[hebr. ʽẹghel].

Det hebraiske ordet betegner en ung okse, en oksekalv. Kalver ble brukt som ofre (3Mo 9: 2, 3), og ved spesielle anledninger ble en gjøkalv slaktet og tilberedt til et måltid. – 1Mo 18: 7, 8; 1Sa 28: 24; Lu 15: 23.

En gammel skikk som man fulgte når man inngikk en høytidelig overenskomst eller en pakt, bestod i at man skar en kalv i to og gikk mellom stykkene. (Jf. 1Mo 15: 9–21.) Jeremia hentydet uten tvil til denne handlingen for å understreke den hellighet som var knyttet til den pakten som israelittene hadde sluttet framfor Gud, en pakt som gjorde at de var forpliktet til å frigi de landsmennene som de hadde gjort til slaver. – Jer 34: 17–19.

Brukt billedlig. Det troløse Israel ble tilrettevist som ’en kalv som ikke var blitt temmet’, det vil si som ikke hadde lært å gå under åket. (Jer 31: 18) Egyptiske leiesoldater blir sammenlignet med gjøkalver; de er velnærte, men vil ikke holde stand overfor babylonerne og kommer til å flykte. (Jer 46: 21, 26) Når de onde og formastelige er blitt til støv, vil de som frykter Guds navn, gå ut og stampe i bakken som gjøkalver som har sluppet ut av fjøset. – Mal 4: 1, 2.

Kalvedyrkelse. Den første form for avgudsdyrkelse som israelittene gav seg av med etter utgangen av Egypt, var kalvedyrkelse. Mens Moses var på fjellet, hvor han mottok Guds lov, ble de utålmodige og bad Aron om å lage en gud til dem. Av israelittenes gulløreringer laget Aron et støpt bilde av en kalv, uten tvil en ung okse. (Sl 106: 19, 20) Kalven skulle representere Jehova, og den høytiden som skulle holdes neste dag, ble kalt en «høytid for Jehova». Israelittene frambar ofre til gullkalven, bøyde seg ned for den og spiste og drakk og moret seg med sang og dans. – 2Mo 32: 1–8, 18, 19; Ne 9: 18.

Den støpte kalven var ikke nødvendigvis av massivt gull. Jesaja sier om et støpt bilde at metallarbeideren kler det med gull. (Jes 40: 19) Gullkalven kan således ha vært laget av tre og deretter kledd med gull. Da Moses brente gullkalven, ble i så fall kjernen av tre til trekull, mens gullet helt eller delvis smeltet. Det trekullet og gullet som ble igjen, knuste og malte Moses til det var blitt som fint støv, som han så strødde på vannet. – 2Mo 32: 20; 5Mo 9: 21.

Det var sannsynligvis avgudsdyrkelsen i Egypt, hvor man satte guder i forbindelse med kuer, okser og andre dyr, som hadde påvirket israelittene i den grad at de begynte med kalvedyrkelse så kort tid etter at de var blitt utfridd av Egypt. Dette blir bekreftet av Stefanus’ ord: «I sine hjerter vendte de tilbake til Egypt og sa til Aron: ’Lag guder til oss som kan gå foran oss. . . . ’ De laget så en kalv i de dager og frambar et offer for avguden og begynte å glede seg over sine henders verk.» – Apg 7: 39–41.

Den første kongen i tistammeriket, Jeroboam, fikk laget to gullkalver fordi han fryktet for at hans undersåtter ville gjøre opprør og vende tilbake til Davids hus hvis de fortsatte med å dra opp til Jerusalem for å tilbe. (1Kg 12: 26–28) Det framgår ikke av den bibelske beretningen i hvilken utstrekning Jeroboams valg av en kalv som noe som skulle representere Jehova, var påvirket av den tidligere kalvedyrkelsen i Israel, av det han hadde sett under sitt opphold i Egypt (1Kg 12: 2), eller av det han hadde lagt merke til blant kanaaneerne og andre folkeslag, som ofte framstilte sine guder som stående på et dyr, for eksempel en okse.

Den ene av gullkalvene stilte Jeroboam opp i Dan, langt mot nord, og den andre i Betel, 17 km nord for Jerusalem. Han sa til sine undersåtter at det var for mye for dem å dra opp til Jerusalem for å tilbe, og at kalven representerte den Gud som hadde ført dem ut av Egypt. (Jf. 2Mo 32: 8.) Ettersom prestene av Levi stamme forble lojale mot tilbedelsen av Jehova i Jerusalem, innsatte Jeroboam sine egne prester, som skulle ta ledelsen i den falske tilbedelsen foran  kalvene i Dan og Betel. (2Kr 11: 13–15) Han arrangerte også en høytid som svarte til løvhyttehøytiden, men den ble feiret en måned senere enn høytiden i Jerusalem. – 1Kg 12: 28–33; 2Kr 13: 8, 9; 3Mo 23: 39.

Jehova fordømte denne kalvedyrkelsen og forutsa gjennom sin profet Akija at Jeroboams hus ville bli rammet av ulykke. (1Kg 14: 7–12) Likevel fortsatte kalvedyrkelsen å ha en sterk stilling i tistammeriket. Til og med kong Jehu, som utryddet Ba’al-dyrkelsen i Israel, lot kalvedyrkelsen få fortsette, sannsynligvis for å holde tistammeriket atskilt fra Juda rike. (2Kg 10: 29–31) På 800-tallet f.v.t. oppreiste Jehova profetene Amos og Hosea for at de skulle kunngjøre hans fordømmelse av kalvedyrkelsen (som blant annet bestod i at man kysset kalvene) og forutsi tistammerikets undergang. Gullkalven i Betel skulle bli ført bort og gitt til kongen i Assyria, noe som ville få innbyggerne og prestene for de fremmede gudene til å sørge. Offerhaugene skulle bli tilintetgjort, og det skulle vokse torner og tistler på altrene, som var blitt brukt i falsk tilbedelse. (Ho 10: 5–8; 13: 2; Am 3: 14; 4: 4; 5: 5, 6) Ulykken inntraff da tistammeriket falt for Assyria i 740 f.v.t. Omkring hundre år senere profeterte Jeremia at moabittene ville komme til å skamme seg like mye over sin gud Kemosj som israelittene hadde skammet seg over Betel, sitt senter for kalvedyrkelse. – Jer 48: 13; se AVGUD, AVGUDSDYRKELSE (Under kongenes herredømme); BETEL nr. 1; KU; OKSE.