(Jehọram) [Jehova er høy (opphøyd)].

En kortform av navnet er «Joram».

1. Den ene av de to prestene som Jehosjafat i det tredje året av sin regjeringstid (934 f.v.t.) sendte ut sammen med noen ledende fyrster og levitter for at de skulle dra omkring som lærere og undervise i «boken med Jehovas lov». – 2Kr 17: 7–9.

 2. Akabs og Jesabels sønn, som etterfulgte sin eldre bror Akasja som den tiende kongen i nordriket Israel omkring 917 f.v.t. Han regjerte i tolv år. (2Kg 1: 17, 18; 3: 1; 9: 22) Denne kongen i Israel må ikke forveksles med kongen i Juda med samme navn, som var hans svoger. (Se nr. 3.) Selv om Jehoram fjernet den hellige Ba’al-støtten som hans far hadde reist, fortsatte han å gjøre «det som var ondt i Jehovas øyne», idet han holdt fast ved den kalvedyrkelsen som Jeroboam hadde innført. – 1Kg 12: 26–29; 16: 33; 2Kg 3: 2, 3.

Sammen med Juda-kongen Jehosjafat og Edoms konge foretok Jehoram et angrep på Moab. De tre kongene seiret fordi Jehova sørget for at fienden ble narret ved et optisk bedrag. Det var stor mangel på vann, og Guds profet Elisja gav dem som tilhørte Israels leir, beskjed om å grave grøfter hvor man kunne samle opp det vannet som Jehova ville skaffe til veie. Neste morgen, da grøftene var blitt fylt med vann, fikk sollyset, som ble reflektert fra vannoverflaten, moabittene til å tro at vannet var blod, og at de tre kongenes forente hærer hadde slått hverandre i hjel. Da moabittene drog inn for å forsyne seg av byttet, ble et stort antall av dem drept. – 2Kg 3: 4–27.

Na’aman, Syrias hærfører, som var spedalsk, kom til Jehoram for å bli helbredet for sin sykdom og hadde med et brev med en anmodning om dette fra kongen i Syria. Jehoram, som trodde at den syriske herskeren søkte å yppe strid med ham, utbrøt: ’Er jeg Gud, så jeg kan volde død og bevare i live og befri en mann for hans spedalskhet?’ Da Elisja hørte om dette, bad han Jehoram om å sende Na’aman til ham, slik at den syriske hærføreren kunne få vite at det fantes en profet for den sanne Gud i landet, en som kunne utføre slike helbredelser. – 2Kg 5: 1–8.

Jehovas profet Elisja opplyste også Jehoram om syrernes militære manøvrer (2Kg 6: 8–12), og flere syriske angrep på Israel ble forpurret ved Jehovas inngripen i Jehorams regjeringstid. – 2Kg 6: 13 til 7: 20.

Til tross for disse vitnesbyrdene om Jehovas kjærlige godhet viste Jehoram like til sin dødsdag ikke anger og vendte ikke om til Jehova av hele  sitt hjerte. Døden kom plutselig og uventet. Jehoram oppholdt seg i Jisre’el, hvor han forsøkte å komme seg etter de sårene han var blitt tilføyd i kamp mot syrerne. En tid deretter drog han ut for å møte Jehu og spurte: «Er det fred, Jehu?» Det negative svaret fikk ham til å flykte, men Jehu skjøt en pil gjennom hjertet hans. Slik endte denne «mordersønnen» (2Kg 6: 32) sine dager, og hans lik ble kastet inn på Nabots jordstykke. – 2Kg 9: 14–26.

3. Jehosjafats førstefødte sønn, som i en alder av 32 år ble konge i Juda. (2Kr 21: 1–3, 5, 20) Det ser ut til at Jehoram på en eller annen måte i noen år hadde en andel i regjeringen sammen med sin far. (2Kg 1: 17; 8: 16) De åtte regjeringsårene som blir tilskrevet Jehoram, strakte seg fra 913 f.v.t. og framover. (2Kg 8: 17) I disse årene hadde altså det nordlige og det sørlige riket konger med samme navn. De var også svogere, ettersom Juda-kongen Jehoram var gift med Atalja, som var datter av Akab og Jesabel og søster av Israel-kongen Jehoram. – 2Kg 8: 18, 25, 26; se  nr. 2 ovenfor.

Jehoram vandret ikke på sin fars, Jehosjafats, rettferdige veier, noe som i hvert fall delvis skyldtes hans hustrus, Ataljas, dårlige innflytelse. (2Kg 8: 18) Jehoram myrdet ikke bare sine seks brødre og noen av Judas fyrster, men han vendte også sine undersåtter bort fra Jehova og fikk dem til å tilbe falske guder. (2Kr 21: 1–6, 11–14) Hele hans regjeringstid var preget av indre og ytre stridigheter. Først gjorde Edom og deretter Libna opprør mot Juda. (2Kg 8: 20–22) I et brev til Jehoram advarte profeten Elia: «Jehova [tilføyer] ditt folk og dine sønner og dine hustruer og all din eiendom et hardt slag. Og du vil bli rammet av mange sykdommer, av sykdom i dine innvoller, inntil dine innvoller kommer ut på grunn av sykdommen, som varer ved dag etter dag.» – 2Kr 21: 12–15.

Og slik gikk det. Jehova tillot at araberne og filisterne invaderte landet og tok Jehorams hustruer og sønner til fange. Bare Jehorams yngste sønn, Jehoakas (også kalt Akasja), lot Jehova unnslippe, og dette var bare på grunn av pakten om Riket som han hadde sluttet med David. «Etter alt dette plaget Jehova ham [Jehoram] med en uhelbredelig sykdom i hans innvoller.» Da det var gått to år, ’kom hans innvoller ut’, og til slutt døde han. Slik gikk denne onde mannen bort, «uten å være ønsket». Han ble begravet i Davidsbyen, «men ikke i kongenes gravsteder». Hans sønn Akasja ble konge i hans sted. – 2Kr 21: 7, 16–20; 22: 1; 1Kr 3: 10, 11.