Det stort sett ubebodde, ufruktbare området på østsiden av Judas fjellområde. (Dom 1: 16) Dette ødemarksområdet, som er mellom 16 og 24 km bredt, begynner et lite stykke øst for Oljeberget og strekker seg omkring 80 km langs Dødehavets vestbredd. Det består hovedsakelig av golde, avrundede høydedrag av bløt kalkstein gjennomskåret av elvedaler og slukt. (BILDE: bd. 1, s. 335, 747) Nedover mot Dødehavet blir dalene til dype kløfter, og langs bredden står de takkete klippene som en høy mur. Dette ødemarksområdet, som heller ca. 1200 m på bare 24 km, ligger i le for vestavinden, som fører med seg regnskyer fra vest, så det får lite regn. Samtidig ligger det utsatt til for den tørre østavinden. Men når det først regner her, fosser vannet nedover i de vanligvis uttørrede elvedalene, og i løpet av de få ukene regntiden varer, vokser det fram en sparsom vegetasjon.

David beskrev Juda-ødemarken som «et tørt og utpint land, hvor det ikke er vann». (Sl 63: 0, 1) Det er ingen vannkilder i de indre delene av dette ødemarksområdet, og det finnes heller ikke elver eller bekker her. I skarp kontrast til dette blir det sagt at den elven som renner ut fra templet i Esekiels syn, renner gjennom denne ødemarken, og at det vokser en stor mengde trær langs elvebredden. – Ese 47: 1–10.

Det var utvilsomt denne ødemarken ’bukken for Asasel’ ble sendt ut i på den årlige soningsdagen, etter at den var blitt ført ut fra templet i Jerusalem. (3Mo 16: 10, 21, 22) I det første århundre begynte døperen Johannes å utføre sin tjeneste i den delen av denne ødemarken som lå nord for Dødehavet. (Mt 3: 1–6) Og det var øyensynlig i denne ødemarken Kristus Jesus ble fristet av Djevelen.