(Jẹsabel) [fra fønikisk, muligens: Hvor er den opphøyde (dvs. fyrsten)?].

1. Hustru til Akab, som var konge i Israel i siste halvdel av 900-tallet f.v.t. Hun var en dominerende dronning som kjempet energisk for å fremme Ba’al-dyrkelsen på bekostning av tilbedelsen av Jehova. I dette lignet hun sin far, Etba’al, kongen i Sidon, som antagelig er identisk med en viss prest for Astarte (Asjtoret) som ifølge den klassiske historieskriveren Menander (i henhold til Josefus’ Against Apion, I, 116, 123 [18]) kom til makten ved å myrde sin konge. – 1Kg 16: 30, 31.

Det var sannsynligvis av politiske grunner Akab giftet seg med denne hedenske prinsessen, uten å ta hensyn til de katastrofale religiøse følgene det ville få. Etter at han hadde inngått denne forbindelsen, var det ikke annet å vente enn at han deretter, for å behage sin Ba’al-dyrkende hustru, bygde et tempel og et alter for Ba’al, reiste en ’hellig pæl’, et fallossymbol, og deretter deltok i avgudsdyrkelsen sammen med henne. I alt dette gjorde Akab mer som krenket Jehova, enn alle Israels konger som hadde vært før ham. – 1Kg 16: 32, 33.

Jesabel lot seg ikke nøye med at Ba’al-dyrkelsen var offisielt anerkjent av kongen. Hun satte seg fore å utrydde tilbedelsen av Jehova fra landet og befalte derfor at alle Jehovas profeter skulle drepes. Men Gud advarte Elia og sa at han skulle flykte over på den andre siden av Jordan,  og Obadja, palassforvalteren, skjulte hundre andre profeter i huler. (1Kg 17: 1–3; 18: 4, 13) En tid senere flyktet Elia igjen for livet da Jesabel gjennom et personlig sendebud lot ham få vite at hun hadde sverget at han skulle drepes. – 1Kg 19: 1–4, 14.

Det ble etter hvert 450 Ba’al-profeter i landet og 400 profeter for den hellige pælen. Jesabel forsørget dem alle og lot dem spise ved hennes kongelige bord på statens bekostning. (1Kg 18: 19) Men til tross for alle hennes fanatiske bestrebelser på å utslette tilbedelsen av Jehova kunne Jehova til slutt opplyse at det var 7000 som ikke hadde bøyd kne for Ba’al og kysset ham. – 1Kg 19: 18.

Beretningen om hvordan Jesabel behandlet Nabot, avslører en annen side ved denne onde kvinnens karakter og viser at hun var ekstremt egoistisk, hensynsløs, arrogant og grusom. Da Akab begynte å furte og surmule fordi Nabot ikke ville selge ham sin vingård, sin arvelodd, ignorerte denne hensynsløse kvinnen sin manns stilling som overhode og erklærte arrogant: «Jeg – jeg skal gi deg jisre’elitten Nabots vingård.» (1Kg 21: 1–7) Dermed skrev hun brev i Akabs navn og forseglet dem med hans segl. I brevene befalte hun de eldste og de fornemme i Nabots hjemby å sørge for at noen udugelige karer kom med falske anklager om at Nabot hadde forbannet Gud og kongen, og befalte at de deretter skulle føre ham ut og steine ham til døde. Slik døde Nabot fordi retten ble fordreid. Akab tok så vingården i eie; han ville gjøre den til en grønnsakhage. – 1Kg 21: 8–16.

På grunn av denne grove ringeakt for rettferdigheten erklærte Jehova at Akab og hans slektslinje skulle bli utslettet. «Absolutt ingen har vist seg å være som Akab, som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, og som Jesabel, hans hustru, egget.» Jehova felte derfor følgende dom over Jesabel: «Hundene skal ete opp Jesabel.» – 1Kg 21: 17– 26.

Da Akab døde, ble han først etterfulgt av Jesabels sønn Akasja, som hersket i to år, og dernest av Jeroboam, som også var hennes sønn. Han hersket i de følgende tolv årene inntil Akabs dynasti endte. (1Kg 22: 40, 51–53; 2Kg 1: 17; 3: 1) Mens disse to regjerte, fortsatte Jesabel som kongsmor å øve sin innflytelse i landet med sine utuktshandlinger og sine trolldomskunster. (2Kg 9: 22) Hennes innflytelse gjorde seg også gjeldende i Juda i sør, hvor hennes onde datter Atalja, som hadde giftet seg med Judas konge, fortsatte sin virksomhet i Jesabels ånd i ytterligere seks år etter at moren døde. – 2Kg 8: 16–18, 25–27; 2Kr 22: 2, 3; 24: 7.

Da Jesabel fikk høre at Jehu hadde drept hennes regjerende sønn, Jehoram, og var på vei til Jisre’el, sminket hun øynene sine på kunstferdig vis og stelte håret sitt og satte seg til rette i et vindu med utsikt ned til palassets gårdsplass. Da seierherren gjorde sin entré i triumf, hilste hun ham med ordene: «Gikk det bra med Simri, som drepte sin herre?» Denne sarkastiske hilsenen var sannsynligvis en skjult trussel. Sju dager etter at Simri hadde drept sin konge og tilranet seg tronen, hadde han nemlig begått selvmord fordi han ble truet på livet. – 2Kg 9: 30, 31; 1Kg 16: 10, 15, 18.

Jehu reagerte på denne fiendtlige mottagelsen ved å spørre: «Hvem er med meg? Hvem?» Da to–tre hoffmenn så ut på ham, befalte han: «La henne falle!» Fallet var så voldsomt at blodet hennes sprutet på veggen og på hestene, og hun ble trampet ned, sannsynligvis av hestene. Da noen menn kort tid etterpå kom for å begrave denne ’kongedatteren’, viste det seg at hundene allerede hadde fortært det meste av henne, slik det var forutsagt ved «Jehovas ord, som han talte ved sin tjener tisjbitten Elia». Bare hodeskallen, føttene og håndflatene var tilbake som et bevis for at alt det Jehova sier, går i oppfyllelse. – 2Kg 9: 32–37.

2. Den «kvinnen» i menigheten i Tyatira som kalte seg profetinne. Denne «kvinnen» fikk utvilsomt navnet Jesabel fordi hennes onde atferd minnet om Akabs hustrus handlemåte. Den omtalte «kvinnen» utbredte falsk religion og villedet mange til å drive utukt og avgudsdyrkelse, og dessuten var hun for hardhjertet til å angre. Derfor erklærte Guds Sønn at hun skulle bli kastet på sykeseng, og at hennes barn skulle bli drept, for å vise at enhver blir gjengjeldt etter sine gjerninger. – Åp 2: 18–23.