Navnet på et folk som hadde tilknytning til filisterne. (Ese 25: 16; Sef 2: 5) Det fantes keretitter blant dem som tjente i Jehovas utvalgte folks militære styrker. – 2Sa 8: 18; 20: 23; 1Kr 18: 17.

Noen leksikografer mener at det hebraiske ordet som er gjengitt med «keretitter», kerethịm, kommer fra rotordet karạth (som betyr «skjære av», «hogge av», «utrydde») og derfor burde gjengis med «bødler». De fleste bibelkommentatorer mener imidlertid at kerethịm refererer til en nasjon. De erkjenner likevel at roten til kerethịm kan være karạth, og at Jehova i Esekiel 25: 16 kan ha gjort bruk at et ordspill da han sa: «Jeg vil avskjære [hikhrattị] keretittene [kerethịm]», det vil si: «Jeg vil drepe drapsmennene.»

Det at keretittene og filisterne blir nevnt sammen i Esekiel 25: 15–17 og Sefanja 2: 5–7, kan tyde på at de har en viss tilknytning til hverandre. Den greske oversettelsen Septuaginta sier «kreterne» i stedet for «keretittene» i disse versene, kanskje for å forbinde dem med filisterne, som kom «fra Kreta [Kaftor]». (Am 9: 7; se NW, fotn.) På grunn av dette og fordi keretittene tydeligvis blir forbundet med «filisternes land» i 1. Samuelsbok 30: 14, 16, trekker de fleste forskere den slutning at keretittene og filisterne var enten ett og samme folk eller to folk som var nær knyttet til hverandre. Andre mener at keretittene var en av filisternes hovedstammer.

En av de antagelser som er blitt framsatt, går ut på at det opprinnelig dreide seg om to folkeslag, men at filisterne var de sterkeste eller de som først bosatte seg i Kanaan, og at de derfor ble det dominerende folket, det som landområdet Filistea fikk navn etter, selv om betegnelsen keretitter ikke helt forsvant. Ifølge denne oppfatningen betyr de ovennevnte profetiene av Esekiel og Sefanja at Jehova ville føre hevn og ve over alle innbyggerne i Filistea, både filisterne og keretittene. Det var øyensynlig ved babylonerne disse profetiene ble oppfylt.

Noen av keretittene kjempet i Davids væpnede styrker, og ved siden av peletittene (som de ofte blir nevnt sammen med) gjorde de muligens tjeneste i den kongelige livvakt under Benaja. (2Sa 8: 18; 20: 23; 1Kr 18: 17; jf. 2Sa 23: 22, 23; 1Kr 11: 25.) Dette har fått noen forskere til å forbinde dem med «den kariske livvakt» på presten Jehojadas tid, over hundre år senere. (2Kg 11: 4, 19; se KARISKE LIVVAKT, DEN.) Til tross for at keretittene tydeligvis var av fremmed herkomst, var keretittene på Davids tid ikke bare leiesoldater som ene og alene tjente for personlig vinnings skyld (slik det ofte er blitt hevdet), men de nærte dyp hengivenhet for David som Jehovas salvede. Dette kom tydelig til uttrykk ved at de forble trofaste mot David da han ble nødt til å flykte fra Jerusalem fordi «Israels menns hjerte» var med opprøreren Absalom. (2Sa 15: 13, 18) Senere viste keretittene sin lojalitet ved å være med på å nedkjempe benjaminitten Sjebas opprør, og også ved å støtte Salomo, som David hadde utvalgt til sin etterfølger på tronen. – 2Sa 20: 7; 1Kg 1: 38, 39, 44.