(Kẹmosj).

Den viktigste guden til moabittene, som blir omtalt som Kemosjs folk. (4Mo 21: 29; Jer 48: 46) Noen forskere identifiserer Kemosj med Ba’al-Peor, fordi også denne guddommen blir satt i forbindelse med moabittene. (4Mo 25: 1–3) Det ble sannsynligvis ofret barn til Kemosj – om ikke i alminnelighet, så i hvert fall i ekstreme situasjoner. – 2Kg 3: 26, 27.

Innskriften på den svarte basaltstelen som ble reist av moabittkongen Mesja til minne om hans opprør mot Israel (vanligvis kalt Mesja-steinen), gir ytterligere innsikt i hvordan moabittene betraktet sin gud Kemosj. Ifølge dette monumentet var det Kemosj som gav seirer i krig, og kriger ble ført på hans befaling. Kong Mesja gav Kemosj æren for utfrielsen av den israelittiske undertrykkelsen, og de ulykker som Israel-kongen Omri førte over landet, betraktet han som et uttrykk for gudens vrede.

Jefta omtalte Kemosj som ammonittenes gud. (Dom 11: 24) Noen forskere betviler at det Jefta sa, er riktig, ettersom Kemosj andre steder blir satt i forbindelse med moabittene. Man må imidlertid ikke glemme at ammonittene dyrket mange guder. (Dom 10: 6) I og med at ammonittene og moabittene var nabofolk og begge stammet fra Abrahams nevø Lot, er det dessuten ikke noe underlig ved at de begge dyrket Kemosj.

Dyrkelsen av Kemosj ble øyensynlig innført i Israel under Salomos regjering. Utvilsomt under innflytelse av sine moabittiske hustruer bygde Salomo en offerhaug for Kemosj «på det fjellet som ligger foran Jerusalem». (1Kg 11: 1, 7, 8, 33) Under Josjias omfattende religiøse reform, som fant sted over 300 år senere, ble denne offerhaugen gjort uegnet for tilbedelse. – 2Kg 23: 13.

Da profeten Jeremia forutsa at Moab ville bli rammet av ulykke, forutsa han også at nasjonens viktigste gud, Kemosj, skulle dra bort i landflyktighet sammen med sine prester og sine fyrster. Moabittene ville måtte skamme seg over sin gud på grunn av dens kraftløshet, akkurat som israelittene i tistammeriket hadde måttet skamme seg over Betel, sannsynligvis på grunn av den kalvedyrkelse som hadde funnet sted der. – Jer 48: 7, 13, 46.