En kalender er et system for inndeling av tiden i år, måneder, uker og dager. Lenge før menneskene ble skapt, tilveiebrakte Gud grunnlaget for en slik måling av tiden. Av 1. Mosebok 1: 14, 15 framgår det at et av formålene med ’lyskildene i himlenes utstrakte rom’ var at de skulle tjene til å «avmerke tidsperioder og til å avmerke dager og år». Soldøgnet, solåret og månemåneden er derfor naturlige tidsmål som er styrt av henholdsvis jordens daglige omdreining om sin akse, jordens årlige omløp om solen og månens månedlige faser i forhold til jorden og solen. Det at tiden blir inndelt i uker, og at dagen blir inndelt i timer, er derimot ikke naturgitt.

Helt fra menneskehetens begynnelse er tiden blitt målt i år. Det heter for eksempel at Adam, det første menneske, var «hundre og tretti år» da han ble far til Set. – 1Mo 5: 3.

Menneskene begynte også tidlig å inndele tiden i måneder. På vannflommens tid ble tiden inndelt i måneder på 30 dager, noe som framgår av at en periode på fem måneder også blir omtalt som 150 dager. (1Mo 7: 11, 24; 8: 3, 4) Beretningen om vannflommen tyder også på at Noah inndelte året i tolv måneder. – Se ÅR.

Perioder på sju dager blir nevnt på denne tiden. Det er mulig at det allerede tidlig i menneskenes historie var vanlig å inndele tiden på denne måten. (1Mo 7: 4, 10; 8: 10, 12) Men det er ikke noe som tyder på at Gud hadde befalt menneskene å holde en ukentlig sabbat før han uttrykkelig gav israelittene påbud om å gjøre det etter at de drog ut av Egypt. – Se UKE.

Menneskene har i tidens løp utarbeidet forskjellige kalendersystemer, og flere av dem er stadig i bruk. De eldste kalendere var hovedsakelig månekalendere, det vil si at årets måneder ble regnet etter månens omløp rundt jorden, for eksempel fra nymåne til nymåne. Månens omløpstid er gjennomsnittlig 29 dager, 12 timer og 44 minutter. Månedene ble vanligvis regnet som perioder på enten 29 eller 30 dager. I Bibelens beretning betyr uttrykket «måned» i alminnelighet 30 dager. – Jf. 5Mo 21: 13; 34: 8; også Åp 11: 2, 3.

Et år på 12 månemåneder er omkring 11 dager kortere enn et solår på 365 ¹⁄4 døgn. Ettersom de vekslende årstidene følger solåret, ble det behov for å justere månekalenderen etter solåret. Dette førte til at man fikk det såkalte lunisolarår, eller bundne måneår, som innebærer at månedene følger månen, mens året er et solår. Justeringen bestod i at det ble skutt inn noen dager hvert år eller en ekstra måned i visse år.

Den hebraiske kalender. Israelittene benyttet en slik lunisolarkalender. Dette framgår av at Jehova Gud bestemte at deres hellige (religiøse) år skulle begynne med vårmåneden abib, og  at visse innhøstningshøytider skulle feires på bestemte datoer. For at disse datoene skulle falle sammen med de forskjellige høsttidene, måtte det foreligge en ordning som synkroniserte kalenderen med årstidene ved at forskjellen mellom måneåret og solåret ble utlignet. – 2Mo 12: 1–14; 23: 15, 16; 3Mo 23: 4–16.

Det framgår ikke av Bibelen hvilken metode som opprinnelig ble benyttet til å bestemme når det skulle skytes inn ekstra dager eller en ekstra måned, men det er logisk å anta at enten vårjevndøgn eller høstjevndøgn ble brukt som utgangspunkt for å beregne når kalenderen var kommet så mye på forskudd i forhold til årstidene at det var nødvendig å foreta en justering. Etter hvert foretok israelittene denne justeringen ved å føye en 13. måned til året i visse år, en måned som i tiden etter landflyktigheten i Babylon ble kalt veadar, eller den andre adar. Den er imidlertid ikke spesielt omtalt i Bibelen.

Den eldste kjente beskrivelse av en fastlagt eller standardisert jødisk kalender skriver seg fra 300-tallet e.v.t. (ca. 359), da Hillel II slo fast at det i hver 19-årsperiode skulle være en 13. skuddårsmåned i det 3., 6., 8., 11., 14., 17. og 19. året. En slik 19-årssyklus blir gjerne kalt Metons syklus etter den greske matematikeren Meton (fra 400-tallet f.v.t.), selv om det finnes vitnesbyrd om at babylonerne allerede før hans tid hadde regnet med en slik syklus. (Se Babylonian Chronology, 626 B.C.–A.D. 75 av R.A. Parker og W.H. Dubberstein, 1971, s. 1, 3, 6.) I denne syklusen er det slik at nymåne og fullmåne hvert 19. år faller på de samme dagene i solåret.

De jødiske månedene ble regnet fra nymåne til nymåne. (Jes 66: 23) Det hebraiske ordet chọdhesj, som blir gjengitt med «måned» (1Mo 7: 11) eller «nymåne» (1Sa 20: 27), er således beslektet med ordet chạdhasj, som betyr «ny». Et annet hebraisk ord for måned, jẹrach, blir gjengitt med «månemåned». (1Kg 6: 38) I senere perioder ble folk ved hjelp av ildsignaler eller budbringere gjort oppmerksom på at en ny måned begynte.

I Bibelen blir de forskjellige månedene som regel betegnet ved sitt nummer i rekken av årets måneder, fra den første til den tolvte. (Jos 4: 19; 4Mo 9: 11; 2Kr 15: 10; Jer 52: 6; 4Mo 33: 38; Ese 8: 1; 3Mo 16: 29; 1Kg 12: 32; Esr 10: 9; 2Kg 25: 1; 5Mo 1: 3; Jer 52: 31) Bare fire måneder er nevnt ved navn før landflyktigheten i Babylon, nemlig abib, den første måneden (2Mo 13: 4), siv, den andre (1Kg 6: 37), etanim, den sjuende (1Kg 8: 2), og bul, den åttende (1Kg 6: 38). Betydningen av disse navnene er direkte knyttet til årstidene, og dette utgjør en ytterligere bekreftelse på at året var et lunisolarår. – Se egne artikler om de enkelte månedene.

I tiden etter landflyktigheten benyttet israelittene de månedsnavnene som ble brukt i Babylon, og sju av disse er nevnt i Bibelen: nisan, den første måneden, som tidligere ble kalt abib (Est 3: 7), sivan, den tredje måneden (Est 8: 9), elul, den sjette (Ne 6: 15), kislev, den niende (Sak 7: 1), tebet, den tiende (Est 2: 16), sjebat, den ellevte (Sak 1: 7), og adar, den tolvte (Esr 6: 15).

De navnene som ble brukt på de øvrige fem månedene i tiden etter landflyktigheten, står i den jødiske skriftsamlingen Talmud og andre verker. Disse månedene var ijjar, den andre måneden, tammuz, den fjerde, ab, den femte, tisjri, den sjuende, og hesjvan, den åttende. Den 13. måneden, som ble skutt inn med visse mellomrom, ble kalt veadar, eller den andre adar.

De fleste månedene kom etter hvert til å få et fast antall dager. Nisan (abib), sivan, ab, tisjri (etanim) og sjebat hadde 30 dager, mens ijjar (siv), tammuz, elul og tebet hadde 29 dager. Hesjvan (bul), kislev og adar kunne derimot ha enten 29 eller 30 dager. Disse månedenes vekslende lengde gjorde det mulig å foreta de nødvendige justeringer av månekalenderen og dessuten å sørge for at visse høytider ikke falt på dager som det ikke var tillatt å feire dem på ifølge senere jødiske religiøse ledere.

Det hellige året begynte om våren med måneden abib (eller nisan), ifølge den erklæring Gud kom med på den tiden da israelittene gikk ut fra Egypt (2Mo 12: 2; 13: 4), men det framgår av Bibelens beretning at israelittene tidligere hadde regnet året fra høst til høst. Gud anerkjente denne ordningen, og hans folk hadde derfor både en hellig (religiøs) kalender og en verdslig (borgerlig) kalender, eller jordbrukskalender. (2Mo 23: 16; 34: 22; 3Mo 23: 34; 5Mo 16: 13) I tiden etter landflyktigheten begynte det verdslige året med den 1. tisjri, i siste halvdel av året, og jødenes nyttår, Rosh Hasana («årets hode»), blir fremdeles feiret på denne datoen.

Det eneste funn av noe som kan ligne en gammel hebraisk kalender, ble gjort i 1908 på det sted hvor Geser lå i fortiden, og man antar at den skriver seg fra 900-tallet f.v.t. Dette dreier seg om en jordbrukskalender som viser virksomheten i jordbruket fra og med høsten. Først gir den en kort beskrivelse av to måneder med innhøsting (av oliven?), to med såing og to med vårlig  vekst, deretter av én måned med høsting av lin, én måned med innhøsting av bygg og én med innhøsting i sin alminnelighet, så av to måneder med beskjæring av vinrankene og endelig av én måned med innhøsting av sommerfrukt. – 3Mo 26: 5.

De oversiktene som hører med til denne artikkelen, viser hvordan månedene var ordnet ifølge både den hellige og den verdslige kalender, og dessuten omtrent hvilke måneder de tilsvarer i den kalender som er i vanlig bruk i dag.

De mange henvisningene i evangelieberetningene og Apostlenes gjerninger til de forskjellige høytidene viser at den jødiske kalender fortsatt var i bruk blant jødene på Jesu og apostlenes tid. Omtalen av disse høytidene tjener som en hjelp til mer eller mindre nøyaktig å tidfeste de begivenhetene som er beskrevet i Bibelen. – Mt 26: 2; Mr 14: 1; Lu 22: 1; Joh 2: 13, 23; 5: 1; 6: 4; 7: 2, 37; 10: 22; 11: 55; Apg 2: 1; 12: 3, 4; 20: 6, 16; 27: 9.

Det er verdt å merke seg at kristne ikke er forpliktet til å følge noen hellig eller religiøs kalender som oppgir spesielle helligdager eller høytider. Dette framgår tydelig av det apostelen Paulus sier i Galaterne 4: 9–11 og Kolosserne 2: 16, 17. Den eneste begivenheten de er forpliktet til å feire årlig, er Herrens aftensmåltid, som feires ved påsketider. Nøyaktig når den skal feires, blir beregnet i forhold til månekalenderen. – Mt 26: 2, 26–29; 1Kt 11: 23–26; se HERRENS AFTENSMÅLTID.

Den julianske og den gregorianske kalender. I år 46 f.v.t. forandret Julius Cæsar ved et dekret den romerske kalender slik at den rettet seg etter solåret i stedet for etter måneåret. Ifølge den julianske kalender, som var basert på den greske astronomen Sosigenes’ beregninger, hadde året tolv måneder med skjønnsmessig fastsatt lengde. Året begynte den 1. januar og hadde til sammen, i vanlige år, 365 dager. Hvert fjerde år var et skuddår. Det ble da skutt inn en ekstra dag for å utjevne forskjellen mellom et vanlig kalenderår og det tropiske året (solåret), som har litt under 365 ¹⁄4 dag.

Etter den julianske kalender var det midlere året (gjennomsnittsåret) litt over 11 minutter og 14 sekunder lenger enn det virkelige solåret. På 1500-tallet e.v.t. hadde dette etter hvert ført til en forskjell på ti hele dager. I 1582 innførte pave Gregor XIII en litt revidert utgave av den julianske kalender. Det skulle fremdeles være skuddår hvert fjerde år, men nå med ett unntak: Når det gjaldt hele hundreår, skulle bare de som var delelige med 400, være skuddår. Etter en pavelig forordning ble det hoppet over ti dager i 1582, slik at dagen etter 4. oktober ble 15. oktober. Den nye kalenderen, den gregorianske, er nå i vanlig bruk de fleste steder i verden. Dette verket daterer historiske begivenheter på grunnlag av denne kalenderen.

Kristne i vår tid benytter i alminnelighet den kalender som gjelder i det landet de bor i, men de er klar over at evighetens Gud, Jehova, har sin egen tidsregning, og at den ikke er innrettet etter menneskers beregningssystemer. Som hans profet Daniel skrev: «Han forandrer tider og tidsperioder, avsetter konger og innsetter konger, gir visdom til de vise og kunnskap til dem som kjenner skjelneevne. Han åpenbarer de dype ting og de skjulte ting, idet han vet hva som er i mørket; og hos ham bor virkelig lyset.» (Da 2: 21, 22) Som universets suverene Overherre er han høyt hevet over vår roterende jord med dens dager og netter, dens månemåneder og dens solår. Gjennom sitt Ord, Bibelen, omtaler han likevel sine handlinger og hensikter i forhold til slike tidsenheter, og derved hjelper han sine skapninger på jorden til å forstå hvor de befinner seg i forhold til hans overordnede tidsregning. – Se KRONOLOGI.