Ordet «kilde» blir vanligvis brukt om et naturlig oppkomme av vann (2Mo 15: 27), i motsetning til brønner og cisterner, som gjerne ble gravd ut (1Mo 26: 15). Ordet blir også brukt om en kilde til noe annet enn vann. To hebraiske ord som er oversatt med «kilde», er ʽạjin (bokst.: øye) og det beslektede ordet maʽjạn. Det tilsvarende greske ordet er pegẹ. Det at kilder av og til ble renset for slam og gjort dypere, kan være forklaringen på at ordene «kilde» og «brønn» av og til blir brukt om hverandre. – 1Mo 16: 7, 14; 24: 11, 13; Joh 4: 6, 12; se BRØNN; CISTERNE.

Da Moses beskrev det lovte land for israelittene, omtalte han det som et land med «kilder og vanndyp som veller fram på dalsletten og i fjellområdet». (5Mo 8: 7) Det er mange kilder i Palestina – gjennomsnittlig seks eller sju pr. 100 km². Fjellene i Juda og Efraim består hovedsakelig av porøs stein, og vinterregnet trenger derfor lett nedover til store dybder. Til slutt kommer vannet ned til et tett lag som det følger inntil noe av det til slutt dukker opp i dagen som kilder på vestsiden av Jordandalen og vestbredden av Dødehavet, mens noe følger underjordiske vannårer helt til det renner ut i Dødehavet under overflaten. Mange av de kildene som har direkte avløp til Dødehavet og nedre del av Jordan, har høy temperatur. Vest for fjellkjeden kommer noe av vannet fram som kilder langs den østlige delen av den lange lavsletten ved kysten, mens noe finner veien ut i Middelhavet langs underjordiske vannårer. Noen kilder, for eksempel de omkring Jerusalem og Hebron, veller fram øverst oppe eller nesten øverst oppe på fjellkammene i Palestinas høydedrag. Elvene Litani og Jordan og elvene i Damaskus-området har sitt utspring i de mange kildene som har oppstått på grunn av smeltevann fra Libanon-fjellkjeden og Hermon-fjellet.

Kildenes store betydning framgår av at mange bynavn begynner med «En», som betyr kilde. (Jos 15: 62; 17: 11; 1Kg 1: 9; se AJIN.) Byer og småsteder ble ofte bygd ved kilder, siden de fleste av Palestinas «elver» bare er vannførende i regntiden og tørker ut i sommermånedene. Av forsvarshensyn ble byene gjerne anlagt på høydedrag, og kildene var derfor ofte utenfor bymurene, i dalen nedenfor. Dermed ble det livsviktig å sikre vannforsyningen. Det ble bygd vannledninger fra kildene og inn i byene. Kong Hiskia bygde en slik vannledning fra Gihon til Davidsbyen. (2Kg 20: 20; 2Kr 32: 30) Andre ganger ble det bygd skjulte passasjer eller tunneler til vannkilden. Dette ble gjort for å sikre innbyggerne  tilstrekkelig vannforsyning selv om byen deres ble beleiret. Da assyrerne invaderte Juda, tilstoppet Hiskia vannkildene utenfor Jerusalem for å hindre at inntrengerne fant vann. – 2Kr 32: 2–4; se FESTNINGSVERKER; HISKIA nr. 1 (Bygge- og ingeniørarbeid).

Brukt billedlig. Jehova dannet «vanndypets kilder». (Ord 8: 28; 1Mo 7: 11) Han blir også omtalt som «livets kilde», «kilden med levende vann» og «Israels Kilde». (Sl 36: 9; Jer 2: 13; Sl 68: 26) Hans Sønn, Jesus Kristus, har vann å gi som i mottakerne blir «en kilde med vann som veller fram for å gi evig liv». (Joh 4: 14) Joel forutsa at det skal utgå en kilde fra Jehovas hus etter at nasjonene er blitt behandlet som druer i en vinpresse på Jehosjafats lavslette. – Joe 3: 12, 13, 18.

Jakob understreker betydningen av å bruke tungen riktig og sier i den forbindelse følgende til de kristne, som har til oppgave å dele ut livets vann: «En kilde lar vel ikke søtt og bittert vann velle fram av den samme åpningen?» – Jak 3: 11.

Da Jesus helbredet en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, «tørket hennes blods kilde ut». (Mr 5: 25–29) «Vannkilde» er også et uttrykk som blir brukt om en kilde til seksuell tilfredsstillelse. – Ord 5: 18.