Jesajas bok framhever særlig ettertrykkelig at Jehova er «Israels Hellige». Denne betegnelsen blir her brukt om ham 25 ganger. Boken peker også klart og tydelig fram til Jehovas Messias, eller Salvede, som Guds folks befrielse skulle komme gjennom.

Det første verset i Jesajas bok viser at boken inneholder «det syn som Jesaja, sønn av Amoz, så angående Juda og Jerusalem». Selv om boken også inneholder profetiske uttalelser om mange andre nasjoner, skal altså ikke disse uttalelsene oppfattes som en samling isolerte utsagn som bare gjelder disse nasjonene. Det dreier seg snarere om en rekke av profetier som direkte berørte Juda og Jerusalem.

Historisk bakgrunn. Det framgår av Jesaja 1: 1 at Jesaja fikk synet av disse tingene i de dager da Ussia, Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda. På denne tiden rådde det et spent forhold mellom mange nasjoner, og holdninger som bunnet i falsk religion, øvde en kraftig påvirkning på befolkningen i Juda. Ikke lenge etter at Jesaja hadde begynt å virke som profet, døde kong Ussia som spedalsk fordi han hadde formastet seg til å påta seg oppgaver som bare prester hadde rett til å utføre. (2Kr 26: 16, 19–21) Om Ussias sønn Jotam heter det at han i sin regjeringstid gjorde det som var rett, men det sies også at ’folket fortsatt handlet fordervelig’. – 2Kr 27: 2; 2Kg 15: 34.

Den neste kongen var Akas, som i 16 år utgjorde et dårlig eksempel for nasjonen ved å drive Ba’al-dyrkelse med tilhørende menneskeofringer. Både kongen og folket «handlet meget troløst mot Jehova». (2Kr 28: 1–4, 19) På denne tiden gikk kongene i Syria og Israel sammen om å beleire Jerusalem, og kong Akas ignorerte profeten Jesajas veiledning og bad om militær assistanse fra Tiglat-Pileser III, kongen i Assyria. (2Kg 16: 5–8; Jes 7: 1–12) Derved gjorde Akas «kjød til sin arm», og hans hjerte ’vendte seg bort fra Jehova’. (Jer 17: 5) Assyria gikk med på å tre støttende til, men var selvfølgelig først og fremst interessert i å øke sin egen makt. Den assyriske hæren inntok Damaskus i Syria og førte åpenbart de religiøst frafalne israelittene som bodde øst for Jordan, i landflyktighet. – 1Kr 5: 26.

Da Samaria senere unnlot å betale tributt, ble også denne byen beleiret og inntatt, og innbyggerne ble deportert. (2Kg 16: 9; 17: 4–6; 18: 9–12) Dermed opphørte tistammeriket å eksistere, og Juda var omgitt av hedningnasjoner på alle kanter. Senere assyriske herskere fortsatte de militære operasjonene i vest. De angrep byer i Juda og omkringliggende land. Sankerib forlangte til og med at Jerusalem skulle kapitulere. Men situasjonen der hadde endret seg under Hiskias herredømme. Hiskia stolte på Jehova, og Jehova viste seg å være med ham. – 2Kg 18: 5–7; Jes, kap. 36, 37.

Jesaja begynte å tjene som profet i regjeringstiden til Ussia, som begynte å herske i 829 f.v.t., og han fortsatte sin virksomhet et stykke inn i Hiskias regjeringstid, som endte  omkring 717 f.v.t. I Jesaja 6: 1 henvises det til «det året da kong Ussia døde» (ca. 778), og det fortelles at det var i dette året Jesaja fikk det oppdraget fra Jehova som er omtalt i dette kapitlet, men det er mulig at han da allerede hadde skrevet ned de forutgående opplysningene. I kapittel 36, vers 1, henvises det så til «kong Hiskias fjortende år» (732), og det fortelles videre at Sankerib i dette året sendte en hær mot Jerusalem og ble slått. Jesaja forteller ikke bare om den skremmende beleiringen og om hvordan Jerusalem ble reddet, men også om at Sankerib vendte tilbake til Ninive og ble snikmyrdet. (Jes 37: 36–38) Hvis disse siste historiske opplysningene ble nedskrevet av Jesaja og ikke er en tilføyelse som er gjort senere, kan det tyde på at Jesaja fortsatte å profetere en tid etter Hiskias 14. år. Av assyriske og babylonske kronologiske opptegnelser (som riktignok ikke regnes for å være helt pålitelige) kan det se ut til at Sankerib hersket i omkring 20 år etter sitt felttog mot Jerusalem. Ifølge jødiske overleveringer, som også kan være upålitelige, ble Jesaja sagd i stykker på kong Manasses befaling. (Noen mener at det er dette Paulus sikter til i Hebreerne 11: 37, men det er ikke bevist.) – Jes 1: 1.

Det er også enkelte andre henvisninger som kan være til hjelp når det gjelder å datere innholdet av bestemte deler av Jesajas bok. I kapittel 7, vers 1, heter det at Pekah, Israels konge, drog opp mot Jerusalem for å føre krig mot byen på kong Akas’ tid. Akas regjerte fra 761 til 746 f.v.t., og Pekahs regjeringstid endte omkring 758 f.v.t., så den omtalte hendelsen må ha funnet sted før det sistnevnte året. I Jesaja 14: 28 står det videre at et visst utsagn om Filistea kom «i det året kong Akas døde», det vil si i 746 f.v.t. Ut fra slike henvisninger er det mulig å plassere begivenheter som er omtalt i Jesajas bok, der de hører hjemme på tidens strøm.

Én skribent. Visse bibelkritikere i nyere tid har hevdet at Jesajas bok ikke i sin helhet ble skrevet av Jesaja. Noen mener at kapitlene 40 til 66 ble skrevet av en ikke navngitt person som levde omtrent på den tiden da jødenes landflyktighet i Babylon opphørte. Enkelte kritikere peker på andre deler av boken og mener at de må være skrevet av en annen enn Jesaja. Men det finnes ingen støtte for disse påstandene i Bibelen.

De kristne greske skrifters inspirerte skribenter tilskrev «profeten Jesaja» både den delen av boken som nå utgjør kapitlene 1 til 39, og den delen som utgjør kapitlene 40 til 66. De antydet aldri at det var to personer som bar dette navnet, eller at den siste delen av boken var skrevet av en man ikke kjente navnet på. (Sml. f.eks. Mt 3: 3 og 4: 14–16 med Jes 40: 3 og 9: 1, 2; også Joh 12: 38–41 med Jes 53: 1 og 6: 1, 10.) På en rekke steder i De kristne greske skrifter hvor det er sitater fra den siste delen av Jesajas bok, blir sitatene uttrykkelig tilskrevet «profeten Jesaja», og ikke en uidentifisert skribent. (Sml. Mt 12: 17–21 med Jes 42: 1–4; Ro 10: 16 med Jes 53: 1.) Da Jesus selv leste fra «profeten Jesajas bokrull» i synagogen  i Nasaret, leste han fra Jesaja 61: 1, 2. – Lu 4: 17–19.

Dødehavsrullen med Jesajas bok (IQIs^a, en avskrift som antas å være fra slutten av 100-tallet f.v.t.) bærer vitnesbyrd om at avskriveren var ukjent med et antatt skille i profetien etter kapittel 39. Han begynte kapittel 40 på siste linje i den tekstspalten som inneholder kapittel 39.

Hele Jesajas bok er opp gjennom århundrene blitt overlevert som ett enkelt verk, ikke som to eller flere. Tilknytningen mellom kapittel 39 og kapittel 40 framgår av det som står i Jesaja 39: 6, 7, som danner en tydelig overgang til det som følger etterpå.

De som mener at boken må være skrevet av mer enn én, går ut fra at Jesaja umulig kan ha forutsagt nesten 200 år i forveien at en hersker som het Kyros, skulle sette fri de landflyktige jødene. Derfor framsetter de den spekulasjon at dette ble skrevet på et senere tidspunkt, iallfall etter at Kyros gikk i gang med sine erobringer. (Jes 44: 28; 45: 1) Men de har ikke oppfattet hva  som er det essensielle ved denne delen av boken. Den dreier seg nemlig spesielt om forutviten, om Guds evne til å forutsi hva som skulle skje med hans folk. Navnet på en som ennå ikke var født, men som skulle innta Babylon og sette jødene fri, ble oppgitt i denne profetien nesten 200 år i forveien. Oppfyllelsen av profetien ville være et klart bevis for at det var Gud som var opphavet til den. Den var ikke et uttrykk for Jesajas forestillinger om framtiden, men, som han selv skrev: «Dette er hva Jehova har sagt.» (Jes 45: 1) Det ville for øvrig ikke løse kritikernes problem å hevde at en skribent som levde på Kyros’ tid, hadde skrevet denne delen av Jesajas bok. Hvorfor ikke? Fordi denne delen av boken også inneholder detaljerte forutsigelser av begivenheter som skulle inntreffe i forbindelse med Messias’, Jesu Kristi, liv og tjeneste på jorden – som lå enda lenger fram i tiden. Oppfyllelsen av disse profetiene bekrefter at Jesajas profetiske bok er inspirert av Gud og ikke er en samling av forskjellige bedrageres arbeider.

De som bestrider at Jesaja skrev kapitlene 40 til 66, bestrider vanligvis også, av lignende grunner, at han skrev kapittel 13, som handler om Babylons fall. Men kapittel 13 innledes med ordene: «Det utsagn mot Babylon som Jesaja, sønn av Amoz, så i et syn.» Denne Jesaja er åpenbart den samme «Jesaja, sønn av Amoz», som den som er omtalt i første vers i første kapittel.

Forbindelser til andre deler av Bibelen. Mye av det Jesaja har skrevet, har sterk tilknytning til mange andre deler av Bibelen. Omkring hundre år etter Jesajas tid skrev Jeremia den beretningen som er å finne i Kongebøkene, og det er interessant  å se at det som står i 2. Kongebok 18: 13 til 20: 19, i det vesentlige tilsvarer det som står i Jesaja, kapitlene 36 til 39. Andre profeter behandler lignende emner som dem Jesaja skriver om, og dessuten kommer andre bibelskribenter med en rekke direkte henvisninger til Jesajas skrifter.

Blant de mest fremtredende og mest siterte profetiene i Jesajas bok er de som gjelder Messias. Som det framgår av oversikten i rammen på forrige side, er mange av dem sitert og anvendt på Jesus av de skribentene som under inspirasjon har skrevet De kristne greske skrifter. Det er interessant å se at Jesus Kristus og hans apostler siterte oftere fra Jesaja enn fra noen annen bok i De hebraiske skrifter når de skulle slå fast hvem som var Messias.

Oversikten har ikke med alle de skriftstedene i Jesajas profeti som blir sitert av andre bibelskribenter, men viser til noen av de profetiene som Jesaja er mest kjent for. Både disse profetiene og hele resten av boken er til opphøyelse av Jehova, Israels Hellige, og viser at han er Den som frelser sitt folk ved sin salvede Sønn.