(Jẹbus) [muligens fra en rot som betyr «å trå ned; å tråkke ned»], JEBUSITTER.

Jebus var en gammel by som tilhørte jebusittene, og som lå der hvor Jerusalem nå ligger.

På Abrahams tid, før år 1900 f.v.t., ble byen kalt Salem (som betyr «fred»), et navn som inngår i navnet Jerusalem og kan være en forkortet form av dette navnet. (He 7: 2) På Amarna-tavlene, som ble funnet i Egypt, blir den kalt Urusalim (Jerusalem), og navnet Jerusalem forekommer også i Josvas bok, Dommernes bok og  1. Samuelsbok, som beskriver begivenheter som fant sted før David erobret byen. (Jos 10: 1, 3, 5, 23; 12: 10; 15: 8, 63; 18: 28; Dom 1: 7, 8, 21; 19: 10; 1Sa 17: 54) Navnet Jebus forekommer bare to steder. (Dom 19: 10, 11; 1Kr 11: 4, 5) I Josva 18: 28 står det på hebraisk Jevusị, men endelsen -i viser at det her egentlig er byens innbyggere det siktes til.

I betraktning av det foregående mener de fleste forskere at byens opprinnelige navn var Jerusalem (eller muligens Salem), og at den bare unntaksvis ble kalt Jebus mens den var bebodd av jebusittene. Det er også alminnelig enighet om at «Jebus» ikke er en forkortet form av Jerusalem, men snarere av navnet på det folket, Jevusị, som en tid bodde i byen. Etter at David hadde inntatt denne Sion-borgen og gjort den til sin kongelige residens, ble den noen ganger kalt «Davidsbyen». – 2Sa 5: 7.

Jebusittene, som bodde i og omkring denne byen, var etterkommere av Kam og Kanaan. (1Mo 10: 15, 16, 20; 1Kr 1: 13, 14) Når de blir nevnt sammen med sine slektninger (hetittene, girgasjittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene og hevittene), blir de som regel nevnt sist, kanskje fordi de utgjorde det minste folket. (5Mo 7: 1; Dom 3: 5) De blir beskrevet som et folk som bodde i fjellområdet (4Mo 13: 29), og det blir sagt at deres land ’fløt med melk og honning’. – 2Mo 3: 8, 17.

Jehova lovte Abraham at han skulle gi jebusittenes land til ham og hans ætt. (1Mo 15: 18–21; Ne 9: 8) For å oppfylle dette løftet førte Jehova sitt utvalgte folk ut av Egypt og over elven Jordan. Han lot sin engel gå foran dem og befalte dem at de skulle være sterke og drive alle som motstod dem, ut av landet. (2Mo 13: 3–5; 23: 23; 33: 1, 2) De skulle ikke slutte noen pakt eller inngå noen ekteskapsallianse med jebusittene eller andre kanaaneere, men skulle i stedet vie dem til fullstendig tilintetgjørelse og ikke la noe som helst som pustet, bli i live, for at kanaaneerne ’ikke skulle lære dem å handle etter alle de vederstyggeligheter som de hadde gjort’. – 2Mo 34: 11–16; 5Mo 20: 16–18.

Da kongen i Jebus, Adoni-Sedek, fikk høre at israelittene hadde inntatt Jeriko og Ai, og at gibeonittene hadde overgitt seg, stilte han seg i spissen for et forbund av fem konger som var fast bestemt på å stanse invasjonen. (Jos 9: 1, 2; 10: 1–5) I striden som fulgte, da Jehova lot solen og månen stå stille, ble forbundets hærer slått, kongene ble tatt til fange og drept, og likene av dem ble hengt på pæler, slik at alle kunne se dem. (Jos 10: 6–27; 12: 7, 8, 10) Det kan ha vært etter denne seieren at israelittene satte ild på Jebus, slik at byen brant ned til grunnen. – Dom 1: 8.

Da Josva hadde avsluttet sitt felttog i de sørlige og sentrale delene av det lovte land, vendte han sin oppmerksomhet mot det nordlige området vest for Jordan. Igjen gjorde jebusittene og deres forbundsfeller motstand, denne gang ledet av Jabin, kongen i Hasor, og igjen beseiret israelittene dem, med Jehovas hjelp. (Jos 11: 1–8) Etter at Jebus var blitt brent, og en tid før landet ble fordelt, fikk jebusittene ikke desto mindre igjen herredømmet over Jerusalems strategisk viktige høydedrag, og de bevarte dette herredømmet i 400 år. – Jos 15: 63.

Ved fordelingen av landet tilfalt Jebus Benjamin, og grensen mellom Judas og Benjamins stammeområder kom til å gå like i nærheten av byen. (Jos 15: 1–8; 18: 11, 15, 16, 25–28) Israelittene drev imidlertid ikke jebusittene ut, men lot i stedet sine sønner og døtre inngå ekteskap med dem, og de begynte til og med å dyrke deres falske guder. (Dom 1: 21; 3: 5, 6) I denne perioden var Jebus ’en by som tilhørte fremmede’, en by som en levitt ved en anledning ikke ville overnatte i. – Dom 19: 10–12.

I år 1070 f.v.t. erobret David til slutt Sion-borgen, jebusittenes festning. (2Sa 5: 6–9; 1Kr 11: 4–8) Av jebusitten Aravna (Ornan) kjøpte han senere en treskeplass nord for byen og bygde der et alter hvor han frambar spesielle ofre. (2Sa 24: 16–25; 1Kr 21: 15, 18–28) Det var på dette stedet Salomo noen år senere bygde det praktfulle templet. (2Kr 3: 1) Han gjorde så jebusittenes etterkommere til slaver og satte dem i arbeid i forbindelse med sitt store byggeprogram. – 1Kg 9: 20, 21; 2Kr 8: 7, 8.

Av Bibelens siste henvisning til jebusittene framgår det at de fortsatt eksisterte som en etnisk gruppe da israelittene vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon, og at de besmittet israelittenes tilbedelse. – Esr 9: 1, 2.