(Kappadọkia).

På apostlenes tid var Kappadokia et stort område i den østlige delen av Lilleasia med glisne skoger og et forholdsvis kaldt klima. Området bestod av en høyslette som mange steder nådde en høyde av 900 m. Grensene for området ble i historiens løp riktignok forskjøvet, men i det store og hele grenset det mot nord til Pontos, mot vest til Galatia og Lykaonia, mot sør til Kilikia og Taurus-fjellene og mot øst til Armenia og Eufrats øvre løp. Saueavl var hovednæringen i området, men man holdt også kveg og hadde flotte hester. Hvete var den viktigste kornsorten.

Under Kyros den store ble Kappadokia underlagt Perserriket, og det opprinnelige området ble delt i to satrapier, som ble kalt Pontos og Kappadokia. Under selevkidenes herredømme i Syria ble området styrt av tributtpliktige konger. Denne ordningen ble det imidlertid slutt på i år 17 e.v.t., da den romerske keiseren Tiberius gjorde Kappadokia til en romersk provins som var underlagt en prokurator. Vespasian utvidet provinsen i år 70, da han slo den sammen med Armenia og derved dannet en større grenseprovins i øst. Kappadokia var av strategisk betydning på grunn av de viktige veiene som gikk gjennom området. En av disse gikk fra Tarsus, ved Middelhavet, gjennom det passet i Taurus-fjellene som er kjent som Den kilikiske port, og videre gjennom Kappadokia til provinsen Pontos og til havnebyene ved Svartehavet.

De opprinnelige innbyggerne i Kappadokia var øyensynlig ariere av jafetisk avstamning, men på 100-tallet f.v.t. bodde det også jøder i området. På pinsedagen i år 33 var det jøder fra Kappadokia til stede i Jerusalem. (Apg 2: 9) Trolig som et resultat av dette ble kristendommen tidlig spredt til Kappadokia. De kristne i Kappadokia blir nevnt blant dem som Peters første brev var stilt til. – 1Pe 1: 1.