(Jehọjakin) [trolig: Jehova har grunnfestet].

Konge i Juda; sønn av kong Jehojakim og Nehusjta. (2Kg 24: 6, 8; 2Kr 36: 8) Han  blir også kalt Jekonja (en variant av Jehojakin) og Konja (en kortform av Jekonja). – Est 2: 6; Jer 28: 4; 37: 1.

Jehojakin var 18 år gammel da han ble konge, og fortsatte i likhet med sin far å gjøre det som var ondt. (2Kg 24: 8, 9; 2Kr 36: 9, NW, fotn.) Hans far, Jehojakim, hadde vært underlagt Babylons konge Nebukadnesar, men i sitt tredje år som vasallkonge (618 f.v.t.) hadde han gjort opprør. (2Kg 24: 1) Dette førte til at Jerusalem ble beleiret. Med uttrykket «på den tiden» (2Kg 24: 10) siktes det trolig ikke til Jehojakins korte regjeringstid, men snarere til perioden i sin alminnelighet, så beleiringen kan – i samsvar med Daniel 1: 1, 2 – ha begynt i hans fars, Jehojakims, regjeringstid. Det ser ut til at Jehojakim døde under denne beleiringen, og at Jehojakin så besteg Judas trone. Hans herredømme endte imidlertid bare tre måneder og ti dager senere, da han overgav seg til Nebukadnesar. Dette skjedde i 617 f.v.t. (i måneden adar, ifølge en babylonsk krønike). (2Kg 24: 11, 12; 2Kr 36: 9; Assyrian and Babylonian Chronicles av A. Grayson, 1975, s. 102) Som en oppfyllelse av Jehovas ord ved Jeremia ble han ført i landflyktighet til Babylon. (Jer 22: 24–27; 24: 1; 27: 19, 20; 29: 1, 2) Andre medlemmer av kongehuset foruten hoffmenn, håndverkere og krigere ble også ført i landflyktighet. – 2Kg 24: 14–16; se NEBUKADNESAR.

Ifølge beretningen i 2. Kongebok 24: 12–16 førte Nebukadnesar sammen med disse fangene bort «alle skattene i Jehovas hus og skattene i kongens hus». Beretningen i Daniel 1: 1, 2 sier imidlertid at bare «en del av redskapene» ble ført til Babylon. Forklaringen på det kan være at det i 2. Kongebok kanskje spesielt siktes til redskapene av gull, som blir framhevet i denne beretningen, og at babylonerne lot de andre redskapene være igjen. En annen mulighet er at «noen av redskapene i Jehovas hus» ble ført til Babylon med en gang da Jerusalem gav etter for babylonernes beleiring (som ble innledet som følge av Jehojakims opprør mot Babylons konge), og at andre «attråverdige gjenstander fra Jehovas hus» ble tatt med da Jehojakin selv kort tid senere ble ført til Babylon. Denne muligheten blir antydet av beretningen i 2. Krønikebok 36: 6–10. Av beretningen i 2. Krønikebok synes det å framgå at Nebukadnesar etter at han hadde inntatt Jerusalem, drog bort fra byen, men senere ’sendte bud og førte Jehojakin til Babylon sammen med attråverdige gjenstander fra Jehovas hus’. Ved den endelige erobringen og ødeleggelsen av Jerusalem ti år senere (i 607 f.v.t.) trakk Nebukadnesar seg på lignende måte tilbake til Ribla «i Hamat-landet» og overlot alle ytterligere tiltak til sjefen for sin livvakt, Nebusaradan. – 2Kg 25: 8–21.

I Babylon ble Jehojakin far til sju sønner. (1Kr 3: 16–18) Derved ble den kongelige slektslinjen som skulle føre fram til Messias, bevart. (Mt 1: 11, 12) Men som det var forutsagt, kom ingen av hans etterkommere til å regjere i det jordiske Jerusalem. Det var derfor som om Jehojakin hadde vært barnløs; det var ingen av hans etterkommere som etterfulgte ham på tronen. – Jer 22: 28–30.

I det femte året av Jehojakins landflyktighet begynte Esekiel sin profetgjerning. (Ese 1: 2) Omkring 32 år senere, sannsynligvis i 580 f.v.t., ble Jehojakin løslatt fra fengselet av Nebukadnesars etterfølger, Evil-Merodak (Awil-Marduk), og fikk en høyere stilling enn de andre kongene som var i fangenskap. Deretter spiste han ved Evil-Merodaks bord og fikk hver dag det han trengte til sitt underhold. – 2Kg 25: 27–30; Jer 52: 31–34.

I babylonske offentlige dokumenter har man funnet lister over matrasjoner til Jehojakin og fem av hans sønner.