Ikke en dag på 24 timer, men en spesiell tidsperiode da Jehova gir seg til kjenne ved å gå til handling mot sine fiender og til gagn for sitt folk. Det er en «dag» da Jehovas dom blir fullbyrdet over de onde, og da Jehova seirer over sine motstandere. Det er også en «dag» med frelse og utfrielse for de rettferdige og da Jehova blir opphøyd som Den Høyeste. Det er således på mer enn én måte Jehovas store dag.

Denne dagen blir i Bibelen beskrevet som en kampens dag, en stor og fryktinngytende dag med mørke og brennende vrede, en dag med heftig vrede, trengsel, angst, ødeleggelse og alarmsignal. «Hva vil så Jehovas dag bety for dere?» spurte Gud sitt egensindige folk, Israel, gjennom profeten Amos. Svaret var: «Den vil være mørke og ikke lys, slik som når en mann flykter for løven, og bjørnen møter ham; og som da han gikk inn i huset og støttet hånden mot veggen, og slangen bet ham.» (Am 5: 18–20) Til Jesaja ble det sagt: «Se, Jehovas dag kommer, grusom, med både heftig vrede og brennende vrede.» (Jes 13: 9) «Den dagen er en dag med heftig vrede, en dag med trengsel og angst, en dag med uvær og ødeleggelse, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og tykt mulm.» (Sef 1: 15) I en slik trengselstid blir penger absolutt verdiløse. «Sitt sølv skal de kaste på gatene . . . Verken deres sølv eller deres gull vil kunne utfri dem på Jehovas heftige vredes dag.» – Ese 7: 19; Sef 1: 18.

Med en følelse av at budskapet var presserende, advarte profetene gang på gang om at Jehovas dag var nær. «Jehovas store dag er nær. Den er nær, og den kommer meget hurtig.» (Sef 1: 14) «Akk, for en dag; for Jehovas dag er nær!» «La alle innbyggerne i landet skjelve; for Jehovas dag kommer, ja, den er nær!» – Joe 1: 15; 2: 1, 2.

Tider med dom og ødeleggelse. I betraktning av visse trekk ved profetiene og de begivenheter som inntraff, ser det ut til at uttrykket «Jehovas dag», i det minste i liten målestokk, ble brukt om forskjellige perioder i fortiden da Den Høyeste fullbyrdet sin ugunstige dom. Jesaja forutså for eksempel hvordan det ville gå med det troløse Juda og Jerusalem på «den dagen som hører hærstyrkenes Jehova til», en dag som ville komme ’over enhver som opphøyde seg selv og var overlegen’ blant dem. (Jes 2: 11–17) Esekiel henvendte seg til Israels troløse profeter og advarte dem om at de på ingen måte ville kunne befeste sine byer slik at de kunne «holde stand i striden på Jehovas dag». (Ese 13: 5) Gjennom sin profet Sefanja forutsa Jehova at han ville rekke sin hånd ut mot Juda og Jerusalem og spesielt sørge for at ikke engang fyrstene eller kongens sønner skulle unnslippe. (Sef 1: 4–8) Som historien viser, kom denne «Jehovas dag» over Jerusalems innbyggere i 607 f.v.t.

I denne vanskelige trengselstiden for Juda og Jerusalem viste de omkringboende nasjonene, deriblant Edom, sitt hat til Jehova og hans folk, noe som fikk profeten Obadja (v. 1, 15) til å profetere imot dem: «For Jehovas dag mot alle nasjonene er nær. Slik du har gjort, vil det bli gjort mot deg.» «Jehovas dag» og den brennende tilintetgjørelse den innebar, kom også over Babylon og Egypt, nøyaktig slik det var forutsagt. – Jes 13: 1, 6; Jer 46: 1, 2, 10.

Senere ble det gjennom profeten Malaki forutsagt enda en «Jehovas dag» – «Jehovas store og fryktinngytende dag» – og det ble i profetien nevnt at Jehova forut for denne dagen ville sende «profeten Elia». (Mal 4: 5, 6) Elia levde omkring 500 år før denne profetien ble uttalt, men i det første århundre e.v.t. forklarte Jesus at døperen Johannes var det forutsagte motstykket til Elia. (Mt 11: 12–14; Mr 9: 11–13) På den tiden var en «Jehovas dag» altså nær. På pinsedagen i år 33 forklarte Peter at det som skjedde ved den anledningen, var en oppfyllelse av Joels profeti (Joe 2: 28–32) angående utgytelsen av Guds ånd, og at dette var noe som skulle inntreffe før «Jehovas store og fryktinngytende dag». (Apg 2: 16–21) Denne «Jehovas dag» kom i år 70 e.v.t., da Jehova som en oppfyllelse av sitt Ord fikk de romerske hærstyrker til å fullbyrde hans dom over den nasjonen som hadde forkastet hans Sønn og utfordrende hadde ropt: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» – Joh 19: 15; Da 9: 24–27.

Bibelen peker imidlertid fram til enda en «Jehovas dag». Etter at jødene hadde vendt hjem til Jerusalem fra landflyktigheten i Babylon, lot Jehova sin profet Sakarja (14: 1–3) forutsi «en dag som tilhører Jehova». På denne dagen skulle Jehova samle ikke bare én nasjon, men ’alle nasjonene mot Jerusalem’, og som et klimaks på denne  dagen ville han selv «dra ut og føre krig mot disse nasjonene» og tilintetgjøre dem. Apostelen Paulus forbandt under inspirasjon denne kommende «Jehovas dag» med Kristi nærvær. (2Te 2: 1, 2) Og Peter omtalte den i forbindelse med opprettelsen av ’nye himler og en ny jord, der rettferdighet skal bo’. – 2Pe 3: 10–13.

Alle bør ønske å oppnå sikkerhet og beskyttelse på Jehovas store dag. Etter at Joel har stilt spørsmålet: «Hvem kan utholde den?», sier han: «Jehova skal være en tilflukt for sitt folk.» (Joe 2: 11; 3: 16) I sin nåde lar Jehova oppfordringen gå ut til alle, men det er få som benytter seg av muligheten til å komme i sikkerhet ved å følge Sefanjas råd: «Før forskriften føder, før dagen har fart forbi liksom agner, før Jehovas brennende vrede kommer over dere, før Jehovas vredes dag kommer over dere: Søk Jehova, alle dere saktmodige på jorden, dere som har handlet i samsvar med hans rettslige avgjørelse. Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Sannsynligvis blir dere skjult på Jehovas vredes dag.» – Sef 2: 2, 3.