(Jehọnadab) [Jehova er villig (edel; sjenerøs)], JONADAB (Jọnadab) [kortform av Jehonadab].

I den hebraiske tekst blir både den korte og den lange formen brukt om de to personene som bærer dette navnet.

1. Davids nevø; sønn av hans bror Sjimeah. Jehonadab var «en meget vis mann», men var slu og utspekulert. Etter at han hadde fått Davids sønn Amnon til å fortelle ham om sin lidenskapelige kjærlighet til sin halvsøster Tamar, foreslo han den planen Amnon fulgte da han senere voldtok henne. Da hennes helbror Absalom tok hevn ved å slå Amnon i hjel og David fikk høre at Absalom hadde drept alle kongens sønner, var Jehonadab til stede og kunne forsikre kongen om at det bare var Amnon som var død. (2Sa 13: 3–5, 14, 22, 28–33) Han er muligens den «Jonatan» som  er omtalt i 2. Samuelsbok 21: 21 og 1. Krønikebok 20: 7.

2. Rekabs sønn; kong Jehus venn og ledsager. Hans møte med Jehu var ikke tilfeldig, for han tok selv initiativet til å gå ham i møte og fikk til gjengjeld Jehus velsignelse. De etterfølgende hendelsene viser at Jehonadab gikk helt og fullt inn for Jehus beslutning om å utrydde Ba’al-dyrkelsen av Israel. Han reagerte positivt på alt det Jehu sa. Da Jehu spurte: «Er ditt hjerte rettskaffent overfor meg?», svarte han: «Det er det.» «Så gi meg din hånd,» sa Jehu, og Jehonadab gav ham hånden. Da Jehonadab hadde steget opp i Jehus vogn og Jehu sa til ham: «Følg med meg og se at jeg ikke tolererer noen rivalisering med Jehova», var Jehonadab beredt til det. Og da de kom til Samaria og alle Ba’al-tilbederne var samlet, vek ikke Jehonadab tilbake, men ble med Jehu inn i Ba’als hus og ble værende ved hans side under den nedslaktingen som fulgte. Samtidig viste Jehu at han hadde full tillit til Jehonadab. – 2Kg 10: 15–28.

Nesten 300 år senere var Jehonadabs etterkommere, rekabittene, fortsatt trofaste mot sin forfaders befalinger, og Jeremia stilte under Jehovas ledelse deres trofasthet opp som en motsetning til den ulydighet innbyggerne i Juda og Jerusalem viste overfor Jehova. Jehonadab hadde gitt rekabittene befaling om å bo i telt, ikke så korn, ikke plante vingårder og ikke drikke vin. Da Jeremia satte vin fram for dem, ville de ikke drikke den og henviste til den befalingen deres forfader Jehonadab hadde gitt dem. På grunn av deres trofasthet gav Jehova dem dette løftet: «Jonadab, Rekabs sønn, skal ikke mangle en mann som kan stå framfor meg alle dager.» – Jer 35: 1–19.