(Kilịkia).

Et forholdsvis lite og smalt landskap i den sørøstlige delen av Lilleasia. Sør for Kilikia lå Middelhavet, og mot vest lå Pamfylia. I nord dannet fjellkjeden Taurus et skille mot Lykaonia og Kappadokia, og i øst lå Amanus-fjellene (nå Nur-fjellene), en utløper av Taurus-fjellene mot sør, som dannet et skille mellom Kilikia og Syria. Slik gikk grensene iallfall gjennom store deler av landets oldtidshistorie.

Fra naturens side var dette landskapet stort sett delt i to: det vestlige området, som ble kalt Kilikia Trakheia (det kuperte Kilikia), og det østlige, som ble kalt Kilikia Pedias (det flate Kilikia). Kilikia Trakheia var en vill og skogrik del av Taurus-fjellene. Langs den forrevne klippekysten var det mange landtunger som dannet en rekke lune havner og viker. De var fra gammelt av tilholdssted for sjørøvere som plyndret skip som seilte langs kysten. Kilikia Pedias bestod blant annet av en bred kystslette, et vannrikt og særdeles fruktbart område. De mange byene som lå spredt ut over denne sletten i romersk tid, hadde en viss grad av selvstyre. Den viktigste av dem var Tarsus, hvor Saulus (Paulus) var født. – Apg 21: 39; 22: 3; 23: 34.

I Kilikia ble det produsert hvete, lin og frukt og dessuten stoff av geitehår, i romertiden kalt cilicium. Dette stoffet sydde man blant annet telt av, noe som kan være en av grunnene til at Paulus hadde erfaring som teltmaker.

Kilikia hadde en strategisk beliggenhet, både militært sett og i handelsmessig forstand. Den viktigste handelsveien fra Syria gikk gjennom de syriske porter, et høytliggende pass gjennom Amanus-fjellene (Nur-fjellene), omkring 30 km nord for Antiokia. Den gikk videre gjennom Kilikia til Tarsus og derfra opp i Taurus-fjellene til de kilikiske porter, de trange skarene eller kløftene som fører inn i den sentrale og vestlige delen av Lilleasia.

Ikke lenge etter at Romerriket hadde kommet til makten, ble Kilikia delt. En del av det vestlige området ble overlatt til lokale dynastiers styre, mens resten tydeligvis ble underlagt omkringliggende vasallriker. Først i Vespasians tid (72 e.v.t.) ble den østlige og den vestlige delen av Kilikia gjenforent til én provins. I den første delen av aposteltiden var det derfor et særlig nært forhold mellom Kilikia og Syria, noe som passer med ordlyden i Apostlenes gjerninger 15: 23, 41 og Galaterne 1: 21. Noen forskere mener at «Kilikia» i disse skriftstedene vil si Kilikia Pedias. Men når det i Apostlenes gjerninger 27: 5 sies at Paulus «seilte over åpent hav langs Kilikia og Pamfylia» da han skulle stilles for retten i Roma, later det til at det med «Kilikia» her siktes til hele det kilikiske området, både det østlige og det vestlige Kilikia.

Blant dem som diskuterte med Stefanus før han døde, var det noen jøder fra Kilikia.  (Apg 6: 9) Omkring år 49 e.v.t. var det allerede menigheter i Kilikia, som det kristne råd i Jerusalem sendte et brev til. (Apg 15: 23) Da Paulus var på sin andre og tredje misjonsreise, var det naturlig at veien gikk gjennom Kilikia og de kilikiske porter.