(Jehọjakim) [muligens: Jehova oppreiser].

En av de siste kongene i Juda, sønn av Josjia og Sebida; hans opprinnelige navn var Eljakim. (2Kg 23: 34, 36; 1Kr 3: 15) Hans dårlige styre, som varte i cirka elleve år (628–618 f.v.t.), var kjennetegnet av urettferdighet, undertrykkelse og blodsutgytelse. (2Kr 36: 5; Jer 22: 17; 52: 2) I hans regjeringstid ble Juda dessuten herjet av kaldeiske, syriske, moabittiske og ammonittiske røverflokker. – 2Kg 24: 2.

Etter kong Josjias død innsatte folket av en eller annen grunn Eljakims yngre bror Jehoakas som konge. Omkring tre måneder senere tok farao Neko (Nekoh) imidlertid kong Jehoakas til fange og gjorde den 25 år gamle Eljakim til konge og forandret hans navn til Jehojakim. Neko ila dessuten Juda rike en stor bot i form av sølv og gull, som kong Jehojakim inndrev ved å pålegge sine undersåtter skatt. (2Kg 23: 34–36; 2Kr 36: 3–5) Til tross for den økonomiske byrde som allerede hvilte på folket, la Jehojakim planer om å bygge et nytt, luksuriøst palass. Sannsynligvis for å redusere utgiftene utnyttet han arbeiderne og holdt deres lønninger tilbake. Derfor lot Jehova profeten Jeremia forkynne et ve over denne onde herskeren og si at han ville få samme begravelse som en eselhingst. – Jer 22: 13–19.

 Tidlig i Jehojakims regjeringstid forkynte Jeremia at hvis folket ikke angret, ville Jerusalem og templet bli ødelagt. Deretter ble profeten truet med døden, men Ahikam, en ansett mann, holdt sin hånd over Jeremia, slik at han ikke led noen overlast. Tidligere hadde lignende profetier som Urija hadde uttalt, gjort Jehojakim så rasende at han bestemte seg for å drepe denne profeten, og selv om den fryktsomme Urija flyktet til Egypt, unngikk han ikke kongens vrede. Jehojakim sørget for at han ble ført tilbake og drept med sverdet. – Jer 26: 1–24.

I Jehojakims fjerde regjeringsår (625 f.v.t.) ble farao Neko beseiret av Nebukadnesar i et slag om herredømmet over Syria og Palestina. Slaget fant sted ved Karkemisj ved Eufrat, godt og vel 600 km nord for Jerusalem. (Jer 46: 1, 2) Samme år begynte Jeremia å diktere til sin sekretær Baruk Jehovas ord mot Israel, Juda og alle nasjonene, det vil si alle de budskaper som han hadde forkynt siden Josjias 13. regjeringsår (da Jehojakim var omkring seks år gammel). Nesten et år senere, i den niende månemåneden (kislev, november/desember), ble bokrullen med det nedskrevne budskapet lest opp for kong Jehojakim. Så snart Jehudi hadde lest tre–fire spalter, skar kongen stykket av og kastet det på ilden i vinterhusets kullpanne. Slik ble hele bokrullen, stykke for stykke, overgitt til flammene, til tross for at tre av kongens fyrster inntrengende bad ham om ikke å brenne den. Jehojakim gjorde især innsigelser mot de profetiske ordene om at Juda skulle bli ødelagt av Babylons konge, noe som tyder på at Nebukadnesar ennå ikke var kommet mot Jerusalem og hadde gjort Jehojakim til sin vasall. – Jer 36: 1–4, 21–29.

Andre Kongebok 24: 1 viser at Nebukadnesar drog opp mot Juda-kongen, «og nå ble Jehojakim hans tjener [eller vasall] i tre år. Men han [Jehojakim] vendte om og gjorde opprør mot ham [Nebukadnesar]». Det er tydeligvis dette året – Jehojakims tredje år som vasallkonge under Babylon – Daniel sikter til i Daniel 1: 1. Det kan ikke være det tredje året av de elleve årene Jehojakim regjerte over Juda, for på det tidspunktet var han ikke underlagt Babylon, men Egypts farao Neko. Det var først i Jehojakims fjerde regjeringsår som konge i Juda at Nebukadnesar ved sin seier ved Karkemisj (625 f.v.t. [åpenbart etter nisan]) gjorde ende på det egyptiske herredømmet over Syria og Palestina. (Jer 46: 2) Ettersom Jehojakims opprør mot Babylon førte til hans fall etter cirka elleve år på tronen, må hans tre år som vasallkonge under Babylon ha begynt henimot slutten av hans åttende regjeringsår, eller tidlig i år 620 f.v.t.

Beretningen i Daniels bok (1: 1, 2) sier at Nebukadnesar drog imot Jerusalem og beleiret byen, og at Jehojakim og en del av redskapene i templet ble gitt i Babylons konges hånd. Andre Kongebok 24: 10–15, hvor babylonernes beleiring også blir beskrevet, viser imidlertid at det var Jehojakims sønn Jehojakin, som bare regjerte i tre måneder og ti dager, som til sist gikk ut og overgav seg til babylonerne. Det ser derfor ut til at Jehojakim døde under beleiringen av byen, kanskje under den første delen av den. Gjennom Jeremia (22: 18, 19; 36: 30) hadde Jehova forutsagt at Jehojakim ikke ville få noen ærefull begravelse, men at hans lik skulle komme til å ligge utenfor Jerusalems porter, utsatt for solens hete om dagen og frosten om natten. Nøyaktig hvordan Jehojakim ble ’gitt i Nebukadnesars hånd’ (Da 1: 2), sies det ikke noe om. Det kan ha skjedd ved at Jehojakims slekt ble fratatt kongedømmet av Nebukadnesar idet Jehojakim selv døde under beleiringen og hans sønn deretter måtte gå i fangenskap. En jødisk overlevering (gjengitt av Josefus) om at Nebukadnesar drepte Jehojakim og gav befaling om at hans lik skulle kastes utenfor Jerusalems murer, kan ikke bekreftes. (Jewish Antiquities, X, 97 [vi, 3]) Uansett hvordan Jehojakim døde, ser det ut til at de kobberlenkene som Nebukadnesar hadde tatt med for å binde Jehojakim med, ikke ble brukt som planlagt. – 2Kr 36: 6.

Etter beleiringen av Jerusalem i det «tredje året» av Jehojakims regjering (som vasallkonge) ble Daniel og andre judeere, deriblant medlemmer av kongehuset og andre fornemme, ført i landflyktighet til Babylon. Ettersom det ikke finnes noen beretning om noen tidligere babylonsk landflyktighet, må det her dreie seg om den deportasjonen som fant sted i Jehojakims sønn Jehojakins korte regjeringstid. – 2Kg 24: 12–16; Jer 52: 28.

Etter at Jehojakims sønn Jehojakin hadde overgitt seg, innsatte Nebukadnesar Jehojakins farbror Sidkia på Judas trone. (2Kr 36: 9, 10) Dermed gikk Jeremias profeti om at Jehojakim ikke kom til å ha noen som skulle sitte på Davids trone, i oppfyllelse. (Jer 36: 30) Jehojakims sønn Jehojakin regjerte bare i tre måneder og ti dager.