Dyrking av jorden med tanke på planteproduksjon; begrepet omfatter også husdyravl. Jordbruket fikk sin begynnelse i Eden, for da Adam var blitt skapt av Gud, ble han satt i hagen «til å dyrke den og ta hånd om den». (1Mo 2: 5, 15) Ettersom de to første menneskene var troløse, ble den paradisiske hagen imidlertid ikke utvidet; jorden ble i stedet underlagt Guds forbannelse. Nå krevde det slit og strev å få jorden til å frambringe det nødvendige til livets opphold. – 1Mo 3: 17–19.

Adam og Evas første sønn, Kain, ble «jorddyrker», mens Abel ble sauegjeter. (1Mo 4: 2–4) Etter vannflommen «begynte Noah som jordbruker» og plantet en vingård. (1Mo 9: 20) Senere levde Abraham, Isak og Jakob hovedsakelig som nomader og hyrder sammen med sine hjorder, omtrent slik Jabal, som levde før vannflommen hadde gjort. (1Mo 4: 20) Det er imidlertid ting som tyder på at Isak og Jakob også dyrket korn, og hvete blir spesielt nevnt. – 1Mo 26: 12; 27: 37; 30: 14; 37: 7.

Jordbruk i Israel. Arkeologiske utgravninger viser at Palestina var et av de første områdene hvor man dyrket jorden i større omfang. Det lovte land var meget fruktbart. På Lots tid var Jordan-distriktet «som Jehovas hage, som Egypts land, like til Soar». (1Mo 13: 10) Før israelittene drog ut av Egypt, hadde de fått god kjennskap til jordbruk, ettersom man der dyrket hvete,  lin, bygg, agurker, vannmeloner, purre, løk, hvitløk og andre produkter. (2Mo 9: 25, 26, 31, 32; 4Mo 11: 5; 5Mo 11: 10) I 40 år førte folket så en omflakkende tilværelse i ødemarken uten å ha noen særlig kontakt med andre folkeslag.

Etter at israelittene var kommet inn i det lovte land, begynte de å leve som jordbrukere og gjetere. Det var avgjort en fordel for dem å kunne overta et land hvor jorden allerede var dyrket. De aller fleste av de hebreerne som hadde fått kjennskap til jordbruk i Egypt, hadde dødd i ødemarken. Det var derfor få – om i det hele tatt noen – dyktige jordbrukere med praktisk erfaring blant israelittene som kunne ha begynt å dyrke opp dette landet, som var nytt og fremmed for dem. (4Mo 14: 22–30; He 3: 16, 17) Det var også en stor fordel at de nå overtok ’hus fulle av alle slags gode ting, uthogde cisterner og vingårder og oliventrær som allerede var plantet og bar frukt’. – 5Mo 6: 10, 11; 8: 6–9.

Etter at landet var blitt oppdelt i stammeområder, ble jorden stykket ut til arvelodder, øyensynlig ved hjelp av en målesnor. (Sl 78: 55; Ese 40: 3; Am 7: 17; Mi 2: 4, 5) Når disse grensene først var fastsatt, skulle de respekteres og holdes i hevd. – 5Mo 19: 14; 27: 17; Ord 22: 28; Ho 5: 10; jf. Job 24: 2.

Jordbruk inntok en viktig plass i den loven som ble gitt til Israel. Ettersom landet tilhørte Jehova, måtte det ikke vanskjøttes. (3Mo 25: 23) Jorden kunne ikke selges for all framtid, og med unntak av eiendommer i byer med murer rundt skulle jord som ble solgt på grunn av uheldige omstendigheter eller økonomisk motgang, gis tilbake til den opprinnelige eieren i jubelåret. (3Mo 25: 10, 23–31) Hvert sjuende år skulle det være en sabbatshvile, da jorden lå brakk og gjenvant sin fruktbarhet – det samme som man i dag oppnår ved vekselbruk. (2Mo 23: 10, 11; 3Mo 25: 3–7) Et slikt krav kan ha virket risikabelt, og det var avgjort en prøve på israelittenes tro på Guds løfte om å tilveiebringe tilstrekkelig til at de kunne klare seg fram til høsten det etterfølgende året. Samtidig tilskyndte det til sparsommelighet og forutseenhet. Jubelåret (hvert 50. år) var også et år med hvile for landet. – 3Mo 25: 11, 12.

De tre årlige høytidene som israelittene fikk befaling om å holde, var lagt slik at de falt sammen med høsttidene: De usyrede brøds høytid falt sammen med bygghøsten, pinsen med hvetehøsten og løvhyttehøytiden med den siste høsttiden, ved utgangen av året. (2Mo 23: 14–16) For israelittene tjente årstidene og høsttidene som tidsangivelser, og de ble oftere brukt ved angivelse av tidspunkter enn kalendermånedene ble. Det at israelittene livnærte seg ved jordbruk, var også til beskyttelse for dem åndelig sett, ettersom det stort sett gjorde dem uavhengige av andre folkeslag og begrenset handelsforbindelsene med de omkringboende nasjonene til et minimum.

På grunn av Guds velsignelse skulle det lovte land være ’et land som fløt med melk og honning’, men israelittene måtte likevel arbeide med jorden og løse de problemer som var forbundet med å dyrke den. Hvis de var lydige mot Jehova, ville de ikke få behov for kunstig vanning i større omfang. (5Mo 8: 7; 11: 9–17) Regntiden begynte med det tidlige regnet omkring midten av oktober og varte inntil det sene regnet, som sluttet omkring midten av april. (5Mo 11: 14) Så fulgte fem måneder da det vanligvis ikke falt noe regn. Heten og tørken i denne perioden ble mildnet av den rikelige duggen som falt om natten og forfrisket jord og planter. – 1Mo 27: 28; 5Mo 33: 28; se DUGG.

For å motvirke erosjon i skråninger anla  man terrasser støttet av steinmurer som hindret at den viktige matjorden ble skylt bort. Arkeologiske utgravninger har i noen skråninger avdekket over 60 slike terrasser, den ene over den andre. For å beskytte grøden bygde man løvhytter eller vaktskur eller til og med permanente tårn i vingårdene og på markene, slik at en vaktmann kunne holde øye med området derfra. – Jes 1: 8; 5: 2; Mt 21: 33.

Kong Ussia blir spesielt nevnt som «en som elsket jordbruk [bokst.: jorden; åkerjorden]». – 2Kr 26: 10.

Israelittenes ulydighet førte senere til at Gud trakk sin velsignelse tilbake, noe som resulterte i slike katastrofer for jordbruket som at høsten slo feil, tørke, gresshoppeplager, meldugg og andre problemer. Dessuten er mange skogsområder blitt ødelagt, og terrassene er blitt forsømt gjennom mange hundre år, slik at store mengder matjord er blitt skylt bort i store deler av Palestina. Likevel har den jorden som har vært igjen, stort sett vært meget fruktbar helt fram til vår tid. – Se HØST, INNHØSTNING; SÅING, SÅMANN; TRESKING; se også egne artikler om lignende emner.