(Jụda) [lovprist; (gjenstand for) lovprisning].

1. Jakobs fjerde sønn med sin hustru Lea. (1Mo 29: 35; 1Kr 2: 1) Juda var omkring ni år gammel da hele Jakobs husstand flyttet fra Karan i Paddan-Aram til Kanaan. (Jf. 1Mo 29: 4, 5, 32–35; 30: 9–12, 16–28; 31: 17, 18, 41.) I Kanaan bodde han først i Sukkot og så i Sikem, sammen med sin fars husstand. Da Judas søster Dina var blitt krenket av Hamors sønn og Simeon og Levi hadde hevnet henne ved å drepe alle mennene i Sikem, var Juda tydeligvis med på å plyndre byen. – 1Mo 33: 17, 18; 34: 1, 2, 25–29.

Forholdet til Josef. På grunn av Jakobs forkjærlighet for Josef begynte Juda og Josefs øvrige halvbrødre etter hvert å legge Josef for hat. Hatet ble enda sterkere da Josef fortalte to drømmer som han hadde hatt, og som pekte fram til at han skulle bli herre over dem. Da Jakob en gang sendte Josef av gårde for å se til halvbrødrene sine, som gjette småfeet, og halvbrødrene fikk se ham langt borte, la de derfor planer om å drepe ham. Men Ruben, som ville berge Josefs liv, foreslo at de i stedet skulle kaste ham i en tørr cisterne, noe de også gjorde. – 1Mo 37: 2–24.

Da en karavane med ismaelitter senere nærmet seg, klarte Juda – åpenbart mens Ruben ikke var til stede – å overbevise de andre om at det ville være bedre å selge Josef til disse kjøpmennene enn å drepe ham. (1Mo 37: 25–27) Til tross for at Josef bønnfalt dem om å vise medynk, solgte de ham for 20 sølvstykker (300 kr, hvis det siktes til sølvsekler). (1Mo 37: 28; 42: 21) Selv om Juda etter alt å dømme gjorde dette for å berge Josefs liv, og selv om det at de solgte ham, senere viste seg å bli til velsignelse for dem alle, begikk Juda, i likhet med de andre, her en alvorlig synd, som i lang tid tynget hans samvittighet. (1Mo 42: 21, 22; 44: 16; 45: 4, 5; 50: 15–21) (Under Moseloven, som senere ble gitt til israelittene, var det dødsstraff for å gjøre noe slikt. [2Mo 21: 16]) Siden var Juda også med på å narre Jakob til å tro at Josef var blitt drept av et villdyr. (1Mo 37: 31–33) På dette tidspunkt var Juda omkring 20 år gammel.

Judas familie. Det ser ut til at Juda etter denne hendelsen flyttet bort fra brødrene sine. Han begynte å bo i telt i nærheten av adullamitten Hira, og det utviklet seg tydeligvis et vennskap mellom disse to. På denne tiden giftet Juda seg med en datter av kanaaneeren Sjua. Med henne fikk han tre sønner: Er, Onan og Sjelah. Den yngste, Sjelah, ble født i Aksib. – 1Mo 38: 1–5.

Senere valgte Juda en kvinne som het Tamar, til hustru til sin førstefødte, Er. På grunn av sin ondskap ble imidlertid Er drept av Jehova. Juda påla så sin andre sønn, Onan, å inngå svogerekteskap med Tamar. Men selv om Onan hadde omgang med Tamar, «spilte [han] sin sæd på jorden for ikke å gi sin bror avkom». På grunn av dette lot Jehova også ham dø. Juda foreslo nå at Tamar skulle vende tilbake til sin fars hus og vente til Sjelah ble voksen. Men da Sjelah var blitt voksen, unnlot Juda å sørge for at han giftet seg med Tamar, tydeligvis fordi han var redd for at også Sjelah skulle dø. – 1Mo 38: 6–11, 14.

Da Tamar hørte at hennes svigerfar, som nå var blitt enkemann, var på vei til Timnah, forkledde hun seg derfor som en prostituert og satte seg ved inngangen til Enajim, hvor hun visste at Juda ville komme forbi. Han gjenkjente ikke sin svigerdatter, men tok henne for å være en prostituert og hadde omgang med henne. Da det senere kom for en dag at Tamar var gravid, befalte Juda at hun skulle brennes som en skjøge. Men da hun framla bevis for at det var han som hadde gjort henne gravid, utbrøt han: «Hun er mer rettferdig enn jeg, ettersom jeg ikke gav henne til min sønn Sjelah.» Uten å være klar over det  hadde altså Juda i Sjelahs sted gitt Tamar arveberettiget avkom. Omkring seks måneder senere fødte Tamar tvillingene Peres og Serah. Juda hadde ingen ytterligere omgang med henne. – 1Mo 38: 12–30.

Til Egypt for å skaffe mat. En tid senere, mens det var hungersnød i Kanaan, fikk man høre at det var mat å få i Egypt. Jakob sendte derfor ti av sønnene sine, deriblant Juda, til Egypt for å skaffe mat. Deres halvbror Josef innehadde nå embetet som Egypts matvareforvalter. Han gjenkjente dem straks, men de gjenkjente ikke ham. Han anklaget dem for å være spioner, og da de nevnte Benjamin i forbindelse med at de bedyret sin uskyld, sa han at de ikke måtte komme igjen uten å ha ham med seg. Han sørget også for at en av hans halvbrødre, Simeon, ble bundet, og holdt ham som gissel. – 1Mo 42: 1–25.

Jakob, som nå trodde at han hadde mistet både Josef og Simeon, var forståelig nok ikke villig til å la Benjamin reise til Egypt sammen med de andre sønnene. Rubens følelsesladede ord om at Jakob kunne drepe hans to sønner hvis han ikke vendte tilbake med Benjamin i god behold, var ikke tungtveiende nok, kanskje fordi Ruben hadde krenket sin fars medhustru og derved hadde vist seg å være upålitelig. (1Mo 35: 22) Til slutt greide Juda å få sin fars samtykke ved å love å innestå for Benjamins liv. – 1Mo 42: 36–38; 43: 8–14.

Da Jakobs sønner senere var på vei hjem etter å ha kjøpt korn i Egypt, ble de innhentet av Josefs forvalter og anklaget for tyveri (det dreide seg i virkeligheten om en list fra Josefs side). Da den angivelig stjålne gjenstanden ble funnet i Benjamins sekk, ble mennene med tilbake og trådte inn i Josefs hus. Det var Juda som svarte på anklagen. Med veltalenhet og på en oppriktig måte talte han Benjamins og sin fars sak og bad om at han selv måtte bli satt til å være slave i stedet for Benjamin. Josef ble så rørt over Judas oppriktige anmodning at han ikke lenger greide å holde følelsene sine under kontroll. I enrom med brødrene sine fortalte nå Josef hvem han var. Først gav han uttrykk for at han tilgav dem at de hadde solgt ham som slave, og så sa han til dem at de skulle hente Jakob og komme ned til Egypt igjen, ettersom hungersnøden kom til å vare i ytterligere fem år. – 1Mo 44: 1 til 45: 13.

Da Jakob og hele hans husstand begynte å nærme seg Egypt, «sendte [Jakob] Juda foran seg til Josef for å gi beskjed forut for seg til Gosen». – 1Mo 46: 28.

«Overlegen blant sine brødre.» Ved sin omsorg for sin aldrende far og ved sitt edle forsøk på å berge Benjamins frihet på bekostning av sin egen viste Juda seg å være «overlegen blant sine brødre». (1Kr 5: 2) Han var ikke lenger den Juda som i sin ungdom hadde vært med på å plyndre Sikem og på å gjøre alvorlig urett mot sin halvbror Josef og deretter føre sin egen far bak lyset. På grunn av hans gode lederegenskaper gav Jakob på sitt dødsleie ham en bedre velsignelse enn han gav de andre stamfedrene til Israels tolv stammer. (1Mo 49: 8–12) Oppfyllelsen av denne velsignelsen blir behandlet i det følgende.

2. Den stammen som utsprang fra Juda. Omkring 216 år etter at Juda var kommet til Egypt sammen med Jakobs husstand, var det i Juda stamme 74 600 våpenføre menn som var fra 20-årsalderen og oppover – flere enn i noen av de andre stammene. (4Mo 1: 26, 27) Mot slutten av israelittenes 40-årige vandring i ødemarken hadde antall registrerte menn i Juda økt med 1900. – 4Mo 26: 22.

Det var under ledelse av Besalel av Juda stamme og hans assistent, danitten Oholiab, israelittene bygde tabernaklet og laget dets utstyr og redskaper. (2Mo 35: 30–35) Etter at helligdommen var blitt oppført, hadde Juda sin leir på østsiden av den, sammen med Jissakars og Sebulons stammer. – 4Mo 2: 3–8.

En førende rolle fra begynnelsen av. I Jakobs profetiske velsignelse ble Juda tildelt en førende rolle (1Mo 49: 8; jf. 1Kr 5: 2), noe som begynte å gå i oppfyllelse allerede tidlig i stammens historie. Under ledelse av sin høvding, Nahsjon, gikk Juda stamme forrest under vandringen i ødemarken. (4Mo 2: 3–9; 10: 12–14) Kaleb, en av de to speiderne som var trofaste, og som fikk komme inn i det lovte land igjen, tilhørte dessuten Juda stamme. Selv om Kaleb var høyt oppe i årene da israelittene inntok det lovte land, tok han aktivt del i erobringen av det området som var blitt tildelt Juda. Juda stamme ble av Jehova Gud utpekt til å ta ledelsen i kampen mot kanaaneerne, noe stammen gjorde sammen med Simeons stamme. (4Mo 13: 6, 30; 14: 6–10, 38; Jos 14: 6–14; 15: 13–20; Dom 1: 1–20; jf. 5Mo 33: 7.) Senere førte Juda an, også nå med guddommelig bemyndigelse, under straffeekspedisjonen mot Benjamins stamme. – Dom 20: 18.

Judas arvelodd. Det området som ble tildelt Juda stamme, grenset i nord opp til Benjamins og Dans områder (Jos 15: 5–11; 18: 11), i øst til Salthavet (Dødehavet) (Jos 15: 5) og i vest til Storhavet  (Middelhavet) (Jos 15: 12). Sørgrensen gikk etter alt å dømme i sørvestlig retning fra den sørlige enden av Dødehavet til Akrabbim-stigningen; herfra fortsatte den over til Zin, gikk så nordover til et sted i nærheten av Kadesj-Barnea og gikk til slutt ut til Middelhavet via Hesron, Addar, Karka, Asmon og Egypt-elvedalen. (Jos 15: 1–4) En del av Judas område – hovedsakelig traktene omkring Be’er-Sjeba – ble tildelt simeonittene. (Jos 19: 1–9) Kenittene, en ikke-israelittisk slekt som Moses var i familie med ved sitt ekteskap, bosatte seg også i Judas område. – Dom 1: 16.

Det området Juda fikk tildelt, kan naturlig inndeles i flere regioner. I sør ligger Negev, som for en stor del er et platå som ligger mellom 450 og 600 m over havets overflate. Ved Middelhavet ligger Filistersletten, med sitt belte av sanddyner som noen steder trenger hele 6 km innover i landet. I oldtiden var det vingårder, olivenlunder og kornåkrer på denne bølgende sletten. (Dom 15: 5) Like øst for kystsletten er det et kupert område som i den sørlige delen stiger til 450 meters høyde, og som er gjennomskåret av tallrike daler. Det er dette landskapet, som i gammel tid var kledd med morbærfikentrær, som kalles Sjefela («Lavlandet»). (1Kg 10: 27) Det kan betraktes som et lavland sammenlignet med Judas fjellområde, som ligger videre mot øst, og som har høyder på mellom 600 og over 1000 m over havoverflaten. De østlige skråningene i Judas fjelland utgjør Juda-ødemarken.

Under Josvas ledelse var kanaaneerne tydeligvis blitt fratatt makten i det området som ble tildelt Juda. Men israelittene hadde øyensynlig ikke opprettet noen garnisoner, så det later til at noen av de opprinnelige innbyggerne vendte tilbake til Hebron, Debir og noen andre byer, trolig mens israelittene førte krig andre steder. Disse byene måtte derfor erobres på nytt. (Jf. Jos 12: 7, 10, 13; Dom 1: 10–15.) Innbyggerne på lavsletten, som var utrustet med mange stridsvogner, ble imidlertid ikke drevet bort. Dette gjaldt utvilsomt filisterne i Gat og Asjdod. – Jos 13: 2, 3; Dom 1: 18, 19.

I dommertiden og på Sauls tid. I den turbulente dommertiden begynte Juda, i likhet med de andre stammene, gjentatte ganger å dyrke avguder. Derfor tillot Jehova at omkringliggende nasjoner, særlig ammonittene og filisterne, gjorde innfall i Judas område. (Dom 10: 6–9) På Samsons tid hadde judeerne ikke bare helt mistet kontrollen over de filistiske byene Gaza, Ekron og Asjkalon, men var til og med blitt underlagt filisterne. (Dom 15: 9–12) Det var tydeligvis først på Samuels tid Judas område ble gjenerobret fra filisterne. – 1Sa 7: 10–14.

Da Samuel hadde salvet Saul av Benjamins stamme til Israels første konge, kjempet judeerne lojalt under hans ledelse. (1Sa 11: 5–11; 15: 3, 4) De fleste slagene var mot filisterne (1Sa 14: 52), som tydeligvis igjen hadde fått overtaket på israelittene. (1Sa 13: 19–22) Litt etter litt ble imidlertid filisternes makt svekket. Med Jehovas hjelp vant Saul og hans sønn Jonatan noen viktige seirer over dem i området mellom Mikmasj og Ajalon. (1Sa 13: 23 til 14: 23, 31) Da filisterne senere invaderte Juda, led de igjen nederlag, etter at den unge gjeteren David, som tilhørte Juda stamme, hadde drept tvekjemperen Goliat. (1Sa 17: 4, 48–53) Kong Saul satte nå David, som tidligere var blitt salvet til å bli Israels neste konge, over de israelittiske stridsmennene. Som hærfører var David lojal mot Saul og vant ytterligere seirer over filisterne. (1Sa 18: 5–7) På denne tiden var Juda stamme lik «en løveunge», idet denne stammen, representert ved David, foreløpig ikke hadde fått kongemakten. – 1Mo 49: 9.

Selv etter at Saul hadde begynt å betrakte David som en trussel mot sitt kongedømme og hadde gjort ham fredløs, forble David lojal mot ham, ettersom Saul var Jehovas salvede. Han tok aldri parti for Israels fiender, og han tilføyde ikke Saul skade og tillot heller ikke andre å gjøre det. (1Sa 20: 30, 31; 24: 4–22; 26: 8–11; 27: 8–11; 30: 26–31) David kjempet i stedet mot Israels fiender. I ett tilfelle berget han den judeiske byen Ke’ila fra filisterne. – 1Sa 23: 2–5.

Jakobs profetiske velsignelse blir oppfylt i forbindelse med David. Endelig var Guds tid inne til at kongemakten skulle bli overdratt fra Benjamins til Juda stamme. I Hebron salvet Judas menn David til konge etter at Saul var død. De andre stammene holdt seg imidlertid til Sauls hus og gjorde Sauls sønn Isjbosjet til konge over seg. Det kom til gjentatte trefninger mellom disse to rikene, inntil Isjbosjets sterkeste støttespiller, Abner, gikk over til David. Kort tid senere ble Isjbosjet myrdet. – 2Sa 2: 1–4, 8, 9; 3: 1 til 4: 12.

Da David så ble konge over hele Israel, kom alle ’Jakobs sønner’, det vil si alle Israels stammer, og priste Juda og kastet seg ned for Judas representant som tegn på at de anerkjente ham som konge. Dermed kunne David dra opp mot Jerusalem, til tross for at byen hovedsakelig lå i Benjamins område, og innta Sion-borgen og gjøre  byen til sin hovedstad. David var i det store og hele rettskaffen i sin ferd. På grunn av ham ble derfor Juda stamme prist for egenskaper som rett og rettferdighet og også for det stammen gjorde for hele nasjonen, for eksempel det at den ivaretok den nasjonale sikkerhet, slik Jakob hadde forutsagt i den profetiske velsignelsen han uttalte på sitt dødsleie. Judas hånd var virkelig ’på hans fienders nakke’ da David undertvang filisterne (som to ganger hadde prøvd å styrte ham som konge i Sion) og også moabittene, syrerne, edomittene, amalekittene og ammonittene. Under David kom således Israels grenser endelig til å omfatte hele det området som Gud hadde sagt at hans folk skulle få. – 1Mo 49: 8–12; 2Sa 5: 1–10, 17–25; 8: 1–15; 12: 29–31.

Fordi Jehova inngikk en evig pakt med David om et rike, beholdt Juda stamme septeret og kommandostaven i 470 år. (1Mo 49: 10; 2Sa 7: 16) Men det var bare i Davids og Salomos regjeringstid at det dreide seg om et forent kongerike, en situasjon hvor alle Israels stammer ’kastet seg ned for’ Juda. På grunn av Salomos frafall henimot slutten av sin regjeringstid rev Jehova ti stammer bort fra den neste kongen i Juda, Rehabeam, og gav disse til Jeroboam. (1Kg 11: 31–35; 12: 15–20) Det var bare levittene, Benjamins stamme og Juda stamme som forble lojale mot Davids hus. – 1Kg 12: 21; 2Kr 13: 9, 10.

3. Juda rike, som bestod av Juda stamme og Benjamins stamme. (2Kr 25: 5) Etter at Salomo var død, dannet de øvrige ti stammene et uavhengig rike under efraimitten Jeroboam.

Ikke lenge etter, i Rehabeams femte år, invaderte egypterkongen Sjisjak Juda rike, inntok flere befestede byer og nådde helt fram til Jerusalem. – 1Kg 14: 25, 26; 2Kr 12: 2–9.

I en periode på omkring 40 år, i Juda-kongene Rehabeams, Abijams (Abijas) og Asas regjeringstid, var det ofte konflikter mellom Juda og Israel. (1Kg 14: 30; 15: 7, 16) Asas etterfølger, Jehosjafat, inngikk imidlertid en ekteskapsallianse med den onde Israel-kongen Akab, idet Jehosjafats sønn Jehoram giftet seg med Akabs datter Atalja. Dette førte riktignok til fred mellom de to rikene, men det fikk likevel katastrofale følger for Juda. Under Ataljas innflytelse gjorde Jehoram seg skyldig i grovt frafall. I hans regjeringstid ble Juda invadert av filisterne og araberne, som bortførte og drepte alle sønnene hans unntatt Jehoakas (Akasja), den yngste av dem. Da Akasja ble konge, fulgte også han den onde Ataljas instrukser. Etter at Akasja hadde lidd en voldsom død, drepte Atalja hele den kongelige ætten, bortsett fra det lille barnet Jehoasj, som var rettmessig arving til Davids trone. Han ble holdt skjult, utvilsomt ved guddommelig forsyn, og berget derved livet. Nå hersket tronraneren Atalja som dronning i en periode, inntil hun ble henrettet etter ordre fra øverstepresten Jehojada. – 2Kr 18: 1; 21: 1, 5, 6, 16, 17; 22: 1–3, 9–12; 23: 13–15.

I begynnelsen av sin regjeringstid gjorde Jehoasj det som var rett, men etter at øverstepresten Jehojada var død, forlot han den sanne tilbedelse. (2Kr 24: 2, 17, 18) Også Jehoasjs sønn Amasja begynte bra, men vek senere bort fra rettferdighetens vei. I hans regjeringstid kom det, etter lang tids fredelig sameksistens mellom tistammeriket og Juda rike, igjen til krig mellom de to rikene, og Juda led et ydmykende nederlag. (2Kr 25: 1, 2, 14–24) Den neste kongen i Juda, Ussia (Asarja), gjorde det som var rett i Jehovas øyne, bortsett fra at han en gang trengte seg inn i helligdommen for å brenne røkelse. Hans etterfølger, Jotam, viste seg å være en trofast konge. Men Jotams sønn Akas ble beryktet for å drive avgudsdyrkelse i stor stil. – 2Kr 26: 3, 4, 16–20; 27: 1, 2; 28: 1–4.

I løpet av Akas’ regjeringstid ble Juda invadert av edomittene og filisterne og også av nordriket og Syria. En allianse mellom Syria og Israel truet faktisk med å avsette Akas og innsette en mann som ikke var av Davids slekt, som konge i Juda. Selv om den troløse Akas fikk en forsikring av profeten Jesaja om at dette ikke kom til å skje, bestakk han assyrerkongen Tiglat-Pileser III for å få ham til å komme ham til unnsetning. Dette ukloke trekket medførte at Juda ble underlagt assyrernes tunge åk. – 2Kr 28: 5–21; Jes 7: 1–12.

Akas’ sønn Hiskia gjenopprettet den sanne tilbedelse og gjorde opprør mot Assyrias konge. (2Kg 18: 1–7) Som følge av dette invaderte Sankerib Juda og erobret mange befestede byer. Men Jerusalem ble aldri inntatt, ettersom Jehovas engel i løpet av én natt slo i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Ydmyket vendte Sankerib tilbake til Ninive. (2Kg 18: 13; 19: 32–36) Omkring åtte år før dette, i 740 f.v.t., hadde tistammeriket opphørt å eksistere, i og med at dets hovedstad, Samaria, falt for assyrerne. – 2Kg 17: 4–6.

Judas neste konge, Hiskias sønn Manasse, fikk i gang avgudsdyrkelsen igjen. Men da assyrerkongen førte ham til Babylon som fange, angret han, og etter at han hadde vendt tilbake til Jerusalem, iverksatte han religiøse reformer. (2Kr 33:  10–16) Hans sønn Amon gjenopptok imidlertid avgudsdyrkelsen. – 2Kr 33: 21–24.

Den siste omfattende kampanjen mot avgudsdyrkelsen ble gjennomført i Amons sønn Josjias regjeringstid. Nå var det imidlertid for sent å hjelpe folket i sin alminnelighet til å nå fram til oppriktig anger. Jehova besluttet derfor at Juda og Jerusalem skulle legges fullstendig øde. Josjia selv ble til slutt drept mens han prøvde å tvinge de egyptiske styrker tilbake ved Megiddo da disse var på vei for å hjelpe assyrerne ved Karkemisj. – 2Kg 22: 1 til 23: 30; 2Kr 35: 20.

De fire siste kongene i Juda – Jehoakas, Jehojakim, Jehojakin og Sidkia – viste seg å være dårlige konger. Farao Nekoh avsatte Jehoakas, ila Juda rike en stor bot og gjorde Jehoakas’ bror Jehojakim til konge. (2Kg 23: 31–35) Jehojakim ble senere, tydeligvis etter at han hadde vært konge i åtte år, gjort til vasall under Babylons konge, Nebukadnesar, som hadde beseiret egypterne ved Karkemisj. I tre år tjente Jehojakim babylonerkongen, men så gjorde han opprør. (2Kg 24: 1; Jer 46: 2) Nå gikk Nebukadnesar mot Jerusalem, tydeligvis for å føre den opprørske kongen som fange til Babylon. (2Kr 36: 6) Men Jehojakim døde før han kunne bli ført til Babylon; Bibelen redegjør imidlertid ikke for dette dødsfallet. Nå ble hans sønn Jehojakin konge. Etter å ha regjert i bare tre måneder og ti dager overgav han seg frivillig til Nebukadnesar og ble, sammen med andre i kongefamilien og flere tusen av sine undersåtter, ført i landflyktighet til Babylon. Nebukadnesar innsatte så Jehojakins onkel Sidkia på Judas trone. – 2Kg 24: 6, 8–17; 2Kr 36: 9, 10.

I sitt niende år som vasallkonge gjorde Sidkia opprør mot Babylon og satte sin lit til at han ville få militær hjelp fra Egypt. (2Kg 24: 18 til 25: 1; 2Kr 36: 11–13; Ese 17: 15–21) Nebukadnesar rykket derfor mot Jerusalem med sine styrker. I 18 måneder beleiret han Jerusalem, og til slutt ble byens murer gjennombrutt. Sidkia flyktet, men ble fanget, og hans sønner ble drept for øynene på ham, og så ble han selv blindet. Måneden etter ble de fleste av de overlevende ført i landflyktighet. Noen få «av de ringe» blant innbyggerne i Juda fikk lov til å bli igjen i landet, og Gedalja ble satt til å være stattholder over dem. Men etter at Gedalja var blitt myrdet, flyktet folket til Egypt. I den sjuende måneden i 607 f.v.t. lå således Juda land fullstendig øde. – 2Kg 25: 1–26; flere detaljer finnes i artiklene om de enkelte konger.

Kongedømmet gikk ikke tapt. Det at Juda rike fikk et slikt sørgelig endelikt, betydde imidlertid ikke at septeret og kommandostaven for alltid var veket fra Juda stamme. Ifølge den profetien Jakob uttalte på sitt dødsleie, skulle Juda stamme frambringe en permanent arving til kongedømmet, en som ble kalt Sjilo («han som den tilhører»). (1Mo 49: 10) Det var derfor passende at Jehova ved Esekiel rettet følgende ord til Sidkia før Juda rike ble omstyrtet: «Ta turbanen bort, og løft kronen av. Dette skal ikke være det samme. Gjør det lave høyt, og gjør den høye lav. En ruin, en ruin, en ruin skal jeg gjøre det til. Og når det gjelder dette, så skal det i sannhet ikke bli noens før han kommer, han som har den juridiske retten, og jeg skal gi ham det.» (Ese 21: 26, 27) Han som har den juridiske retten, er Jesus Kristus, Guds Sønn, slik det framgår av den kunngjøringen engelen Gabriel kom med til den jødiske jomfruen Maria omkring 600 år senere. (Lu 1: 31–33) Det er således passende at Jesus Kristus bærer tittelen «Løven av Juda stamme». – Åp 5: 5.

Sammenlignet med nordriket. Juda rike var langt mer stabilt enn nordriket og bestod også ca. 133 år lenger. Det var flere faktorer som bidrog til dette: (1) På grunn av Guds pakt med David forble den kongelige slektslinjen ubrutt i Juda, mens ikke engang halvparten av kongene i nordriket ble etterfulgt av sine sønner. (2) Det aronittiske presteskap, som fortsatte å tjene ved templet i Jerusalem, hadde Jehova Guds velsignelse og gjorde det lettere for den troløse nasjonen å vende om til ham. (2Kr 13: 8–20) I nordriket mente man på den annen side at det var nødvendig å innføre og opprettholde kalvedyrkelse for å bevare uavhengigheten av Juda, noe som øyensynlig var grunnen til at det aldri ble gjort noe forsøk på å utrydde kalvedyrkelsen. (1Kg 12: 27–33) (3) Fire av de nitten kongene i Juda, nemlig Asa, Jehosjafat, Hiskia og Josjia, var i høy grad hengitt til den rene tilbedelse og iverksatte store religiøse reformer.

Begge rikenes historie illustrerer imidlertid hvor tåpelig det er å ignorere Jehovas bud og å sette sin lit til militære allianser. Noe annet som blir understreket, er den langmodighet Jehova viste sitt ulydige folk. Om og om igjen sendte han sine profeter for å oppfordre folket til å vise anger, men profetenes advarsler ble ofte ignorert. (Jer 25: 4–7) Noen av de profetene som tjente i Juda, var Sjemaja, Iddo, Asarja, Oded, Hanani, Jehu, Elieser, Jahasiel, Mika, Hosea, Jesaja, Sefanja, Habakkuk og Jeremia. – Se ISRAEL nr. 2 og 3.

 Etter landflyktigheten. I 537 f.v.t., da Kyros’ dekret om at israelittene skulle få vende tilbake til Juda land og gjenoppbygge templet, trådte i kraft, var tydeligvis alle de forskjellige stammene representert blant dem som kom tilbake til sitt hjemland. (Esr 1: 1–4; Jes 11: 11, 12) I overensstemmelse med profetien i Esekiel 21: 27 kom ingen konge i Davids slektslinje til å regjere over dem som hadde vendt tilbake. Det er også verdt å merke seg at det ikke blir sagt noe om rivalisering og skinnsyke stammene imellom, noe som viser at Efraim og Juda virkelig var blitt ett. – Jes 11: 13.

4. En mann som tydeligvis er identisk med levitten Hodavja, eller Hodeva, hvis sønner vendte tilbake til Jerusalem sammen med Serubabel. – Esr 2: 40; 3: 9; Ne 7: 43.

5. En levitt som er oppført blant dem som vendte tilbake sammen med Serubabel. – Ne 12: 1, 8.

6. En levitt som var blant dem som sendte fra seg sine fremmede hustruer og deres sønner. – Esr 10: 23, 44.

7. En benjaminitt som bodde i Jerusalem i tiden etter landflyktigheten, og som hadde et tilsynsembete i byen. – Ne 11: 7, 9.

8. En mann som deltok i den innvielsesprosesjonen som Nehemja arrangerte da Jerusalems mur var gjenoppbygd. – Ne 12: 31, 34.

9. En prest og musiker som deltok i innvielsesprosesjonen. – Ne 12: 31, 35, 36.