(Jehọasj).

1. Konge i Juda i 40 år, fra 898 til 859 f.v.t. Han var yngste sønn av Juda-kongen Akasja; hans mor var Sibjah fra Be’er-Sjeba. (2Kg 12: 1; 1Kr 3: 11) I den massoretiske tekst brukes ofte den forkortede formen «Joasj».

Akasjas død gav Atalja, Jehoasjs onde farmor, et påskudd for å gjøre seg selv til dronning. For å forhindre at noen i framtiden skulle bestride hennes rett til tronen, drepte hun alle Akasjas sønner – med unntak av Jehoasj, som den gangen var under ett år. Han unnslapp massakren fordi hans tante Jehosjeba, øverstepresten Jehojadas hustru, tok ham og hans amme og skjulte dem i templet i seks år. – 2Kg 11: 1–3; 2Kr 22: 10–12.

Da gutten var sju år gammel, sluttet Jehojada en pakt med fem hundremannsførere og viste dem for første gang den rettmessige arvingen til tronen. Så utrustet han de 500 mennene som stod under disse førernes kommando, med skjold og våpen fra templet og befalte dem å stå vakt omkring Jehoasj under kroningsseremonien i tempelforgården. Enhver som forsøkte å forhindre kroningen, skulle slås i hjel. (2Kg 11: 4–12, 21; 2Kr 23: 1–11) Da Atalja hørte lyden av folkets rop, kom hun straks løpende og  ropte: «Sammensvergelse! Sammensvergelse!» Men hun ble raskt ført ut, og ved inngangen til hesteporten ble hun slått i hjel. Jehojada sluttet nå en troskapspakt mellom Jehova, den nyinnsatte kongen og folket, som så rev ned Ba’als hus, ødela dets altere og avgudsbilder og drepte Mattan, Ba’als prest. – 2Kg 11: 13–20; 2Kr 23: 12–21.

Så lenge øverstepresten Jehojada levde og var som en far for Jehoasj og gav ham råd og veiledning, gikk det den unge kongen godt. Han ble gift senest da han var ca. 21 år, hadde to hustruer (en av dem het Jehoaddan) og fikk med dem sønner og døtre. På den måten ble slektslinjen fra David til Messias, som var så nær ved å bli brutt, igjen gjort sterk. – 2Kg 12: 1–3; 2Kr 24: 1–3; 25: 1.

Jehovas hus trengte i høy grad å bli utbedret, ikke spesielt på grunn av dets alder (det var høyst 150 år gammelt), men fordi det i Ataljas regjeringstid var blitt forsømt og utplyndret. Jehoasj oppfordret derfor inntrengende levittene til å skaffe penger til utbedringsarbeidet ved å gå fra by til by i hele Juda, men levittene gikk ikke helhjertet inn for saken, og arbeidet ble ikke utført. (2Kg 12: 4–8; 2Kr 24: 4–7) Etter en tid ble organiseringen av innsamlingen og fordelingen av midlene endret. Folket reagerte positivt, og arbeidet gikk framover og ble fullført. – 2Kg 12: 9–16; 2Kr 24: 8–14.

Etter at den trofaste øverstepresten Jehojada døde (i en alder av 130 år), klarte rikets fyrster gradvis å vende kong Jehoasj og folket bort fra Jehova, og de begynte å dyrke hedenske avguder og fallossymboler, ’hellige pæler’. Og da Jehova oppreiste profeter for å advare dem, gav de ikke akt på dem. (2Kr 24: 15–19) Jehoasj gikk så langt at han drepte Sakarja, Jehojadas sønn, fordi Gud gjennom ham hadde stilt det irettesettende spørsmålet: «Hvorfor overtrer dere Jehovas bud?» Sakarjas siste ord var: «Måtte Jehova se det og kreve det tilbake.» – 2Kr 24: 20–22.

Gjengjeldelsen lot ikke vente på seg. Da Jehova hadde trukket sin beskyttende hånd tilbake, klarte en liten syrisk styrke under ledelse av Hasael å trenge inn i Judas område og tvinge Jehoasj til å gi fra seg gullet og andre skatter fra helligdommen og fra sitt eget hus, og han ble latt tilbake som en syk og nedbrutt mann. (2Kg 12: 17, 18; 2Kr 24: 23–25) Like etterpå sammensverget to av hans egne tjenere seg mot ham og drepte ham. Jehoasj var da ikke mer enn 47 år gammel. Han ble begravet hos sine forfedre i Davidsbyen, og hans sønn Amasja ble konge i hans sted. – 2Kg 12: 19–21; 2Kr 24: 25–27.

2. Konge i Israel; sønn av Jehoakas og sønnesønn av Jehu. I den massoretiske tekst forekommer også den forkortede formen av navnet hans, «Joasj». (Ho 1: 1; Am 1: 1) Han regjerte i 16 år i midten av 800-tallet f.v.t. I første del av regjeringstiden til denne Jehoasj (sønn av Jehoakas) i nordriket Israel var Jehoasj, Akasjas sønn, konge i sørriket Juda. – 2Kg 13: 10.

Jehoasj gjorde stort sett det som var ondt i Jehovas øyne, og lot kalvedyrkelsen få fortsette i hele landet. Da profeten Elisja var syk og lå for døden, kom imidlertid Jehoasj ned til ham og gråt over ham og sa: «Min far, min far, Israels stridsvogn og hans hestfolk!» (2Kg 13: 11, 14) På profetens oppfordring skjøt Jehoasj en pil ut av vinduet i retning av Syria og slo så på jorden med pilene sine. Han slo imidlertid bare tre ganger. Elisja ble harm på grunn av dette og sa at hvis han hadde slått på jorden fem eller seks ganger, ville han ha slått syrerne fullstendig, men nå, erklærte profeten, ville han bare slå dem tre ganger. (2Kg 13: 15–19) Jehoasj klarte også å gjennomføre tre felttog mot syrerne, noe som førte til at han vant tilbake flere israelittiske byer som Ben-Hadads far, Hasael, hadde tatt fra det nordlige riket. – 2Kg 13: 24, 25.

Jehoasj leide også ut 100 000 av sine soldater til Judas konge for at de skulle hjelpe ham i kampen mot edomittene. På grunn av et råd fra «en mann fra den sanne Gud» ble de imidlertid sendt hjem igjen, og selv om de i forveien hadde fått 100 talenter sølv (4,5 mill. kr), ble de vrede da de ble sendt hjem, sannsynligvis fordi de da gikk glipp av den delen av byttet som de hadde regnet med å få. Da de hadde vendt hjem, plyndret de derfor byer i det sørlige riket, fra Samaria (kanskje deres operasjonsbase) til Bet-Horon. – 2Kr 25: 6–10, 13.

Sannsynligvis for å ta hevn utfordret Juda-kongen så Jehoasj til kamp. I slaget som fulgte, ble Amasja tatt til fange ved Bet-Sjemesj, og deretter brøt Jehoasjs styrker igjennom Jerusalems mur og plyndret templet og kongens hus for alt gullet og sølvet og tok gisler med til Samaria. (2Kg 14: 8–14; 2Kr 25: 17–24) Til slutt døde Jehoasj og ble begravet i Samaria, og hans sønn Jeroboam II ble konge i hans sted. – 2Kg 13: 12, 13; 14: 15, 16.