(Jọna) [due].

1. «Amittais sønn», en profet for Jehova fra grensebyen Gat-Hefer i Sebulons område. (2Kg 14: 25; Jos 19: 10, 13) Som en oppfyllelse av Jehovas ord ved Jona klarte Israels konge Jeroboam II å ’gjenopprette Israels grense fra inngangen til Hamat og helt til Araba-havet [Salthavet]’. (2Kg 14: 23–25; jf. 5Mo 3: 17.) Det ser således ut til at Jona tjente som profet for tistammeriket i en periode i Jeroboam IIs regjeringstid. Han er tydeligvis identisk med den profeten som Jehova sendte ut for å forkynne et domsbudskap over Ninive (Jon 1: 1, 2), og dermed også med den bibelskribenten som har skrevet Jonas bok.

I stedet for å utføre sitt oppdrag og forkynne for ninivittene bestemte Jona seg for å flykte fra det hele. I havnebyen Joppe skaffet han seg plass om bord på et skip som skulle til Tarsis (som vanligvis settes i forbindelse med Spania), over 3500 km vest for Ninive. – Jon 1: 1–3; 4: 2.

Etter at han var gått om bord, falt han i dyp søvn i fartøyets «innerste deler», under dekk. I mellomtiden brakte en veldig storm fra Jehova havet i opprør, slik at skipet holdt på å forlise, og skipsfolkene ropte til sine guder om hjelp og gikk i gang med å kaste ting som fantes i skipet, over bord for å lette det. Skipsføreren vekket Jona og bad ham om å rope til ’sin gud’. Til slutt kastet skipsfolkene lodd for å få vite hvem som var skyld i at stormen hadde oppstått. Jehova sørget tydeligvis for at loddet til slutt falt på Jona. På skipsfolkenes spørsmål innrømmet Jona at han hadde flyktet fra sitt oppdrag, og ettersom han ikke ville at andre skulle omkomme på grunn av ham, bad han om å bli kastet i havet. Etter at alle forsøk på å føre skipet tilbake til land hadde mislyktes, gjorde skipsfolkene som Jona sa, og havet holdt opp med å rase. – Jon 1: 4–15.

Da Jona sank ned i dypet, ble hans hode omviklet med sjøgress. Til slutt sank han ikke lenger, og han oppdaget at han befant seg inni en stor fisk. Han bad til Jehova, lovpriste ham som sin Frelser og lovte å innfri det løftet han hadde avlagt. På den tredje dagen ble profeten spydd ut på det tørre land. – Jon 1: 17 til 2: 10.

Er det rimelig å tro at ninivittene ville angre, kledd i sekkelerret, på grunn av Jonas advarsel?

Da Jona for andre gang fikk beskjed om å gå til Ninive, drog han av sted på den lange reisen. «Til slutt begynte Jona å gå inn i byen, så langt som  en kunne gå på én dag, mens han ropte ut og sa: ’Bare førti dager til, og Ninive vil bli omstyrtet.’» (Jon 3: 1–4) Om Jona kunne snakke assyrisk, eller om han på mirakuløst vis fikk denne evnen, sier ikke Bibelen noe om. Det er mulig at han snakket hebraisk, og at hans kunngjøring ble oversatt av en eller flere som forstod dette språket. Hvis han snakket hebraisk, kan hans ord ha vakt stor nysgjerrighet og fått mange til å lure på hva denne fremmede sa.

Noen kritikere finner det vanskelig å tro på beretningen om at ninivittene og deres konge reagerte positivt på Jonas forkynnelse. (Jon 3: 5–9) Det er imidlertid i denne forbindelse interessant å lese hva C.F. Keil skriver i sin kommentar til dette: «At Jonas forkynnelse kunne gjøre et så sterkt inntrykk på ninivittene at hele byen angret i sekk og aske, er ganske forståelig når en tenker på hvor lett orientalere lar seg bevege følelsesmessig, på den ærefrykt for ett Høyeste Vesen som er særegen for Asias hedenske religioner, og på den store aktelse som assyrerne fra de aller tidligste tider hadde for spådomskunst og orakler. . . . En må dessuten ta i betraktning at tilstedeværelsen av en utlending som, uten noen tenkelig egeninteresse og med uforferdet frimodighet, foreholdt den store kongelige byen dens gudløse handlinger og, med den sikre fremtreden som var så karakteristisk for de profeter som var sendt av Gud, kunngjorde dens nær forestående undergang, nødvendigvis måtte gjøre et mektig inntrykk på folks sinn, et inntrykk som må ha vært desto sterkere hvis ryktet om de israelittiske profetenes undergjerninger hadde nådd Ninive.» – Commentary on the Old Testament, 1973, bd. X, Jona 3: 9, s. 407, 408.

Da det hadde gått 40 dager uten at det hadde skjedd noe med Ninive, var Jona svært misfornøyd med at Jehova ikke hadde latt ulykken komme over byen. Han bad til og med Jehova om å ta hans liv. Men Jehova svarte ham med spørsmålet: «Er det med rette du er blitt opptent av vrede?» (Jon 3: 10 til 4: 4) Jona gikk så ut av byen og laget seg en løvhytte. Der, øst for Ninive, satte han seg ned for å se hva som ville skje med byen. – Jon 4: 5.

Da en flaskegresskarplante på mirakuløst vis vokste opp og gav ham skygge, ble han svært glad. Men gleden ble kortvarig. Tidlig neste morgen ble planten stukket av en orm, slik at den tørket bort. Nå kunne den ikke lenger gi Jona skygge, og han var prisgitt en brennende østavind og solen, som stakk ham i hodet. Igjen bad han om å få dø. – Jon 4: 6–8.

Ved hjelp av flaskegresskarplanten gav Jehova Jona en leksjon i barmhjertighet. Jona ble bedrøvet på grunn av flaskegresskarplanten og spurte sikkert seg selv om hvorfor den måtte dø – enda han ikke hadde plantet den eller hatt strev med å passe den. Jehova, livets Skaper og Opprettholder, hadde på sin side langt større grunn til å være bedrøvet over Ninive. Byens innbyggere og de husdyrene som var i byen, var langt mer verd enn en enkelt flaskegresskarplante. Derfor spurte Jehova Jona: «Skulle da ikke jeg være bedrøvet over Ninive, den store byen, hvor det finnes mer enn hundre og tjue tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – foruten mange husdyr?» (Jon 4: 9–11) At Jona fikk tak i poenget, framgår av hans egen åpenhjertige beskrivelse av det han opplevde.

Det er mulig at Jona senere traff i hvert fall én av de mennene som hadde vært om bord på skipet fra Joppe, muligens i templet i Jerusalem, og av ham fikk høre om de løftene skipsfolkene hadde avlagt etter at stormen hadde stilnet. – Jon 1: 16; jf. Jon 2: 4, 9; se JONAS BOK; NINIVE.

2. Far til apostlene Peter og Andreas (Mt 16: 17; Joh 1: 40–42); også kalt Johannes i noen håndskrifter i Johannes 1: 42; 21: 15–17.