hele tolv sønner, som Israels tolv stammer skulle utgå fra – drog så videre sørover. Det blir fortalt at det neste stedet han slo leir, lå «et stykke bortenfor Eder-tårnet», det vil si et sted mellom Betlehem og Hebron. Det var under oppholdet der at hans eldste sønn, Ruben, hadde kjønnslig omgang med hans medhustru Bilha, Dans og Naftalis mor. Det er mulig at Ruben mente at hans far var så gammel at han ikke ville gjøre noe med dette, men det at Ruben på den måten i virkeligheten gjorde seg skyldig i blodskam, mishaget Jehova, og han mistet sin førstefødselsrett. – 1Mo 35: 21–26; 49: 3, 4; 5Mo 27: 20; 1Kr 5: 1.

Senere flyttet Jakob til Hebron, hvor hans aldrende far, Isak, fortsatt levde. Denne flyttingen fant kanskje sted før sønnen Josef ble solgt som slave til Egypt, men tidspunktet kan ikke fastslås med sikkerhet. – 1Mo 35: 27.

En dag sendte Jakob ut Josef (som nå var 17 år gammel) for at han skulle finne ut hvordan det gikk med hans brødre, som gjette farens småfe. Da han til slutt fant dem, i Dotan, 100 km nord for Hebron, grep de ham og solgte ham til en karavane med handelsmenn som var på vei til Egypt. Dette skjedde i 1750 f.v.t. Etterpå fikk de faren til å tro at Josef var blitt drept av et villdyr. Jakob sørget i mange dager over tapet og ville ikke la seg trøste. Han sa: «For jeg kommer til å fare sørgende ned til min sønn i Sjeol!» (1Mo 37: 2, 3, 12–36) Hans fars, Isaks, død i 1738 f.v.t. gjorde bare hans sorg enda større. – 1Mo 35: 28, 29.

Flytter til Egypt. Omkring ti år etter Isaks død tvang en omfattende hungersnød Jakob til å sende ti av sine sønner ned til Egypt for å kjøpe korn. Benjamin ble igjen hjemme. Faraos matvareforvalter, Josef, kjente igjen sine brødre og forlangte at de tok sin yngste bror, Benjamin, med seg til Egypt. (1Mo 41: 57; 42: 1–20) Da Jakob fikk høre om kravet, ville han først ikke la Benjamin dra, ettersom han var redd for at denne sønnen, som han elsket så høyt, og som han hadde fått i sin alderdom, skulle bli rammet av en ulykke; Benjamin var på dette tidspunkt minst 22 år gammel. (1Mo 42: 29–38) Først da alle de  matvarene som de hadde hentet i Egypt, var spist opp, gikk Jakob til slutt med på å la Benjamin dra av sted. – 1Mo 43: 1–14; Apg 7: 12.

Da Josef og hans brødre var blitt forsonet, ble Jakob innbudt til å flytte med hele sin husstand og hele sin buskap og alt det han eide, til det fruktbare landet Gosen i Egypts deltaområde, ettersom hungersnøden skulle vare i enda fem år. Farao stilte til og med vogner og proviant til deres rådighet. (1Mo 45: 9–24) På veien dit ned forsikret Jehova Jakob om at flyttingen hadde hans godkjennelse og velsignelse. (1Mo 46: 1–4) Alle som ble regnet med til Jakobs husstand, deriblant Manasse, Efraim og andre som sannsynligvis ble født i Egypt før Jakob døde, talte i alt 70 sjeler. (1Mo 46: 5–27; 2Mo 1: 5; 5Mo 10: 22) Dette antallet omfattet ikke Lea, som døde i det lovte land (1Mo 49: 31), og heller ikke Jakobs ikke navngitte døtre og hans sønners hustruer. – 1Mo 46: 26; jf. 1Mo 37: 35.

Like etter at Jakob i 1728 f.v.t. var kommet til Egypt, ble han ført til faraos hoff og ble framstilt for kongen, som han velsignet. Jakob beskrev seg selv som en fastboende utlending (for i likhet med Abraham og Isak hadde han ikke fått det landet i arv som Gud hadde gitt løfte om). Da farao forhørte seg om Jakobs alder, svarte Jakob at han var 130 år gammel, men at hans dager, sammenlignet med hans forfedres dager, hadde vært «få og fulle av trengsler». – 1Mo 47: 7–10.

Kort tid før sin død velsignet Jakob sine sønnesønner, Josefs to sønner, og ble av Gud ledet til å sette den yngste, Efraim, foran den eldste, Manasse. Deretter sa han til Josef, som ville motta den førstefødtes dobbelte del av arven: «Jeg gir deg i sannhet én høyderygg mer enn dine brødre, den som jeg tok fra amorittenes hånd med mitt sverd og med min bue.» (1Mo 48: 1–22; 1Kr 5: 1) Ettersom Jakob hadde kjøpt marken i nærheten av Sikem av Hamors sønner ved en fredelig handel (1Mo 33: 19, 20), ser det ut til at dette løftet til Josef var et uttrykk for Jakobs tro, at han profetisk omtalte den framtidige erobringen av Kanaans land som om den allerede var foretatt med hans eget sverd og hans egen bue. (Se AMORITTER.) Josefs dobbelte del av det erobrede landet bestod av de to arveloddene som Efraims stamme og Manasse stamme fikk.

Før Jakob døde, samlet han sine siste krefter og velsignet hver enkelt av sine tolv sønner. (1Mo 49: 1–28) Han viste tro på at Jehovas hensikter ville bli oppfylt. (He 11: 21) På grunn av den tro Jakob på den måten viste, og fordi Jehova uttrykkelig bekreftet Abrahamspaktens velsignelser overfor ham, blir Jehova i Bibelen ofte kalt ikke bare Abrahams og Isaks Gud, men også Jakobs Gud. – 2Mo 3: 6; 1Kr 29: 18; Mt 22: 32.

I 1711 f.v.t., etter at Jakob hadde bodd i Egypt i 17 år, døde han, i en alder av 147 år. (1Mo 47: 27, 28) Dermed ender beretningen om perioden fra Jakobs fødsel til hans død, en beretning som opptar mer enn halvdelen av 1. Mosebok. (Kap. 25 til 50) Ettersom Jakob hadde gitt uttrykk for at han ønsket å bli begravet i Kanaan, lot Josef de egyptiske legene balsamere farens legeme som en forberedelse til reisen. Likfølget – som var stort, på grunn av Josefs fremtredende stilling – brøt så opp fra Egypt. Da følget kom fram til Jordan-området, ble det holdt sørgehøytideligheter i sju dager, og deretter begravet Jakobs sønner sin far i Makpela-hulen, hvor også Abraham og Isak var blitt begravet. – 1Mo 49: 29–33; 50: 1–14.

2. Profetene brukte ofte navnet Jakob i overført betydning, om hele den nasjonen som nedstammet fra patriarken. (Jes 9: 8; 27: 9; Jer 10: 25; Ese 39: 25; Am 6: 8; Mi 1: 5; Ro 11: 26) Jesus brukte ved en anledning navnet på en billedlig måte da han talte om dem som ville komme til å «legge seg til bords . . . i himlenes rike». – Mt 8: 11.

3. Far til Josef, mannen til Maria, Jesu mor. – Mt 1: 15, 16.

4. Far til apostelen Judas (ikke Judas Iskariot). – Lu 6: 16; Apg 1: 13.

5. Sønn av Sebedeus og bror til Johannes; en av Jesu Kristi tolv apostler. (Mt 10: 2) En sammenligning av to parallelle beretninger tyder på at hans mor het Salome. Der hvor den ene beretningen sier «mor til Sebedeus-sønnene», sier den andre «Salome». (Mt 27: 55, 56; Mr 15: 40, 41; se SALOME nr. 1.) En sammenligning med Johannes 19: 25 viser dessuten at Salome kan ha vært Marias, Jesu mors, kjødelige søster. Hvis dette er tilfellet, var Jakob Jesu fetter.

Jakob og hans bror drev fiske sammen med sin far da Jesus i år 30 kalte dem og Peter og Andreas, som arbeidet sammen med dem, til å være hans disipler og bli «menneskefiskere». I og med at Jakob og Johannes tok imot innbydelsen, forlot de et fiskeriforetak som de eide sammen med Peter og Andreas, og som var såpass stort at det holdt leiekarer beskjeftiget. – Mt 4: 18–22; Mr 1: 19, 20; Lu 5: 7–10.

Da Jesus året etter utvalgte tolv av sine disipler til å være apostler, var Jakob en av disse. – Mr 3: 13–19; Lu 6: 12–16.

Peter, Jakob og Johannes blir ofte nevnt som noen som stod i et fortrolig forhold til Jesus.  De var for eksempel de eneste som var sammen med ham ved forvandlingen på fjellet (Mt 17: 1, 2), de var de eneste av apostlene som fikk lov til å bli med ham inn i huset til Jairus og være vitne til at Jairus’ datter ble oppreist (Lu 8: 51), og det var de som befant seg i hans umiddelbare nærhet da han bad den siste natten i Getsemane hage (Mr 14: 32–34). Det var Peter, Jakob og Johannes, foruten Andreas, som spurte Jesus om når den forutsagte ødeleggelsen av templet skulle finne sted, og hva som skulle være tegnet på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning. (Mr 13: 3, 4) Jakob blir alltid nevnt sammen med sin bror Johannes, og i de fleste tilfellene blir han nevnt først. Dette kan tyde på at han var den eldste av de to. – Mt 4: 21; 10: 2; 17: 1; Mr 1: 19, 29; 3: 17; 5: 37; 9: 2; 10: 35, 41; 13: 3; 14: 33; Lu 5: 10; 6: 14; 8: 51; 9: 28, 54; Apg 1: 13.

Jesus gav Jakob og hans bror tilnavnet Boanerges, et semittisk uttrykk som betyr «Tordensønner». (Mr 3: 17) Dette skyldtes muligens deres handlekraft, brennende nidkjærhet og begeistring. Da noen samaritaner ved en anledning unnlot å vise gjestfrihet mot Jesus, ville således Jakob og Johannes nedkalle ild fra himmelen og tilintetgjøre dem. Selv om Jesus irettesatte dem fordi de kom med et slikt hevngjerrig forslag, vitnet deres innstilling tross alt om deres rettferdige harme og deres sterke tro. (Lu 9: 51–55) De traktet også etter de mest fremtredende plassene i Riket – ved Jesu høyre og venstre hånd – og de fikk tydeligvis sin mor (muligens Jesu tante) til å be ham om en slik gunstbevisning. Etter at Jesus hadde forklart dem at det var hans Far som bestemte slike ting, benyttet han anledningen til å si til dem: «Enhver som vil være først blant dere, skal være deres slave.» – Mt 20: 20–28.

Jakob døde sannsynligvis i år 44. Herodes Agrippa I lot ham henrette med sverdet. Han var den første av de tolv apostlene som led martyrdøden. – Apg 12: 1–3.

6. En annen av Jesu Kristi apostler; Alfeus’ sønn. (Mt 10: 2, 3; Mr 3: 18; Lu 6: 15; Apg 1: 13) Det antas vanligvis at Alfeus var den samme som Klopas, noe som er nokså sannsynlig. Hvis dette var tilfellet, er Jakobs mor, Maria, identisk med den Maria som blir omtalt som «mor til Jakob den lille og til Joses». (Joh 19: 25; Mr 15: 40; Mt 27: 56) Han kan ha blitt kalt Jakob den lille fordi han enten var mindre eller yngre enn den andre apostelen som het Jakob, nemlig Sebedeus’ sønn.

7. Sønn av Josef og Maria og halvbror til Jesus. (Mr 6: 3; Ga 1: 19) Selv om denne Jakob ikke var en apostel, er det sannsynligvis han som er nevnt som tilsynsmann i den kristne menighet i Jerusalem (Apg 12: 17), og som skrev Jakobs brev i Bibelen. (Jak 1: 1) Det er mulig at han var den eldste nest etter Jesus, ettersom han blir nevnt som den første av de fire sønnene Maria fikk på naturlig vis: «Jakob og Josef og Simon og Judas.» (Mt 13: 55; se BROR.) Paulus antyder i sitt brev til korinterne, som ble skrevet omkring år 55, at Jakob var gift. – 1Kt 9: 5.

Det ser ut til at Jakob under Jesu tjeneste var godt kjent med sin brors virksomhet (Lu 8: 19; Joh 2: 12), men at han, selv om han ikke var noen motstander, ikke var en av Kristi disipler eller etterfølgere. (Mt 12: 46–50; Joh 7: 5) Han var sannsynligvis sammen med sine ikke-troende brødre da de oppfordret Jesus til modig å vise seg ved løvhyttehøytiden selv om de jødiske lederne var ute etter å drepe ham. (Joh 7: 1–10) Jakob kan også ha vært blant de slektningene som sa om Jesus: «Han er gått fra forstanden.» – Mr 3: 21.

Etter Jesu død og før pinsedagen i år 33 var imidlertid Jakob til stede i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem sammen med sin mor, sine brødre og apostlene for å be. (Apg 1: 13, 14) Det var øyensynlig denne Jakob den oppstandne Jesus viste seg personlig for, slik det blir fortalt om i 1. Korinter 15: 7, og han overbeviste tydeligvis derved denne tidligere ikke-troende om at han virkelig var Messias. Dette minner om den gangen Jesus senere viste seg personlig for Paulus. – Apg 9: 3–5.

Deretter ble Jakob et fremtredende medlem av menigheten i Jerusalem og åpenbart også en «apostel» for denne menigheten. (Se APOSTEL [Menighetsapostler].) Paulus sier således at han under sitt første besøk hos brødrene i Jerusalem (omkring år 36) var sammen med Peter i 15 dager, men at han ’ellers ikke så noen annen av apostlene, bare Jakob, Herrens bror’. (Ga 1: 18, 19) Da Peter på mirakuløst vis ble utfridd av fengselet, sa han til brødrene i Johannes Markus’ hjem: «Fortell disse ting til Jakob og brødrene», noe som vitner om at Jakob hadde en fremtredende stilling. (Apg 12: 12, 17) Omkring år 49 ble spørsmålet om omskjærelse lagt fram for «apostlene og de eldste» i Jerusalem. Etter at Peter, Barnabas og Paulus hadde avlagt sine vitnesbyrd, var det Jakob som tok til orde og foreslo en avgjørelse som ble vedtatt og godkjent av forsamlingen. (Apg 15: 6–29; jf. Apg 16: 4.) Da Paulus senere henviste til denne anledningen, skrev han at Jakob, Kefas og Johannes «syntes å være søyler» blant brødrene i Jerusalem. (Ga 2: 1–9) Etter  at Paulus hadde avsluttet en senere misjonsreise, avla han rapport om sin tjeneste for Jakob og «alle de eldste» i Jerusalem, og de gav ham så visse anvisninger som han skulle følge. – Apg 21: 15–26; se også Ga 2: 11–14.

At det var denne ’Jesu bror’ som skrev Jakobs brev, og ikke en av apostlene med dette navnet (enten Sebedeus’ sønn eller Alfeus’ sønn), synes å framgå av innledningen til brevet. Skribenten omtaler seg der som «en Guds og Herren Jesu Kristi slave», ikke som apostel. På tilsvarende måte omtaler hans bror Judas seg som «en Jesu Kristi slave, men Jakobs bror». (Jak 1: 1; Jud 1) Begge brødrene viste beskjedenhet ved å unnlate å presentere seg som kjødelige brødre av Herren Jesus Kristus.

Jakob ble ifølge tradisjonen på grunn av sin livsførsel kalt «den rettferdige». Bibelen opplyser ikke noe om Jakobs død, men historieskriveren Josefus forteller at øverstepresten Ananus (Ananias) i tidsrommet mellom stattholderen Festus’ død, omkring år 62, og hans etterfølger Albinus’ ankomst «sammenkalte Sanhedrinets dommere og framstilte for dem en mann ved navn Jakob, bror av Jesus, som ble kalt Kristus, og noen andre. Han anklaget dem for å ha overtrådt loven og overgav dem til å bli steinet». – Jewish Antiquities, XX, 200 (ix, 1).