(Johạnnes) [gr.-lat. form av hebr. Jehohanan, som betyr «Jehova har vist gunst (velvilje); Jehova har vært nådig»].

1. Døperen Johannes, sønn av Sakarja og Elisabet; Jesu forløper. Begge Johannes’ foreldre tilhørte Arons prestelige slekt. Sakarja tjente som prest i Abijas avdeling. – Lu 1: 5, 6.

Født ved et mirakel. I år 3 f.v.t., i den fastsatte perioden da Abijas avdeling utførte prestetjeneste, ble det en dag Sakarjas tur til å ha det sjeldne privilegium å ofre røkelse i helligdommen. Mens han stod foran røkelsesalteret, viste engelen Gabriel seg for ham og kunngjorde at han skulle få en sønn som han skulle gi navnet Johannes. Denne sønnen skulle være nasireer hele sitt liv, slik Samson hadde vært. Han skulle være stor for Jehova og gå foran ham «for å gjøre klar et beredt folk for Jehova». Det at Johannes ble født, ville være et Guds mirakel, siden både Sakarja og Elisabet var langt oppe i årene. – Lu 1: 7–17.

Da Elisabet hadde vært gravid i seks måneder, fikk hun besøk av sin slektning Maria, som da var blitt gravid ved hellig ånd. Da Elisabet hørte Marias hilsen, hoppet det ufødte barnet i hennes liv, og hun ble fylt med hellig ånd og erkjente at det barnet Maria skulle føde, skulle være hennes Herre. – Lu 1: 26, 36, 39–45.

Da Elisabets barn ble født, ville hennes naboer og slektninger oppkalle barnet etter faren, men Elisabet sa: «Nei, slett ikke! Han skal hete Johannes.» Faren ble så spurt hva han ville at barnet skulle hete. Som engelen Gabriel hadde sagt, hadde Sakarja vært stum helt fra han fikk vite at han skulle få en sønn, så han skrev på en tavle: «Johannes er hans navn.» I samme øyeblikk ble hans munn åpnet så han kunne begynne å snakke. Da forstod alle at Jehovas hånd var med barnet. – Lu 1: 18–20, 57–66.

 Hans tjeneste begynner. Johannes tilbrakte de første årene av sitt liv i Judeas fjelland, hvor foreldrene hans bodde. Han ’fortsatte å vokse og bli sterk i ånd’, og han «ble i ørkenene til den dagen da han trådte åpent fram for Israel». (Lu 1: 39, 80) Ifølge Lukas begynte Johannes sin tjeneste i det 15. år av keiser Tiberius’ regjering. Han må da ha vært omkring 30 år gammel. Det sies ikke noe om at han utførte prestetjeneste i templet, men det var ved denne alderen prestene for fullt trådte inn i sin tjeneste. (4Mo 4: 2, 3) Augustus døde den 17. august i år 14 e.v.t., og Tiberius ble den 15. september utnevnt til keiser av det romerske senat. Tiberius’ 15. regjeringsår løp derfor fra siste del av år 28 til august eller september i år 29. Siden Jesus (også i en alder av omkring 30 år) framstilte seg for å bli døpt om høsten, må Johannes, som var seks måneder eldre, ha begynt sin tjeneste om våren i år 29 e.v.t. – Lu 3: 1–3, 23.

Johannes begynte sin forkynnelse i Judeas ødemark. Han sa: «Vis anger, for himlenes rike er kommet nær.» (Mt 3: 1, 2) Johannes hadde klær av kamelhår og et lærbelte om hoftene, akkurat som profeten Elia, og han spiste gresshopper og vill honning. (2Kg 1: 8; Mt 3: 4; Mr 1: 6) Han var en lærer og ble derfor kalt «rabbi» av sine disipler. – Joh 3: 26.

Hensikten med hans gjerning. Johannes forkynte dåp til tilgivelse for synder for dem som angret, og han døpte bare jøder og slike som hadde gått over til jødenes religion. (Mr 1: 1–5; Apg 13: 24) Det at Johannes ble utsendt, var en tilkjennegivelse av Guds kjærlige godhet overfor jødene. De stod i et paktsforhold til Jehova, men hadde gjort seg skyldige i å synde mot lovpakten. Johannes gjorde dem oppmerksom på at de hadde brutt pakten, og han ansporet de oppriktige blant dem til å angre og vende om. Det at de ble døpt i vann, var et symbol på deres anger. På denne måten ble de forberedt til å ta imot Messias. (Apg 19: 4) Alle slags mennesker kom til Johannes for å bli døpt, deriblant skjøger og skatteoppkrevere. (Mt 21: 32) Også fariseere og saddukeere kom til dåpen, og mot dem rettet Johannes en sviende kritikk. Han talte også til dem om den nær forestående dommen. Han kalte dem «hoggormyngel» og pekte på at det ikke ville hjelpe dem å vise til sin kjødelige avstamning fra Abraham. – Mt 3: 7–12.

Johannes lærte dem som kom til ham, at de skulle dele med andre og ikke drive med utpressing, at de skulle være tilfreds med sitt underhold og ikke plage noen. (Lu 3: 10–14) Han lærte også sine døpte disipler å be til Gud. (Lu 11: 1) På denne tiden var det slik at «folket gikk i forventning og alle resonnerte i sine hjerter angående Johannes: ’Kan han kanskje være Kristus?’» Johannes sa at han ikke var det, og at han som skulle komme etter ham, skulle være langt større. (Lu 3: 15–17) Da noen prester og levitter kom til ham i Betania på den andre siden av Jordan, spurte de om han var Elia, eller om han var «Profeten». Han svarte igjen benektende. – Joh 1: 19–28.

Johannes utførte ingen mirakler, slik Elia hadde gjort (Joh 10: 40–42), men han kom likevel med Elias ånd og kraft. Han utførte en kraftig gjerning ved å ’vende fedres hjerter til barn og de ulydige til rettferdiges praktiske visdom’. Han oppfylte hensikten med at han ble sendt, nemlig «å gjøre klar et beredt folk for Jehova». Ja, han ’vendte mange av Israels sønner til Jehova deres Gud igjen’. (Lu 1: 16, 17) Han tjente som forløper for Jehovas representant, Jesus Kristus.

Johannes presenterer «Guds Lam». Om høsten i år 29 kom Jesus til Johannes for å bli døpt. Johannes vegret seg først, for han visste at han selv var en synder, og at Jesus var rettferdig. Men Jesus insisterte. Gud hadde lovt Johannes et tegn som skulle vise ham hvem som var Guds Sønn. (Mt 3: 13; Mr 1: 9; Lu 3: 21; Joh 1: 33) Da Jesus ble døpt, ble dette løftet oppfylt: Johannes så Guds ånd komme ned over Jesus, og han hørte Guds egen røst fra himmelen – Gud selv erklærte at Jesus var hans Sønn. Det var tydeligvis ingen andre til stede da Jesus ble døpt. – Mt 3: 16, 17; Mr 1: 9–11; Joh 1: 32–34; 5: 31, 37.

Jesus var ute i ødemarken i omkring 40 dager etter sin dåp. Da han kom tilbake, henledet Johannes sine disiplers oppmerksomhet på ham og sa: «Se, Guds Lam som tar bort verdens synd!» (Joh 1: 29) Dagen etter sørget Johannes for at Andreas og en annen disippel – antagelig Johannes, Sebedeus’ sønn – ble kjent med Guds Sønn. (Joh 1: 35–40) Døperen Johannes, som var en trofast ’dørvokter’ for kveen med israelittiske sauer, begynte på den måten å føre sine disipler over til «den gode hyrde». – Joh 10: 1–3, 11.

Samtidig med at Jesu disipler døpte i Judea-landet, døpte Johannes i Ainon i nærheten av Salim. (Joh 3: 22–24) Da noen fortalte Johannes at Jesus fikk mange disipler, førte ikke det til at Johannes ble misunnelig. Han svarte: «Denne min glede [er] blitt gjort fullstendig. Han må fortsette å vokse, men jeg må fortsette å avta.» – Joh 3: 26–30.

 De siste dagene av hans tjeneste. Denne uttalelsen av Johannes viste seg å stemme. Etter at Johannes hadde vært i aktiv tjeneste i et år eller noe lenger, ble han med makt stanset i sin gjerning. Han ble kastet i fengsel av Herodes Antipas fordi han hadde irettesatt Herodes for hans utuktige ekteskap med Herodias, som Herodes hadde tatt fra sin bror Filip. Antipas var i navnet en jødisk proselytt som var underlagt Loven. Han fryktet Johannes fordi han visste at Johannes var en rettferdig mann. – Mr 6: 17–20; Lu 3: 19, 20.

Mens Johannes satt i fengsel, etter alt å dømme i Tiberias, hørte han at Jesus hadde oppvekket en enkes sønn i Nain og utført andre kraftige gjerninger. Han ville gjerne ha en bekreftelse fra Jesus selv og sendte derfor to av sine disipler til ham for å spørre: «Er du Den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte ikke Johannes’ disipler direkte, men de fikk se at han helbredet mange og til og med drev ut demoner. Så sa han at de skulle fortelle Johannes at blinde, døve og uføre ble helbredet, og at det gode budskap ble forkynt. Johannes ble derved ikke bare med ord, men også ved hjelp av det vitnesbyrd Jesu gjerninger utgjorde, trøstet og forsikret om at Jesus i sannhet var Messias (Kristus). (Mt 11: 2–6; Lu 7: 18–23) Etter at sendebudene fra Johannes hadde gått, åpenbarte Jesus for folkeskarene at Johannes var mer enn en profet, at han faktisk var den som Jehovas profet Malaki hadde skrevet om. Han anvendte også profetien i Jesaja 40: 3 på Johannes, slik Johannes’ far, Sakarja, hadde gjort tidligere. – Mal 3: 1; Mt 11: 7–10; Lu 1: 67, 76; 7: 24–27.

Jesus Kristus forklarte også sine disipler at det at Johannes var kommet, var en oppfyllelse av profetien i Malaki 4: 5, 6 om at Gud skulle sende profeten Elia før Jehovas store og fryktinngytende dag kom. Men selv om Johannes var stor («Blant dem som er født av kvinner, er det ikke blitt oppreist noen større enn døperen Johannes»), skulle han ikke tilhøre den gruppen mennesker som utgjør «bruden», og som skal herske sammen med Jesus Kristus i hans himmelske rike (Åp 21: 9–11; 22: 3–5), for Jesus sa at «en som er en av de mindre i himlenes rike, er større enn han». (Mt 11: 11–15; 17: 10–13; Lu 7: 28–30) Jesus forsvarte dessuten Johannes på en indirekte måte da folk beskyldte ham for å ha en demon. – Mt 11: 16–19; Lu 7: 31–35.

En stund etter dette fikk Herodias utløp for sitt hat til Johannes. Da Herodes’ fødselsdag ble feiret, opptrådte Herodias’ datter med dans, og Herodes ble så begeistret at han med en ed lovte å gi henne hva hun enn bad om. Etter påvirkning fra sin mor bad hun om Johannes’ hode. Herodes oppfylte hennes ønske av hensyn til sin ed og dem som var til stede. Johannes ble halshogd i fengselet, og hans hode ble lagt på et fat og levert til piken, som brakte det til sin mor. Johannes’ disipler kom senere og fjernet liket og begravet ham og underrettet Jesus om det som hadde skjedd. – Mt 14: 1–12; Mr 6: 21–29.

Etter at Johannes var død, hørte Herodes om Jesu forkynnelse og om at han helbredet og drev ut demoner. Han ble skremt, idet han fryktet at Jesus var Johannes som var blitt oppreist fra de døde. Han fikk så et sterkt ønske om å treffe Jesus, tydeligvis ikke for å høre hans forkynnelse, men fordi han ikke var sikker i sin sak. – Mt 14: 1, 2; Mr 6: 14–16; Lu 9: 7–9.

Johannes’ dåp opphører. Johannes’ dåp fortsatte til pinsedagen i år 33, da den hellige ånd ble utgytt. Fra da av forkynte Jesu disipler om dåp «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». (Mt 28: 19; Apg 2: 21, 38) De som deretter ble døpt med Johannes’ dåp, måtte bli døpt om igjen i Herren Jesu navn for å kunne få den hellige ånd. – Apg 19: 1–7.

2. Far til apostelen Simon Peter. I Johannes 1: 42 og 21: 15–17 blir han kalt Johannes ifølge Codex Sinaiticus og de «gammellatinske» oversettelsene. I noen håndskrifter og oversettelser blir han kalt Jona. Jesus kaller ham Jona i Matteus 16: 17.

3. Apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og, etter alt å dømme, Salome (jf. Mt 27: 55, 56; Mr 15: 40) og bror til apostelen Jakob – sannsynligvis Jakobs yngre bror, ettersom det vanligvis er Jakob som blir nevnt først når begge blir omtalt. (Mt 10: 2; Mr 1: 19, 29; 3: 17; 10: 35, 41; Lu 6: 14; 8: 51; 9: 28; Apg 1: 13) Sebedeus var gift med Salome, som tilhørte Davids hus. Hun var muligens en kjødelig søster av Maria, Jesu mor.

Bakgrunn. Det later til at Johannes’ familie var forholdsvis velstående. Den fiskerivirksomheten de drev, var stor nok til at de hadde parthavere og flere innleide folk. (Mr 1: 19, 20; Lu 5: 9, 10) Sebedeus’ kone, Salome, var en av de kvinnene som fulgte med Jesus og tjente ham mens han var i Galilea (jf. Mt 27: 55, 56; Mr 15: 40, 41), og hun var også med på å skaffe til veie krydderier for å gjøre Jesu legeme i stand til begravelsen. (Mr 16: 1) Johannes hadde tydeligvis sitt eget hus. – Joh 19: 26, 27.

Sebedeus og Salome var trofaste hebreere, og de må etter alt å dømme ha undervist Johannes i Skriftene. Det er alminnelig antatt at Johannes  var den av døperen Johannes’ disipler som var sammen med Andreas da døperen sa til dem: «Se, Guds Lam!» Det at han straks var villig til å ta imot Jesus som Messias, viser at han kjente De hebraiske skrifter. (Joh 1: 35, 36, 40–42) Det sies ikke noe om at Sebedeus ble en disippel av døperen Johannes eller av Jesus Kristus, men det later til at han ikke motsatte seg at hans to sønner ble heltidsforkynnere sammen med Jesus.

Da Johannes og Peter ble ført fram for de jødiske styresmennene, ble de oppfattet som «ulærde og alminnelige mennesker». Men dette betydde ikke at de var uten utdannelse, eller at de ikke kunne lese og skrive. Det betydde at de ikke hadde fått opplæring ved rabbinernes skoler. Det sies i samme forbindelse at «de begynte å kjenne dem igjen, at de hadde pleid å være sammen med Jesus». – Apg 4: 13.

Han blir en Kristi disippel. Da Johannes om høsten i år 29 hadde møtt Jesus og forstått at han var Messias, fulgte han utvilsomt med ham til Galilea, slik at han ble øyenvitne til Jesu første mirakel, som fant sted i Kana. (Joh 2: 1–11) Han kan ha fulgt Jesus fra Galilea til Jerusalem og tilbake igjen gjennom Samaria til Galilea, for hans livfulle beretning om det som skjedde i denne perioden, tyder på at han selv var vitne til det. Men dette framgår ikke direkte av beretningen. (Joh, kap. 2–5) Johannes sluttet uansett ikke som yrkesfisker med det samme. Da Jesus året etter gikk langs Galilea-sjøen, var Jakob og Johannes ute i båten sammen med sin far, Sebedeus, og reparerte garnene sine. Han kalte dem til heltidstjeneste som «menneskefiskere», og Lukas sier i sin beretning: «Så førte de båtene tilbake til land og forlot alt og fulgte ham.» (Mt 4: 18–22; Lu 5: 10, 11; Mr 1: 19, 20) Senere ble de uttatt til å være blant Herren Jesu Kristi apostler. – Mt 10: 2–4.

Johannes var en av de tre som stod i et særlig nært forhold til Jesus. Bare Peter, Jakob og Johannes ble tatt med opp på det fjellet hvor Jesus ble forvandlet. (Mt 17: 1, 2; Mr 9: 2; Lu 9: 28, 29) Av apostlene var det også bare disse tre som fikk være med Jesus inn i huset til Jairus. (Mr 5: 37; Lu 8: 51) Den natten Jesus ble forrådt, var det nettopp disse som fikk være med Jesus lenger inn i Getsemane hage enn de andre, selv om ikke engang de på dette tidspunkt fullt ut forstod stundens alvor, men falt i søvn tre ganger og ble vekket av Jesus. (Mt 26: 37, 40–45; Mr 14: 33, 37–41) Da Jesus feiret sin siste påske og innstiftet Herrens aftensmåltid, var Johannes hans sidemann ved bordet. (Joh 13: 23) Han var også den disippelen som ved Jesu død fikk den spesielle ære å bli betrodd omsorgen for Jesu mor. – Joh 21: 7, 20; 19: 26, 27.

Hvordan Johannes omtaler seg selv i sin evangelieberetning. Johannes nevner aldri seg selv ved navn i sin evangelieberetning. Han omtaler seg enten som en av Sebedeus-sønnene eller som den disippelen som Jesus elsket. Når han skriver om døperen Johannes, kaller han ham bare «Johannes», i motsetning til de andre evangelieskribentene. Dette ville falle mest naturlig for en med samme navn, siden ingen da ville ta feil av hvem han siktet til. Andre ville trenge å bruke et tilnavn eller en tittel eller en annen beskrivelse for å spesifisere hvem de mente, slik Johannes selv gjør når han skriver om én av flere som het Maria. – Joh 11: 1, 2; 19: 25; 20: 1.

Når man betrakter Johannes’ beretning i lys av dette, virker det åpenbart at han selv var den ikke navngitte disippelen som var sammen med Andreas da døperen Johannes pekte ut Jesus for dem. (Joh 1: 35–40) Johannes var også den disippelen som etter Jesu oppstandelse løp fortere enn Peter da de skyndte seg til graven for å undersøke om det stemte at Jesus var oppreist. (Joh 20: 2–8) Han fikk det privilegium å se den oppstandne Jesus samme kveld (Joh 20: 19; Lu 24: 36) og dessuten i den påfølgende uken (Joh 20: 26). Han var en av de sju som igjen begynte å fiske, og som Jesus viste seg for. (Joh 21: 1–14) Johannes var også til stede på fjellet i Galilea etter at Jesus stod opp fra de døde, og han hørte selv befalingen: «Gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» – Mt 28: 16–20.

Johannes’ senere virksomhet. Etter Jesu himmelfart var Johannes blant de omkring 120 disiplene som var samlet i Jerusalem da Mattias ble utvalgt etter loddkasting og ble regnet sammen med de elleve andre apostlene. (Apg 1: 12–26) Han var også til stede da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen, og var vitne til at 3000 ble lagt til menigheten den dagen. (Apg 2: 1–13, 41) Han og Peter gjorde de jødiske lederne oppmerksom på et prinsipp som blir fulgt av Guds folks menighet: «Døm selv om det er rettferdig i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud. Men vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» (Apg 4: 19, 20) Og sammen med de andre apostlene sa han til Sanhedrinet: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» – Apg 5: 27–32.

 Etter at Stefanus var blitt drept av en flokk rasende jøder, brøt det ut stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og disiplene ble spredt omkring. Men Johannes og de andre apostlene ble i Jerusalem. Da mange i Samaria tok imot Guds ord som følge av evangelisten Filips forkynnelse, sendte det styrende råd Peter og Johannes til dem for at de skulle hjelpe disse nye disiplene til å få den hellige ånd. (Apg 8: 1–5, 14–17) Paulus sa senere at Johannes var en av dem i Jerusalem «som syntes å være søyler» i menigheten. Som medlem av det styrende råd rakte Johannes sin høyre hånd til Paulus og Barnabas «som tegn på fellesskap» da de ble sendt ut for å forkynne for nasjonene (hedningene). (Ga 2: 9) I år 49 eller der omkring var Johannes til stede da det styrende råd drøftet spørsmålet om det var nødvendig å omskjære ikke-jøder som var blitt kristne. – Apg 15: 5, 6, 28, 29.

Mens Jesus Kristus fremdeles var på jorden, hadde han antydet at Johannes ville komme til å overleve de andre apostlene. (Joh 21: 20–22) Og Johannes tjente Jehova trofast i omkring 70 år. Mot slutten av livet ble han forvist til øya Patmos, hvor han «kom til å være» fordi han hadde «talt om Gud og vitnet om Jesus». (Åp 1: 9) Dette viser at han var en energisk forkynner av det gode budskap også da han var meget gammel (omkring år 96).

Mens Johannes var på Patmos, fikk han de storslagne synene som han trofast skrev ned i Åpenbaringsboken. (Åp 1: 1, 2) Det er alminnelig antatt at han ble forvist av keiser Domitian og satt fri av Domitians etterfølger, keiser Nerva (96–98). Ifølge tradisjonen drog han så til Efesos, hvor han skrev sin evangelieberetning og sine tre brev, som kalles Johannes’ første, andre og tredje brev, omkring år 98. Det antas at han døde i Efesos omkring år 100, i keiser Trajans regjeringstid.

Hans personlighet. Mange bibelkommentatorer har ment at Johannes var passiv, sentimental og innadvendt. En kommentator sier det slik: «Med sitt tenksomme, verdige og idealistiske sinn gikk Johannes engleaktig gjennom livet.» (Langes Commentary on the Holy Scriptures, oversatt til engelsk og redigert av P. Schaff, 1976, bd. 9, s. 6.) Disse kommentatorene baserer sin oppfatning om Johannes’ personlighet på det faktum at Johannes taler så mye om kjærlighet, og at han ikke inntar en like fremtredende plass som Peter og Paulus i Apostlenes gjerninger. De peker også på at det later til at han lot Peter føre ordet når de to var sammen.

Det er nok så at Peter gjerne var den som førte ordet når han og Johannes var sammen. Men det sies ikke i beretningene at Johannes var taus. Da Peter og Johannes stod overfor styresmennene og de eldste, talte de begge uten frykt. (Apg 4: 13, 19) Og både Johannes og de andre apostlene talte frimodig da de stod overfor Sanhedrinet, selv om Peter er den som blir spesielt nevnt ved navn. (Apg 5: 29) At Johannes var av den aktive og energiske typen, skulle vel også framgå av at han løp fra Peter i sin iver etter å komme fort fram til Jesu grav. – Joh 20: 2–8.

På et tidlig tidspunkt etter at Johannes og hans bror Jakob hadde begynt å tjene som apostler, gav Jesus dem tilnavnet Boanerges (som betyr «Tordensønner»). (Mr 3: 17) Denne betegnelsen hentyder avgjort ikke til noen slags veik sentimentalitet eller mangel på handlekraft, men snarere til en dynamisk personlighet. Da innbyggerne i en samaritanerlandsby ikke ville ta imot Jesus, var disse ’Tordensønnene’ parat til å nedkalle ild fra himmelen for å tilintetgjøre dem. Tidligere hadde Johannes forsøkt å hindre en mann i å drive ut demoner i Jesu navn. I begge disse tilfellene kom Jesus med en tilrettevisning. – Lu 9: 49–56.

De to brødrene viste ved disse anledningene at de ikke hadde den rette forståelsen, og at de i høy grad manglet den likevekt og kjærlige og barmhjertige ånd som de senere utviklet. Likevel var deres opptreden ved disse to anledningene et uttrykk for en lojal innstilling og en besluttsomhet og handlekraft som gjorde dem til sterke, energiske og trofaste vitner når disse egenskapene ble ledet i riktig retning. Jakob led martyrdøden. Han ble henrettet av Herodes Agrippa I. (Apg 12: 1, 2) Johannes, som overlevde de andre apostlene, fortsatte å være en søyle i menigheten og var delaktig med den «i trengselen og riket og utholdenheten i samfunn med Jesus». – Åp 1: 9.

Da Jakob og Johannes etter alt å dømme fikk sin mor til å be Jesus om at de måtte få sitte nærmest ham i hans rike, handlet de ut fra en ærgjerrig ånd som vakte harme blant de andre apostlene. Men situasjonen gav Jesus en fin anledning til å forklare at den som ville være stor blant dem, skulle være de andres tjener. Deretter gjorde han dem oppmerksom på at han selv var kommet for å tjene og gi sitt liv som en løsepenge for mange. (Mt 20: 20–28; Mr 10: 35–45) Hvor selvisk deres ønske enn var, viser denne episoden at de trodde på Riket som en realitet.

 Hvis Johannes virkelig hadde vært så svak, virkelighetsfjern, tafatt og innadvendt som noen religiøse kommentatorer vil ha det til, ville Jesus Kristus neppe ha benyttet ham til å skrive den oppildnende, kraftfulle Åpenbaringsboken, hvor Kristus gang på gang ansporer de kristne til å seire over verden, forteller at det gode budskap skal bli forkynt over hele jorden, og kunngjør tordnende domsbudskaper fra Gud.

Johannes skriver riktignok mer om kjærlighet enn de andre evangelieskribentene. Men dette er ikke et tegn på svakhet og sentimentalitet. Tvert imot, kjærlighet er en egenskap som vitner om styrke. Loven og Profetene var i sin helhet basert på kjærlighet. (Mt 22: 36–40) «Kjærligheten faller aldri bort.» (1Kt 13: 8) Kjærligheten er «et fullkomment enhetens bånd». (Kol 3: 14) Den slags kjærlighet som Johannes ansporer til, har å gjøre med prinsippfasthet og evne til å gi sterk irettesettelse, tilrettevisning og tukt i tillegg til det å vise godhet og barmhjertighet.

Alt det som sies om Johannes i de tre synoptiske evangelieberetningene, og likeledes innholdet i alle hans egne skrifter, vitner om hans sterke kjærlighet og lojalitet overfor Jesus Kristus og hans Far, Jehova. Denne lojaliteten og hans hat til det onde framgår også av at han peker på visse dårlige motiver eller egenskaper som ligger bak andres handlinger. Det er bare han som forteller at det var Judas som murret da Maria benyttet en kostbar olje til å salve Jesu føtter med, og at grunnen til Judas’ misnøye var at han hadde pengekassen og var en tyv. (Joh 12: 4–6) Han peker på at Nikodemus kom til Jesus i ly av nattemørket. (Joh 3: 2) Han peker på en alvorlig svakhet hos Josef fra Arimatea, nemlig at han «var en disippel av Jesus, men i det skjulte av frykt for jødene». (Joh 19: 38) Johannes kunne ikke godta at noen skammet seg over å regne seg som en disippel av hans Herre.

Da Johannes skrev sin evangelieberetning og sine brev, hadde han utviklet åndens frukter i langt høyere grad enn da han var ung og nettopp hadde sluttet seg til Jesus. Det er ikke noe som tyder på at han nå hadde slike tendenser som de som kom til uttrykk da han bad om å få en spesiell plass i Riket. I hans skrifter kan man finne bekreftelse på hans modenhet. De inneholder også god veiledning som kan hjelpe leseren til å etterligne hans trofasthet, lojalitet og handlekraft.

4. Johannes Markus. En av Jesu disipler, den som skrev Markusevangeliet. Han blir ofte kalt evangelisten Markus. Markus var tilnavnet hans. Disiplene pleide å samles hjemme hos hans mor, Maria, i Jerusalem. (Apg 12: 12) Johannes Markus var sammen med Paulus og Barnabas på Paulus’ første misjonsreise (Apg 12: 25, 13: 5), men han forlot dem i Perge i Pamfylia og drog tilbake til Jerusalem (Apg 13: 13). Av den grunn ville ikke Paulus ha med Markus på sin neste reise. Barnabas reiste da i en annen retning og tok Markus med seg. (Apg 15: 36–41) Det er tydelig at Markus senere viste seg å være en pålitelig og flittig arbeider, for da Paulus var fange i Roma, skrev han til Timoteus: «Ta Markus og ha ham med deg, for han er nyttig for meg når det gjelder å utføre tjeneste.» – 2Ti 4: 11; Se MARKUS.

5. En jødisk styresmann (muligens en slektning av overpresten Annas) som sammen med Annas og Kaifas sørget for at apostlene Peter og Johannes ble arrestert og ført fram for dem. Selv om de hadde bevis for at Peter ved et mirakel hadde helbredet en ufør mann, påla de Peter og Johannes å slutte med å forkynne, og deretter truet de dem ytterligere. Men ettersom de ikke fant noe grunnlag for å straffe apostlene, og dessuten fordi de fryktet folket, slapp de dem fri. – Apg 3: 1–8; 4: 5–22.