(Jụstus) [fra lat.: rettsindig; rettskaffen; rettferdig].

1. Josef Barsabbas’ tilnavn. Justus og Mattias var de to som ble foreslått som kandidater til å overta apostelembetet etter Judas Iskariot. Loddet falt på Mattias. Selv om Justus ikke ble valgt, viser det at han ble tatt i betraktning, at han var en moden disippel av Jesus Kristus. – Apg 1: 23–26.

2. En troende i Korint hvis hus støtte opp til synagogen. På grunn av motstand fra jødene forlot Paulus synagogen og gikk inn i huset til Titius Justus for å fortsette sin forkynnelse der; han bodde fremdeles hos Akvilas og Priskilla. – Apg 18: 1–7.

3. En jøde som samarbeidet med apostelen Paulus. Denne Justus, som også blir kalt Jesus, var en av dem som styrket Paulus under hans første fangenskap i Roma, og som sendte sine hilsener til kolosserne. – Kol 4: 10, 11.