(Jerọboam).

To konger i Israel. Det var omkring 130 år mellom de to kongenes regjeringsperioder.

1. Den første kongen i tistammeriket Israel. Han var sønn av Nebat og var en efraimitt fra landsbyen Sereda. Han var i Salomos tjeneste. Det ser ut til at han hadde mistet sin far på et tidlig tidspunkt og var blitt oppfostret av sin mor, enken Serua. – 1Kg 11: 26.

Da Salomo la merke til at Jeroboam ikke bare var «en tapper veldig mann», men at han også var meget arbeidsom, gjorde han ham til tilsynsmann over pliktarbeiderne fra Josefs hus. (1Kg 11: 28) Deretter ble Jeroboam oppsøkt av Guds profet Akija, som kom med et overraskende budskap. Profeten rev sin nye kledning i tolv stykker og sa så til Jeroboam at han skulle ta ti av dem som et tegn på at Jehova skulle dele Salomos kongedømme i to og gjøre Jeroboam til konge over ti av stammene. Denne oppsplittingen skulle imidlertid bare gjelde regjeringsmakten. Tistammeriket skulle ikke forlate den sanne tilbedelse, som var knyttet til templet i Jerusalem, hovedstaden i det sørlige riket. Jehova forsikret derfor Jeroboam om at han skulle velsigne hans herredømme og bygge ham et varig hus (gi ham mange etterkommere på tronen) såfremt han holdt Guds lover og bud. – 1Kg 11: 29–38.

Det var muligens da Salomo fikk kjennskap til dette, at han forsøkte å få tatt livet av Jeroboam. Men Jeroboam flyktet til Egypt og ble boende der under farao Sjisjaks beskyttelse til Salomo døde. – 1Kg 11: 40.

Da nyheten om Salomos død omkring 998 f.v.t. kom Jeroboam for øre, reiste han straks tilbake til sitt hjemland og krevde sammen med sine landsmenn at Salomos sønn Rehabeam skulle lette deres byrder hvis han ønsket deres støtte i sin nye stilling som konge. Men Rehabeam vendte seg fra det gode rådet han hadde fått av de eldre rådgiverne, og hørte i stedet på de yngre mennene, sine jevnaldrende, som sa at han skulle øke folkets byrder. De ti stammene reagerte på denne harde holdningen ved å gjøre Jeroboam til sin konge. Det var faktisk slik at «den vending saken tok, skjedde på Jehovas tilskyndelse, for at han kunne oppfylle sitt ord, det som Jehova hadde talt gjennom sjilonitten Akija». – 1Kg 12: 1–20; 2Kr 10: 1–19.

Den nyinnsatte kong Jeroboam gikk straks i gang med å bygge opp byen Sikem og gjøre den til sin hovedstad, og øst for Sikem, på den andre siden av Jordan, befestet han bebyggelsen i Penuel (Peniel), det stedet hvor Jakob hadde kjempet med en engel. (1Kg 12: 25; 1Mo 32: 30, 31) Da Jeroboam så at hans undersåtter drog opp til templet i Jerusalem for å tilbe, ble han redd for at de etter hvert kunne komme til å vende tilbake til Rehabeam og drepe ham selv. Han besluttet seg for å forhindre dette ved å innføre en religion som var knyttet til to gullkalver som han satte opp, den ene i Betel sør i landet og den andre i Dan nord i landet. Han innsatte også sitt eget ikke-aronittiske presteskap som bestod av noen fra det allmenne folk som var villige til å ofre en okse og sju værer for å få embetet. De tjente så som «prester for offerhaugene og for de geitlignende demonene og for de kalvene som han hadde laget». Jeroboam innstiftet også en spesiell høytid og ledet selv folket i frambæringen av ofre til sine nylagde guder. – 1Kg 12: 26–33; 2Kg 23: 15; 2Kr 11: 13–17; 13: 9.

En gang da Jeroboam stod klar til å frambringe offerrøyk på sitt alter i Betel, forårsaket Jehovas ånd at en Guds mann refset kongen for hans avskyelige avgudsdyrkelse, og da kongen befalte at denne Guds tjener skulle gripes, revnet alteret, slik at asken ble strødd ut, og kongens hånd tørket inn. Først da den sanne Guds mann hadde mildnet Jehovas vrede, ble hånden frisk igjen, men selv etter dette fortsatte Jeroboam å opptre gudsbespottelig og trosse Jehova. (1Kg 13: 1–6, 33, 34) Den kalvedyrkelsen Jeroboam innførte, blir omtalt som «Jeroboams synder», som også andre israelittiske konger gjorde seg skyldig i ved å videreføre den samme avgudsdyrkelsen. – 1Kg 14: 16; 15: 30, 34; 16: 2, 19, 26, 31; 22: 52; 2Kg 3: 3; 10: 29, 31; 13: 2, 6, 11; 14: 24; 15: 9, 18, 24, 28; 17: 21–23.

I Jeroboams 18. regjeringsår døde Rehabeam, men krigene mellom de to nasjonene fortsatte i de tre årene Rehabeams sønn og etterfølger Abijam (Abija) regjerte. (1Kg 15: 1, 2, 6; 2Kr 12: 15) Ved en anledning samlet Abija en styrke på 400 000 mann for å kjempe mot Jeroboams hær, som var dobbelt så stor. Jeroboam ble grundig slått til tross for sin overlegne styrke og sin listige bakholdsstrategi. Han mistet 500 000 mann og mange av sine efraimittiske byer og ble krafig ydmyket. Juda seiret fordi Abija og hans menn stolte på Jehova og ropte til ham om hjelp. – 2Kr 13: 3–20.

Jeroboam ble rammet av en ny ulykke da hans sønn Abija ble dødssyk. Kongen fikk da sin  hustru til å forkle seg og sendte henne så med en gave til den gamle profeten Akija, som nå var blind, for at hun skulle spørre om barnet ville komme seg. Svaret var nei. Profeten forutsa også at alle Jeroboams mannlige arvinger skulle bli ’avskåret’ (utryddet), og at ingen av dem – bortsett fra den syke gutten, som Jehova hadde funnet noe godt hos – skulle få en anstendig begravelse. Deres døde kropper skulle bli fortært av hunder eller av fugler. – 1Kg 14: 1–18.

Ikke lenge etterpå, omkring 977 f.v.t., endte Jeroboams 22 år lange regjeringstid fordi «Jehova slo ham, slik at han døde». (2Kr 13: 20; 1Kg 14: 20) Hans sønn Nadab etterfulgte ham på tronen og regjerte i to år før han ble drept av Basja, som slo i hjel alle «som pustet», i hele Jeroboams hus. På denne måten ble det brått gjort ende på hans kongehus «i samsvar med Jehovas ord» og «på grunn av de synder som Jeroboam syndet med». – 1Kg 15: 25–30.

2. Konge i Israel; sønn av Jehoasj, som han etterfulgte på tronen, og sønnesønns sønn av Jehu. Jeroboam II var den 14. kongen i nordriket, og han regjerte i 41 år, fra omkring 844 f.v.t. (2Kg 14: 16, 23) I likhet med så mange av sine forgjengere gjorde han det som var ondt i Jehovas øyne, ved at han videreførte den kalvedyrkelsen Jeroboam I hadde innført. – 2Kg 14: 24.

Det fant tydeligvis sted en oppdatering av slektsregistret mens Jeroboam II regjerte. (1Kr 5: 17) Den største prestasjonen i hans regjeringstid var gjenerobringen av områder som riket tidligere hadde mistet. Jeroboam «gjenopprettet Israels grense fra inngangen til Hamat og helt til Araba-havet [Dødehavet]». Dette skjedde som en oppfyllelse av Jonas profeti. Det fortelles også at han «vant Damaskus og Hamat tilbake til Juda i Israel». (2Kg 14: 25–28) Dette kan bety at Jeroboam sørget for at Damaskus og Hamat måtte betale tributt, slik disse rikene tidligere hadde gjort til Juda i Salomos regjeringstid. – Jf. 1Kg 4: 21; 2Kr 8: 4.

Disse seirene førte utvilsomt med seg en materiell oppgangstid i nordriket. Men samtidig fortsatte nasjonens åndelige forfall. Profetene Hosea og Amos rettet hard kritikk mot den opprørske Jeroboam og dem som støttet ham, på grunn av deres grove frafall og deres umoralske framferd i form av bedrag, tyveri, utukt, mord, undertrykkelse, avgudsdyrkelse og andre handlinger som var til vanære for Gud. (Ho 1: 2, 4; 4: 1, 2, 12–17; 5: 1–7; 6: 10; Am 2: 6–8; 3: 9, 12–15; 4: 1) Spesielt uttrykkelig var Jehovas advarsel til Jeroboam gjennom profeten Amos: «Jeg vil reise meg mot Jeroboams hus med et sverd.» – Am 7: 9.

Etter at Jeroboam døde, kom hans sønn Sakarja på tronen. (2Kg 14: 29) Det gikk imidlertid elleve år fra Jeroboam døde, til begynnelsen av de seks månedene da Sakarja, den siste fra Jehus kongehus, sies å ha regjert. Hans kongedømme ble ikke fullstendig etablert eller anerkjent før ca. 792 f.v.t., kanskje fordi han var svært ung, eller av en annen grunn.