(Kạnaan) [kjøpmannslandet; handelsmannens land], KANAANEER.

1. Den av Kams sønner som er nevnt som nummer fire; sønnesønn av Noah. (1Mo 9: 18; 10: 6; 1Kr 1: 8) Han ble stamfar til elleve stammer som med tiden bosatte seg i området langs den østlige delen av Middelhavet mellom Egypt og Syria, slik at det fikk navnet «Kanaans land». – 1Mo 10: 15–19; 1Kr 16: 18; se nr. 2.

Etter beretningen om at Noah hadde drukket seg beruset, blir det fortalt at han uttalte en profetisk forbannelse over Kanaan hvor det ble forutsagt at Kanaan ville bli slave for både Sem og Jafet. (1Mo 9: 20–27) Ettersom beretningen sier at det var «Kam, Kanaans far», som så «sin fars nakenhet og gikk og fortalte det til sine to brødre utenfor», er det naturlig å spørre hvorfor det var Kanaan og ikke Kam som ble forbannet av Noah. I en fotnote til 1. Mosebok 9: 24, som forteller at Noah våknet av sin rus og «fikk vite hva hans yngste sønn hadde gjort mot ham», sier Rotherhams oversettelse: «Utvilsomt Kanaan, og ikke Kam. Sem og Jafet blir velsignet for sin ærbødighet; over Kanaan blir det uttalt en forbannelse på grunn av en eller annen skammelig handling som ikke blir nærmere beskrevet; Kam blir forbigått på grunn av sin forsømmelighet.» Et jødisk verk, The Pentateuch and Haftorahs, gir uttrykk for et lignende syn og anfører som en mulig forklaring at den kortfattede beretningen «hentyder til en eller annen avskyelig handling som Kanaan øyensynlig har vært involvert i». (Redigert av J.H. Hertz, London 1972, s. 34.) Og etter en bemerkning om at det hebraiske ordet som i vers 24 er oversatt med «sønn», kan bety «sønnesønn», sier dette verket videre: «Det hentydes uten tvil til Kanaan.» Verket The Soncino Chumash peker også på at noen tror at Kanaan «gav etter for en eller annen pervers tilbøyelighet i forbindelse med [Noah]», og at uttrykket «yngste sønn» refererer til Kanaan, som var Kams yngste sønn. – Redigert av A. Cohen, London 1956, s. 47.

De ovennevnte synspunktene er naturligvis bare gjetninger, ettersom den bibelske beretningen ikke inneholder noen nærmere opplysninger om hva Kanaans krenkelse av Noah bestod i. At Kanaan på en eller annen måte var involvert, synes imidlertid å framgå av det at han like før det blir fortalt om at Noah ble beruset, plutselig blir introdusert i beretningen (1Mo 9: 18), og av at Kam i denne forbindelse blir omtalt som «Kam, Kanaans far». (1Mo 9: 22) Det er ikke usannsynlig at uttrykket ’så sin fars nakenhet’ hentyder til en eller annen usedelig eller pervers handling som Kanaan hadde gjort seg skyldig i, for når Bibelen taler om å «blotte», eller ’se’, en annens nakenhet, er det i de fleste tilfeller tale om incest eller andre seksuelle synder. (3Mo 18: 6–19; 20: 17) Det er derfor mulig at Kanaan forgikk seg eller forsøkte å forgå seg mot Noah, som var sanseløs av vinrusen, og at Kam, selv om han hadde kjennskap til det, enten ikke forhindret det eller unnlot å sørge for at Kanaan ble straffet, og i stedet gjorde vondt verre ved å fortelle sine brødre om den skjensel som Noah hadde lidd.

Forbannelsens profetiske betydning må også tas i betraktning. Det finnes ikke noe som tyder på at Kanaan selv noen gang ble slave for Sem eller Jafet. Men Gud gjorde bruk av sin forutviten, og ettersom den forbannelsen som Noah uttalte, var inspirert av Gud, og ettersom Gud ikke gir uttrykk for mishag med noe eller noen uten grunn, er det sannsynlig at Kanaan allerede hadde vist tydelige tegn på fordervede tilbøyeligheter, kanskje på det seksuelle område, og at Gud forutså hvilke dårlige følger dette karaktertrekket til sist ville kulminere i hos Kanaans etterkommere. Når det gjaldt Kain, hadde Jehova lagt merke til en urett hjertetilstand og advart ham mot faren for å bli overmannet av synden. (1Mo 4: 3–7) Jehova hadde også lagt merke til at de fleste av dem som levde før vannflommen, hadde en uforbederlig tilbøyelighet til å gjøre det som var ondt, slik at de fortjente å bli tilintetgjort. (1Mo 6: 5) Det tydeligste beviset for hvor berettiget den forbannelsen som ble uttalt over Kanaan, var, finnes således  i hans etterkommeres historie. Som både den bibelske og den verdslige historie viser, var kanaaneerne kjent for sin umoral og sitt forderv. Den profetiske forbannelsen over Kanaan gikk i oppfyllelse 800 år etter at den var blitt uttalt, da Kanaans etterkommere ble undertvunget av de semittiske israelittene og senere ble underlagt de jafetiske maktene Medo-Persia, Hellas og Roma.

2. Navnet Kanaan blir også brukt om Kanaans etterkommere og om det landet de bosatte seg i. Kanaan var opprinnelig navnet på den delen av Palestina som lå vest for Jordan (4Mo 33: 51; 35: 10, 14), men de kanaaneiske amorittene invaderte landet øst for Jordan en tid før israelittenes erobring. – 4Mo 21: 13, 26.

Landets grenser og tidlige historie. Den tidligste beskrivelsen av Kanaans grenser viser at området strakte seg fra Sidon i nord til Gerar i nærheten av Gaza i sørvest og til byen Sodoma og dens nabobyer i sørøst. (1Mo 10: 19) Det ser imidlertid ut til at Sodoma og de øvrige «byene i Distriktet» på Abrahams tid ikke ble betraktet som en del av Kanaan. (1Mo 13: 12) Edom og Moab, områder som etterkommere av Abraham og Lot slo seg ned i, ble tydeligvis heller ikke betraktet som en del av Kanaan. (1Mo 36: 6–8; 2Mo 15: 15) Grensene for det kanaaneiske område som Israels folk fikk løfte om, blir nærmere beskrevet i 4. Mosebok 34: 2–12. Det begynte tydeligvis lenger mot nord enn Sidon og strakte seg mot sør så langt som til «Egypt-elvedalen» og Kadesj-Barnea. Filisterne, som ikke var kanaaneere (1Mo 10: 13, 14), hadde slått seg ned i kystområdet sør for Saron-sletten, men dette området var også tidligere blitt «regnet for» å tilhøre kanaaneerne. (Jos 13: 3) Andre stammer, for eksempel kenittene (hvorav én slekt senere ble knyttet til Midjan; 4Mo 10: 29; Dom 1: 16) og amalekittene (som stammet fra Esau; 1Mo 36: 12) hadde også trengt inn i området. – 1Mo 15: 18–21; 4Mo 14: 45.

Man vet ikke om Kanaans etterkommere drog til dette landet og bosatte seg der like etter oppbruddet i Babel (1Mo 11: 9), eller om de først drog sammen med størstedelen av hamittene til Afrika og deretter vendte tilbake til Palestina-området; Bibelen sier ikke noe om dette. Da Abraham i 1943 f.v.t. forlot Karan i Paddan-Aram for å dra til dette området, bodde det i hvert fall kanaaneere der, og Abraham hadde befatning med både amoritter og hetitter. (1Mo 11: 31; 12: 5, 6; 13: 7; 14: 13; 23: 2–20) Jehova Gud lovte gjentatte ganger Abraham at hans ætt skulle få arve landet, og han gav ham befaling om å «dra omkring i landet i hele dets lengde og i hele dets bredde». (1Mo 12: 7; 13: 14–17; 15: 7, 13–21; 17: 8) På grunn av dette løftet og av respekt for Guds forbannelse sørget Abraham for at hans sønn Isak ikke giftet seg med en kanaaneisk kvinne. – 1Mo 24: 1–4.

Det at Abraham, og senere Isak og Jakob, relativt fritt og uhindret kunne flytte omkring i landet med sine store hjorder, tyder på at det ennå ikke var så tett befolket. (Jf. 1Mo 34: 21.) Også arkeologiske undersøkelser vitner om at landet på den tiden var nokså tynt befolket. De fleste av byene lå langs kysten, ved Dødehavet, i Jordandalen og på Jisre’el-sletten. Ifølge arkeologen W.F. Albright fantes det stort sett ingen fastboende befolkning i Palestinas fjelland i begynnelsen av det andre årtusen f.v.t., og han mener derfor at den bibelske tradisjon er helt og holdent pålitelig når den sier at patriarkene vandret over fjellene i det sentrale Palestina og gjennom de tørre landområdene i sør, hvor det fortsatt var rikelig med plass til dem. (Archaeology of Palestine and the Bible, 1933, s. 131–133) Som det framgår av den bibelske beretningen i 1. Mosebok 14: 1–7, var Kanaan tydeligvis på dette tidspunkt i noen grad underlagt elamittisk (og derfor semittisk) påvirkning og herredømme.

Noen av de byene som Abraham, Isak og Jakob slo leir ved, var Sikem (1Mo 12: 6), Betel og Ai (1Mo 12: 8), Hebron (1Mo 13: 18), Gerar (1Mo 20: 1) og Be’er-Sjeba (1Mo 22: 19). Det ser ikke ut til at kanaaneerne viste noen større fiendtlighet overfor de hebraiske patriarkene, men det var ikke desto mindre først og fremst på grunn av Guds beskyttelse at de ikke ble angrepet. (Sl 105: 12–15) Beretningen sier således at grunnen til at man «ikke satte etter Jakobs sønner» etter at de hadde angrepet den hevittiske byen Sikem, var at «skrekk fra Gud kom over de byene som lå omkring dem». – 1Mo 33: 18; 34: 2; 35: 5.

Den verdslige historie tyder på at Kanaan var underlagt egyptisk overherredømme i omkring 200 år før israelittene erobret landet. Amarna-tavlene, som er fra denne perioden, og som inneholder meldinger som ble sendt av vasallkonger i Syria og Palestina til faraoene Amenhotep III og Akhnaton, tegner et bilde av betydelige stridigheter og politiske intriger mellom bystatene i dette området. Da israelittene stod ved landets grense (1473 f.v.t.), var Kanaan et land med tallrike bystater eller småriker, som imidlertid fremdeles hadde en viss samhørighet på grunn av  slektskap stammene imellom. De speiderne som hadde utforsket landet nesten 40 år tidligere, fant at det var et fruktbart land, og at byene var sterkt befestet. – 4Mo 13: 21–29; jf. 5Mo 9: 1; Ne 9: 25.

Hvor de forskjellige kanaaneiske stammene holdt til. Blant de elleve kanaaneiske stammene (1Mo 10: 15–19) var det øyensynlig amorittene som hadde den mest fremtredende plassen i landet. (Se AMORITTER.) I tillegg til at de erobret landområdet øst for Jordan i Basjan og Gilead, framgår det av beretningene at de hadde en sterk stilling i fjellandet i det egentlige Kanaan, både i nord og i sør. (Jos 10: 5; 11: 3; 13: 4) Nest etter dem i styrke kom muligens hetittene. På Abrahams tid finner man dem så langt sør som i Hebron (1Mo 23: 19, 20), men senere ser det ut til at de hovedsakelig var bosatt i nord, i retning av Syria. – Jos 1: 4; Dom 1: 23–26; 1Kg 10: 29.

Av de øvrige stammene er det jebusittene, hevittene og girgasjittene som er oftest nevnt på det tidspunkt da landet ble erobret. Jebusittene var tydeligvis sterkest konsentrert i fjellområdet omkring Jerusalem. (4Mo 13: 29; Jos 18: 16, 28) Hevittene var spredt i et område som strakte seg fra Gibeon i sør (Jos 9: 3, 7) til foten av Hermon-fjellet i nord (Jos 11: 3). Hvilket område girgasjittene bodde i, sies det ikke noe om.

De resterende seks stammene – sidonerne, arvadittene, hamatittene, arkeerne, sinittene og semarittene – kan muligens omfattes av uttrykket «kanaaneerne», som ofte blir brukt i forbindelse med navnene på andre særskilte stammer, men dette uttrykket kan også ganske enkelt ha vært brukt om befolkningsgrupper av blandet kanaaneisk herkomst. (2Mo 23: 23; 34: 11; 5Mo 7: 1; 4Mo 13: 29) Det ser ut til at de ovennevnte seks stammene i første rekke har vært bosatt nord for det området som israelittene opprinnelig erobret, og derfor ikke blir spesielt nevnt i beretningen om erobringen av landet.

Israelittenes erobring av Kanaan. (KART: bd. 1, s. 737, 738) I det andre året etter utgangen av Egypt gjorde israelittene et innledende forsøk på å trenge inn i landet sørfra, men ettersom forsøket ikke hadde Guds støtte, ble de slått på flukt av kanaaneerne og deres allierte, amalekittene. (4Mo 14: 42–45) Mot slutten av den 40 år lange ørkenvandringen nærmet israelittene seg kanaaneerne igjen. De ble angrepet av Arads konge, som bodde i Negev, men denne gangen ble de kanaaneiske styrkene slått, og deres byer ble ødelagt. (4Mo 21: 1–3) Israelittene fulgte imidlertid ikke opp seieren ved å invadere landet sørfra, men gikk utenom for å trenge inn i det østfra. Dette førte til at de måtte kjempe mot amorittkongene Sihon og Og, og da disse kongene led nederlag, kom israelittene i besittelse av hele Basjan og Gilead, deriblant 60 byer «med en høy mur, dører og bommer» bare i Basjan. (4Mo 21: 21–35; 5Mo 2: 26 til 3: 10) Det at disse mektige kongene led nederlag, svekket de kanaaneiske rikene vest for Jordan, og da israelittene deretter på grunn av et mirakel gikk tørrskodd over Jordan, fikk det kanaaneernes hjerter til å ’begynne å smelte’. Dette var uten tvil grunnen til at kanaaneerne ikke angrep israelittenes leir i Gilgal i perioden etter at mange mannlige israelitter var blitt omskåret, eller mens påsken ble feiret. – Jos 2: 9–11; 5: 1–11.

I og med at israelittene nå kunne hente rikelig med vann i Jordan og få tilstrekkelige matvareforsyninger fra de erobrede områdene øst for Jordan, hadde de en god base i Gilgal. Herfra kunne de så fortsette erobringen av landet. Den nærliggende byen Jeriko, som nå var helt lukket, var deres første mål, og dens veldige murer falt ved Jehovas makt. (Jos 6: 1–21) Deretter gikk invasjonsstyrkene opp til fjellområdet nord for Jerusalem, som lå omkring 1000 m høyere enn Jeriko, og etter et første, mislykket angrep ble byen Ai inntatt og brent. (Jos 7: 1–5; 8: 18–28) Kanaaneerkongene i hele landet begynte å danne et massivt forbund for å drive israelittene tilbake, men noen hevittiske byer, nemlig Gibeon og tre nærliggende byer, søkte å slutte fred med Israel ved hjelp av list. De øvrige kanaaneerrikene betraktet tydeligvis dette som et forræderi som satte enheten i hele det kanaaneiske forbund i fare. Fem kanaaneiske konger slo seg derfor sammen for å kjempe, ikke mot Israel, men mot Gibeon. De israelittiske styrkene gikk imidlertid under Josvas ledelse en hel natt mot den beleirede byen for å komme den til unnsetning. Josva beseiret de fem angripende kongene, noe som blant annet skyldtes at Gud lot store haglsteiner falle ned fra himmelen, og at han fikk solen til å stå stille. – Jos 9: 17, 24, 25; 10: 1–27.

De seierrike israelittiske styrkene feide deretter gjennom hele den sørlige delen av Kanaans land (med unntak av kystsletten, hvor filisterne bodde) og erobret en rekke byer i Sjefela, i fjellområdet og i Negev og vendte så tilbake til sitt utgangspunkt, leiren i Gilgal ved Jordan. (Jos 10: 28–43) Nå sluttet kanaaneerne i den nordlige delen  seg sammen under ledelse av kongen i Hasor. De samlet sine styrker, med hester og stridsvogner, og møttes ved Meroms vann, nord for Galilea-sjøen. Josvas hær foretok imidlertid et overraskelsesangrep på kanaaneernes forente styrker og slo dem på flukt og fortsatte så erobringen og inntok deres byer så langt nord som til Ba’al-Gad, ved foten av Hermon-fjellet. (Jos 11: 1–20) Dette felttoget, som øyensynlig tok temmelig lang tid, ble etterfulgt av en ny offensiv i fjellområdet i sør, et angrep som var rettet mot de kjempestore anakittene og deres byer. – Jos 11: 21, 22; se ANAKITTER.

Det hadde nå gått omkring seks år siden kamphandlingene startet. Erobringen av Kanaans land var i det store og hele fullført; de kanaaneiske stammenes makt var brutt, og fordelingen av landet mellom Israels stammer kunne begynne. (Se GRENSE.) Det var imidlertid fortsatt en rekke områder som ennå ikke var undertvunget, deriblant det området hvor filisterne bodde. Selv om filisterne ikke var kanaaneere, måtte de bekjempes, ettersom de hadde lagt beslag på et område som var lovt israelittene. Dessuten var det gesjurittenes område (jf. 1Sa 27: 8) og et område som strakte seg fra traktene omkring Sidon opp til Gebal (Byblos), samt hele Libanon-området (Jos 13: 2–6). Det fantes også motstandslommer rundt om i hele landet. Innbyggerne i noen av disse områdene ble senere undertvunget av de israelittiske stammene som fikk disse stedene som sin arvelodd, mens andre forble ubeseiret eller fikk lov til å bli i landet og ble satt til å utføre tvangsarbeid for israelittene. – Jos 15: 13–17; 16: 10; 17: 11–13, 16–18; Dom 1: 17–21, 27–36.

Selv om mange kanaaneere overlevde israelittenes omfattende erobring av landet og ikke ble underlagt Israel, kunne det likevel sies at «Jehova [gav] Israel hele det landet som han hadde sverget at han skulle gi deres forfedre», at han hadde gitt dem «ro rundt omkring», og at «ikke ett løfte slo feil av hele det gode løfte Jehova hadde gitt Israels hus; alt gikk i oppfyllelse». (Jos 21: 43–45) Alle de fiendtlige folkeslagene som omgav israelittene, var blitt undertvunget og utgjorde ikke lenger noen virkelig trussel mot deres sikkerhet. Gud hadde tidligere sagt at han ville drive ut kanaaneerne «litt etter litt», slik at de ville dyrene ikke skulle bli altfor mange i et land som plutselig ble liggende øde. (2Mo 23: 29, 30; 5Mo 7: 22) Det at israelittene ikke klarte å innta visse områder, skyldtes ikke at Jehova hadde sviktet med hensyn til å oppfylle sitt løfte, og heller ikke at kanaaneerne var bedre rustet enn israelittene (de hadde blant annet stridsvogner med jernljåer). (Jos 17: 16–18; Dom 4: 13) Beretningen viser i stedet at de få nederlag israelittene led, skyldtes deres egen troløshet. – 4Mo 14: 44, 45; Jos 7: 1–12.

Hvorfor bestemte Jehova at kanaaneerne skulle utryddes?

Den bibelske beretningen viser at befolkningen i de kanaaneiske byene som israelittene inntok, ble utryddet fullstendig. (4Mo 21: 1–3, 34, 35; Jos 6: 20, 21; 8: 21–27; 10: 26–40; 11: 10–14) Dette har fått noen kritikere til å hevde at De hebraiske skrifter, eller «Det gamle testamente», er preget av en grusom, hensynsløs og morderisk ånd. For å kunne se saken i det rette lys er det imidlertid nødvendig å anerkjenne Guds overherredømme over jorden og dens innbyggere. Gud hadde gitt ’Abrahams ætt’ et høytidelig løfte om eiendomsretten til Kanaans land, og det i form av en edsvoren pakt. (1Mo 12: 5–7; 15: 17–21; jf. 5Mo 32: 8; Apg 17: 26.) Men det dreide seg ifølge Guds hensikt ikke bare om at landets daværende innbyggere skulle fjernes eller drives bort. Det dreide seg også om at Gud, «hele jordens Dommer» (1Mo 18: 25), hadde rett til å felle en dødsdom over dem som fortjente en slik dom, og til å sørge for at den ble fullbyrdet.

De forhold som rådde i Kanaan da israelittene inntok landet, bekreftet fullt ut at Guds profetiske forbannelse over Kanaan var berettiget. Jehova hadde latt det gå 400 år siden Abrahams tid, slik at ’amorittenes misgjerning kunne bli fullendt’. (1Mo 15: 16) Det at Esaus hetittiske hustruer var «årsak til en bitter ånd hos Isak og Rebekka» og fikk Rebekka til å ’avsky sitt liv’, tyder også på at det allerede på det tidspunktet hersket fordervede forhold blant kanaaneerne. (1Mo 26: 34, 35; 27: 46) I de århundrene som fulgte, ble landet gjennomsyret av avskyelige avguderiske skikker, umoral og blodsutgytelse. Kanaaneernes religion var ytterst fordervet. Deres «hellige pæler» og «hellige støtter» var tydeligvis fallossymboler, og mange av de ritene som ble utøvd på offerhaugene, var forbundet med grove seksuelle utskeielser og perversiteter. (2Mo 23: 24; 34: 12, 13; 4Mo 33: 52; 5Mo 7: 5) Incest, homoseksuelle handlinger og omgang med dyr hørte med til det som ’Kanaans land gjorde’; landet var således blitt urent og måtte «spy ut sine innbyggere» på grunn av folkets misgjerning. (3Mo 18: 2–25)  Magi, trolldomskunst, spiritisme og barneofringer hørte også med til de vederstyggeligheter som kanaaneerne gjorde seg skyldige i. – 5Mo 18: 9–12.

Den mest fremtredende av de gudene kanaaneerne dyrket, var Ba’al. (Dom 2: 12, 13; jf. Dom 6: 25–32; 1Kg 16: 30–32.) De kanaaneiske gudinnene Asjtoret (Dom 2: 13; 10: 6; 1Sa 7: 3, 4), Asjera og Anat blir i en egyptisk tekst framstilt både som morgudinner og som hellige prostituerte, som paradoksalt nok også var evige jomfruer (bokst.: «de store gudinner som unnfanger, men ikke føder»). Dyrkelsen av dem var øyensynlig alltid forbundet med de tempelprostituertes tjenester. Disse gudinnene symboliserte ikke bare seksuelt begjær, men også sadistisk vold og krigføring. Ba’al-eposet fra Ugarit beskriver for eksempel hvordan gudinnen Anat slakter ned for fote og deretter smykker seg med ofrenes avhogde hoder og fester deres hender til beltet mens hun leende vasser i deres blod. De små Asjtoret-statuettene som er funnet i Palestina, forestiller en naken kvinne med sterkt forstørrede kjønnsorganer. Om kanaaneernes fallosdyrkelse sier W.F. Albright: «På sitt verste må . . . det erotiske aspekt ved deres gudsdyrkelse ha medført et ekstremt dypt sosialt forfall.» – Archaeology and the Religion of Israel, 1968, s. 76, 77; se ASJTORET; BA’AL nr. 4.

Barneofringer hørte også med til kanaaneernes fordervede skikker. Merrill F. Unger skriver: «Under utgravninger i Palestina har man på gravplasser omkring hedenske altere funnet askehauger og rester av barneskjeletter, noe som tyder på at denne avskyelige skikken var svært utbredt.» (Archaeology and the Old Testament, 1964, s. 279) Halley’s Bibelhåndbok (1993, s. 138) sier: «Kana’anittenes tilbedelse av gudene hadde et sterkt umoralsk preg, og de drepte sine førstefødte barn og ofret dem til de samme gudene. Det ser ut til at landet Kana’an var blitt som et stort Sodoma og Gomorra, i nasjonal målestokk. . . . Har en sivilisasjon med så mye avskyelig og brutalt på samvittigheten noen rett til å eksistere videre? . . . Arkeologer som graver i ruinene av kana’anittiske byer lurer på hvorfor ikke Gud utryddet dem før.» – BILDE: bd. 1, s. 739.

Jehova hadde gjort bruk av sin suverene rett til å fullbyrde dødsdommen over jordens fordervede befolkning på vannflommens tid. Han hadde gjort bruk av den samme retten overfor byene Sodoma og Gomorra og distriktet der omkring på grunn av ’det høye klageropet over dem og deres meget store synd’. (1Mo 18: 20; 19: 13) Han hadde fullbyrdet sin beslutning om å utslette faraos militære styrker ved Rødehavet, og han hadde også utryddet Korah og hans husstand og andre opprørere blant israelittene. I alle disse tilfellene hadde Jehova imidlertid gjort bruk av naturkreftene for å fullbyrde sin dom. Nå, derimot, lot han israelittene få det hellige verv å opptre som domsfullbyrdere under ledelse av hans engel og støttet av hans guddommelige allmakt. (2Mo 23: 20–23, 27, 28; 5Mo 9: 3, 4; 20: 15–18; Jos 10: 42) Resultatet for kanaaneerne var imidlertid nøyaktig det samme som hvis Jehova Gud hadde valgt å utslette dem ved en naturkatastrofe, for eksempel en flom, en ødeleggelse ved ild eller et jordskjelv. Det at det var mennesker som fullbyrdet dødsdommen over de folkeslagene som var fordømt av Gud, gjorde ikke selve handlingen, som Gud hadde gitt befaling om, mindre berettiget – hvor ubehagelig den enn må ha vært. (Jer 48: 10) Ved å gjøre bruk av menneskelige redskaper og la dem dra ut mot ’sju nasjoner som var mer folkerike og mektige’ enn de selv var, demonstrerte Jehova sin makt og beviste at han er den sanne Gud. – 5Mo 7: 1; 3Mo 25: 38.

Kanaaneerne var ikke uvitende om de mektige vitnesbyrdene om at Israel var Guds utvalgte folk og redskap. (Jos 2: 9–21, 24; 9: 24–27) Med unntak av Rahab og hennes familie og gibeonittene var det imidlertid ingen av de menneskene eller folkegruppene som var dømt til tilintetgjørelse, som bad om nåde eller gjorde bruk av muligheten til å flykte. De valgte i stedet å forherde seg i sitt opprør mot Jehova. Han tvang dem ikke til å bøye seg og gjøre hans vilje, men lot «deres hjerter bli gjenstridige, slik at de erklærte Israel krig, for at han kunne vie dem til tilintetgjørelse, så de ikke skulle finne velvilje, men for at han kunne utslette dem» og på den måten fullbyrde sin dom over dem. – Jos 11: 19, 20.

Josva tok klokelig «ikke bort et ord av alt det Jehova hadde befalt Moses» med hensyn til tilintetgjørelsen av kanaaneerne. (Jos 11: 15) Men Israels folk fulgte ikke hans gode eksempel ved å sørge for at kilden til enhver besmittelse av landet ble fullstendig fjernet. Kanaaneernes fortsatte tilstedeværelse i landet førte til at israelittene ble besmittet, og dette kom i tidens løp uten tvil til å koste flere mennesker livet enn utryddelsen av kanaaneerne ville ha gjort hvis den var blitt gjennomført slik det var blitt foreskrevet. Det at kanaaneerne ikke ble utryddet, førte dessuten til forbrytelser, umoral og avgudsdyrkelse. (4Mo 33: 55, 56; Dom 2: 1–3, 11–23; Sl 106: 34–43) Jehova hadde advart israelittene om  at han ikke ville være partisk når han skulle felle dom, og at hvis israelittene inngikk forbindelse med kanaaneerne og giftet seg med dem, dyrket deres guder, antok deres skikker og gjorde seg skyldig i de samme fordervede handlinger som kanaaneerne praktiserte, ville det uvegerlig føre til at de på samme måte ville bli dømt til tilintetgjørelse. Også de ville da bli ’spydd ut av landet’. – 2Mo 23: 32, 33; 34: 12–17; 3Mo 18: 26–30; 5Mo 7: 2–5, 25, 26.

I Dommerne 3: 1, 2 sies det at Jehova lot noen av de kanaaneiske nasjonene bli igjen «for ved dem å prøve Israel, det vil si alle de som ikke hadde opplevd noen av Kanaanskrigene; det var bare for at Israels sønners generasjoner skulle få oppleve det, for å lære dem krig, det vil si bare de som ikke hadde opplevd slike ting før». Dette er ikke i strid med den uttalelsen som står like foran (Dom 2: 20–22), om at Jehova lot disse nasjonene få bli i landet på grunn av Israels troløshet, og fordi han ville ’prøve Israel, om de kom til å holde seg til Jehovas vei’. Det er i stedet i overensstemmelse med den grunnen som er oppgitt tidligere, og viser at senere generasjoner av israelitter på den måten ville få anledning til å vise lydighet mot Guds påbud når det gjaldt kanaaneerne, idet deres tro ville bli satt på prøve med hensyn til om de ville risikere livet i krig for å vise sin lydighet.

Alt dette taler imot det enkelte bibelkritikere sier, nemlig at tilintetgjørelsen av kanaaneerne ikke harmonerer med ånden i De kristne greske skrifter. Dette framgår av slike skriftsteder som Matteus 3: 7–12; 22: 1–7; 23: 33; 25: 41–46; Markus 12: 1–9; Lukas 19: 14, 27; Romerne 1: 18–32; 2. Tessaloniker 1: 6–9; 2: 3; Åpenbaringen 19: 11–21.

Senere historie. Etter at landet var blitt inntatt, utviklet forholdet mellom kanaaneerne og israelittene seg etter hvert til en forholdsvis fredelig sameksistens. Dette var imidlertid til skade for Israel. (Dom 3: 5, 6; jf. Dom 19: 11–14.) Syriske, moabittiske og filistiske herskere fikk i tur og orden midlertidig herredømme over israelittene, men det var først under Jabin, som blir kalt ’Kanaans konge’, at kanaaneerne gjenvant så stor styrke at de kunne undertrykke Israel i 20 år. (Dom 4: 2, 3) Etter at Jabin var blitt slått av Barak, kom israelittenes vanskeligheter i perioden fram til kongetiden hovedsakelig fra ikke-kanaaneisk hold – fra midjanittene, ammonittene og filisterne. Det samme var tilfellet på Samuels tid – av de kanaaneiske stammene er det bare amorittene som blir nevnt ganske kort. (1Sa 7: 14) Kong David fordrev jebusittene fra Jerusalem (2Sa 5: 6–9), men de største felttogene førte han mot filisterne, ammonittene, moabittene, edomittene, amalekittene og syrerne. Så selv om kanaaneerne fremdeles hadde noen byer og eide jord i Israels område (2Sa 24: 7, 16–18), utgjorde de tydeligvis ikke lenger noen militær trussel. To hetittiske krigere blir nevnt blant mennene i Davids hær. – 1Sa 26: 6; 2Sa 23: 39.

Kong Salomo satte i sin regjeringstid de kanaaneerne som fortsatt var igjen av de forskjellige stammene, til tvangsarbeid i forbindelse  med sine mange byggeprosjekter (1Kg 9: 20, 21), som pågikk så langt mot nord som i den kanaaneiske byen Hamat. (2Kr 8: 4) Det at Salomo tok seg kanaaneiske hustruer, førte imidlertid senere til ulykke for ham selv, til at hans arving mistet størstedelen av riket, og til at nasjonen ble fordervet i religiøs henseende. (1Kg 11: 1, 13, 31–33) Det ser ut til at det fra kong Salomos regjeringstid (1037–998 f.v.t.) og fram til Israel-kongen Jehorams tid (ca. 917–905 f.v.t.) bare var hetittene som hadde bevart tilstrekkelig styrke til å hevde seg som en selvstendig stamme. Deres område lå imidlertid etter alt å dømme nord for Israel og støtte opp til Syria eller lå kanskje inne på syrisk område. – 1Kg 10: 29; 2Kg 7: 6.

Etter at israelittene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon, var blandede ekteskap med kanaaneiske kvinner fortsatt et problem (Esr 9: 1, 2), men de kanaaneiske rikene, også hetittenes, hadde tydeligvis gått i oppløsning under presset fra Syria, Assyria og Babylon. Uttrykket «Kanaan» ble deretter i første rekke brukt om Fønikia, slik som i Jesajas profeti om Tyrus (Jes 23: 1, 11, NW, fotn.) og i tilfellet med den «fønikiske» (bokst.: «kanaaneiske» [gr. Khananaia]) kvinnen fra området omkring Tyrus og Sidon som kom til Jesus. – Mt 15: 22, NW, fotn; Mr 7: 26.

Av kommersiell og geopolitisk betydning. Kanaan utgjorde en landbro som forbandt Egypt med Asia, og i første rekke med Mesopotamia. Selv om landets økonomi hovedsakelig var basert på landbruk, drev man også handel, og havnebyene Tyrus og Sidon utviklet seg til større handelssentre med flåter som var berømte i hele den da kjente verden. (Jf. Ese 27.) Allerede så langt tilbake som på Jobs tid var ordet «kanaaneer» blitt et synonym for ’handelsmann’ og blir oversatt slik. (Job 41: 6; Sef 1: 11; legg også merke til at Babylon blir omtalt som «Kanaans land» [Ese 17: 4, 12].) Kanaan inntok således en strategisk viktig plass i Den fruktbare halvmåne og var angrepsmål for de store rikene i Mesopotamia, Lilleasia og Afrika, som forsøkte å beherske de veiene som deres hærer og handelsmenn skulle ferdes på gjennom Kanaan. Det at Gud plasserte sitt utvalgte folk i dette landet, vakte derfor nødvendigvis oppmerksomhet blant nasjonene og fikk langtrekkende virkninger. Både i geografisk henseende og – noe som var viktigere – i religiøs henseende kunne det sies at israelittene bodde «på jordens midtpunkt». – Ese 38: 12.

Språk. Til tross for at den bibelske beretningen tydelig viser at kanaaneerne stammet fra Kam, blir de i de fleste oppslagsverk omtalt som semitter. Denne klassifiseringen er basert på vitnesbyrd om at kanaaneerne talte et semittisk språk. Det vitnesbyrd som det oftest blir henvist til, er det store antall tekster på et semittisk språk eller en semittisk dialekt som ble funnet i Ras Shamra (Ugarit), og som man mener stammer helt fra 1300-tallet f.v.t. Men Ugarit lå tydeligvis ikke innenfor Kanaans grenser slik de blir beskrevet i Bibelen. I en artikkel i The Biblical Archaeologist (1965, s. 105) skriver A.F. Rainey at det på et etnisk, politisk og sannsynligvis også språkvitenskapelig grunnlag nå har vist seg å være «klart misvisende å kalle Ugarit en ’kanaaneisk’ by». Han legger fram ytterligere vitnesbyrd om at «Ugarit og Kanaans land var atskilte, uavhengige politiske enheter». Man kan altså ikke ut fra disse tavlene tydelig bevise hvilket språk kanaaneerne snakket.

Mange av Amarna-tavlene, som er funnet i Egypt, stammer fra herskerne i kanaaneiske byer. Brevene på disse tavlene er hovedsakelig skrevet på akkadisk (et semittisk språk) og med kileskrift. Akkadisk var imidlertid diplomatspråket i hele Midtøsten på den tiden, og det ble derfor brukt til og med når man skrev til det egyptiske hoff. Det er derfor interessant å merke seg at det i The Interpreter’s Dictionary of the Bible (redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 1, s. 495) sies at «Amarna-brevene inneholder vitnesbyrd om at ikke-semittiske folkegrupper bosatte seg i Palestina og Syria på et ganske tidlig tidspunkt, for en rekke av disse brevene bærer preg av en bemerkelsesverdig innflytelse av ikke-semittiske språk». (Uthevet av oss.) Det hersker i virkeligheten fremdeles usikkerhet med hensyn til hvilket språk de første innbyggerne i Kanaan opprinnelig snakket.

Det ser imidlertid ut til å framgå av Bibelens beretning at Abraham og hans etterkommere kunne snakke med innbyggerne i Kanaan uten å gjøre bruk av tolk, og det er også bemerkelsesverdig at de fleste av de stedene og byene israelittene erobret, allerede hadde semittiske navn, selv om enkelte stedsnavn var ikke-semittiske. Filisterkonger på Abrahams tid, og tydeligvis også på Davids tid, ble kalt «Abimelek» (1Mo 20: 2; 21: 32; Sl 34: 0), et helt igjennom semittisk navn (eller en semittisk tittel), men det er ingen som hevder at filisterne var av semittisk avstamning. Det kan derfor se ut til at de kanaaneiske stammene i løpet av noen hundre år etter språkforvirringen i Babel (1Mo 11: 8, 9) sluttet å tale sitt opprinnelige hamittiske språk og begynte å  tale et semittisk språk. Dette kan ha skjedd som følge av at de hadde så nær kontakt med den arameisktalende befolkningen i Syria, på grunn av mesopotamisk overherredømme i en periode eller av årsaker som man ikke har kjennskap til i dag. Et slikt språkskifte ville ikke være mer spesielt enn det som ble foretatt av andre av oldtidens nasjoner. De gamle persere antok for eksempel det arameiske tale- og skriftspråket (et semittisk språk) til tross for sin indoeuropeiske (jafetiske) avstamning.

Det som i Jesaja 19: 18 blir kalt «Kanaans språk», var etter alt å dømme hebraisk, som på den tiden (700-tallet f.v.t.) var landets hovedspråk.