En varm, hengiven følelse overfor en man er personlig knyttet til – for eksempel en venn, ens far eller mor eller ens barn; det at man er inderlig glad i en annen; Guds velvillige hengivenhet overfor sine skapninger og deres ærbødige hengivenhet overfor ham; den vennlighet og hengivenhet Guds skapninger på en tilbørlig måte viser hverandre; den sterke eller lidenskapelige hengivenhet for en person av det annet kjønn som utgjør den følelsesmessige drivkraft bak to menneskers forening i ekteskap. Et av synonymene til kjærlighet er «hengivenhet».

I Bibelen er det ikke bare tale om disse formene for kjærlighet, men også om en kjærlighet som er styrt av prinsipper, for eksempel kjærlighet til rettferdighet og til og med kjærlighet til ens fiender, som man kanskje ikke nærer noen hengivenhet for. Denne siden ved kjærligheten, eller et slikt utslag av kjærlighet, er knyttet til det å være uselvisk opptatt av rettferdighet og oppriktig interessert i andres varige ve og vel og la dette komme til uttrykk i handlinger som er til gagn for dem.

De hebraiske ordene som først og fremst blir brukt om de ovennevnte formene for kjærlighet og det å elske, er substantivet ʼahavạh («kjærlighet») og verbet ʼahẹv eller ʼahạv («elske»). Sammenhengen viser i hvilken betydning ordene blir brukt.

I De kristne greske skrifter benyttes særlig forskjellige former av ordene agạpe og filịa og to ord som er avledet av storgẹ (ordet ẹros, kjærlighet mellom kjønnene, forekommer ikke). Ordet agạpe forekommer oftere enn de andre uttrykkene.

Ordboken Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words gir følgende opplysninger om substantivet agạpe og verbet agapạo: «Kjærligheten kan bare kjennes ut fra de handlinger den ansporer til. Guds kjærlighet kan ses av det at han gav sin Sønn, 1. Joh. 4: 9, 10. Men dette er tydeligvis ikke en kjærlighet som skyldtes velbehag eller hengivenhet, det vil si, den var ikke en reaksjon på noen utmerkede egenskaper hos dem kjærligheten var rettet mot, Rom. 5: 8. Den var et utslag av Guds vilje og skyldtes et bevisst valg som var truffet uten noe annet grunnlag enn det som ligger i Guds egen natur, jf. 5. Mos. 7: 7, 8.» – 1981, bd. 3, s. 21.

Om verbet filẹo sier Vine: «[Det] atskiller seg fra agapạo ved at filẹo mer peker i retning av inderlig hengivenhet. . . . Det å elske (filẹo) livet, ut fra et urettmessig ønske om å bevare det, uten tanke på den virkelige hensikten med å leve, er noe som mishager Herren, Joh. 12: 25. Det å elske (agapạo) livet slik det står i 1. Pet. 3: 10, innebærer derimot å søke livets sanne interesser. Her ville ordet filẹo være helt malplassert.» – Bd. 3, s. 21, 22.

I den greske ordboken som hører med til James Strongs Exhaustive Concordance of the Bible (1890, s. 75, 76), sies det under oppslagsordet filẹo: «Å være en venn av (holde av [en person eller en gjenstand]), dvs. ha hengivenhet for (ved å være personlig knyttet til noen eller noe rent følelsesmessig; mens [agapạo] har en videre betydning og spes. omfatter en bevisst vurdering og det at man handler med vilje og overlegg og ut fra prinsipielle grunner, pliktfølelse og anstendighetsfølelse . . . ).» – Se HENGIVENHET.

Ordet agạpe betegner ofte den formen for kjærlighet som er styrt av eller basert på prinsipper. Den er vanligvis forbundet med varme følelser og hengivenhet. At agạpe kan være forbundet med hengivenhet og varme følelser, framgår tydelig av mange skriftsteder. I Johannes 3: 35 sier Jesus: «Faderen elsker [agapai] Sønnen.» I Johannes 5: 20 sier han: «Faderen nærer hengivenhet for [filei] Sønnen.» Guds kjærlighet til Jesus Kristus er avgjort forbundet med stor hengivenhet. Jesus sier også: «Den som elsker [agapọn] meg, vil bli elsket [agapethẹsetai] av min Far, og jeg vil elske [agapẹso] ham.» (Joh 14: 21) Faderens og Sønnens kjærlighet er forbundet med inderlig hengivenhet for dem som elsker dem. Jehovas tilbedere må på samme måte elske ham og hans Sønn og dessuten hverandre. – Joh 21: 15–17.

Selv om den kristne kjærlighet er preget av respekt for prinsipper, er den ikke uten følelser – ellers ville den ikke skille seg ut fra kald rettferdighet. Men den blir ikke styrt av følelser eller sentimentalitet; den ser aldri bort fra prinsipper. Kristne viser med rette kjærlighet overfor mennesker de ikke har spesielt varme følelser eller spesiell hengivenhet for. De gjør det med tanke på disse menneskenes beste. (Ga 6: 10) Men selv om de ikke føler spesiell hengivenhet for dem, føler de medlidenhet med  og oppriktig omtanke for disse sine medmennesker innenfor de grenser og på den måte som rettferdige prinsipper tillater og krever.

Selv om den kristne formen for agạpe sikter til en kjærlighet som er styrt av prinsipper, er det også mulig å gi uttrykk for en urett form for agạpe, basert på egeninteresse. Jesus sa for eksempel: «Hvis dere elsker [agapạte] dem som elsker dere, hva er det å rose dere for? Selv synderne elsker jo dem som elsker dem. Og hvis dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hva er vel det å rose dere for? Selv synderne gjør det samme. Og hvis dere låner ut rentefritt til dem som dere håper å få igjen av, hva er det å rose dere for? Selv syndere låner ut rentefritt til syndere for å få like mye igjen.» (Lu 6: 32–34) Det prinsippet slike mennesker handler ut fra, er dette: «Hvis du gjør godt mot meg, skal jeg gjøre godt mot deg.»

Apostelen Paulus sa følgende om en tidligere medarbeider: «Demas har forlatt meg fordi han elsket [agapẹsas] den nåværende tingenes ordning.» (2Ti 4: 10) Demas elsket tydeligvis verden av selviske grunner. Han elsket kanskje de materielle fordelene den kunne gi. Jesus sier: «Menneskene har elsket [egạpesan] mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For den som praktiserer onde ting, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli irettesatt.» (Joh 3: 19, 20) Fordi mørket bidrar til å skjule deres onde gjerninger, elsker de det.

Jesus sa: «Fortsett å elske [agapạte] deres fiender.» (Mt 5: 44) Gud selv fastsatte det prinsipp som gjelder her. Som Paulus sier: «Gud anbefaler sin egen kjærlighet [agạpen] til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. . . . For når vi, da vi var fiender, ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, skal vi, nå som vi er blitt forlikt, så mye mer bli frelst ved hans liv.» (Ro 5: 8–10) Et fremtredende eksempel med hensyn til en slik kjærlighet er Guds handlemåte overfor Saulus fra Tarsus, som ble apostelen Paulus. (Apg 9: 1–16; 1Ti 1: 15) Vår kjærlighet til våre fiender bør derfor være styrt av det prinsipp Gud har fastsatt, og den bør komme til uttrykk i lydighet mot hans bud, uansett om den er forbundet med varme følelser og hengivenhet eller ikke.

Gud. Apostelen Johannes skriver: «Gud er kjærlighet.» (1Joh 4: 8) Han er selve den personifiserte kjærlighet. Kjærlighet er hans mest fremtredende egenskap. Det motsatte er derimot ikke tilfellet, nemlig at ’kjærlighet (den abstrakte egenskapen kjærlighet) er Gud’. Han åpenbarer seg i Bibelen som en Person og taler i billedlig forstand om sine «øyne», sine «hender», sitt «hjerte», sin «sjel» og så videre. Han har også andre egenskaper, deriblant rettferdighet, makt og visdom. (5Mo 32: 4; Job 36: 22; Åp 7: 12) Dessuten har han evnen til å føle hat, som er det motsatte av kjærlighet. Fordi han elsker rettferdighet, må han nødvendigvis hate det onde. (5Mo 12: 31; Ord 6: 16) Kjærlighet innbefatter det å føle og gi uttrykk for varm, personlig hengivenhet, noe bare en person kan gjøre, og noe som bare kan gjøres overfor en person. Guds Sønn, Jesus Kristus, er avgjort ikke en abstrakt egenskap. Og han fortalte at han hadde vært hos sin Far og arbeidet sammen med ham og behaget ham og hørt ham, og han fortalte at englene ser hans Fars ansikt. Alt dette ville ha vært umulig hvis det bare var tale om en abstrakt egenskap. – Mt 10: 32; 18: 10; Joh 5: 17; 6: 46; 8: 28, 29, 40; 17: 5.

Vitnesbyrd om hans kjærlighet. Det finnes utallige vitnesbyrd om at Jehova, universets Skaper og Gud, er kjærlighet. Det framgår for eksempel av selve det fysiske skaperverk. Det er frambrakt med en bemerkelsesverdig omtanke for menneskenes sunnhet, glede og velferd. Menneskene er ikke skapt bare til å eksistere, men også til å nyte å spise, fryde seg over fargeprakten og skjønnheten i skaperverket og glede seg over dyrene og samværet med sine medmennesker og livets utallige andre goder. (Sl 139: 14, 17, 18) Men Jehova har i enda høyere grad gitt uttrykk for sin kjærlighet ved å skape menneskene i sitt bilde og sin likhet (1Mo 1: 26, 27) – med evne til å vise kjærlighet og befatte seg med åndelige spørsmål – og ved å åpenbare seg for menneskene gjennom sitt Ord og sin hellige ånd. – 1Kt 2: 12, 13.

Jehovas kjærlighet til menneskene er en Fars kjærlighet til sine barn. (Mt 5: 45) Han holder ikke tilbake noe som er til gagn for dem, uansett hva det koster ham. Hans kjærlighet overgår alt vi kan føle eller gi uttrykk for. (Ef 2: 4–7; Jes 55: 8; Ro 11: 33) Det største bevis for hans kjærlighet, det kjærligste en far kunne gjøre, var det han gjorde for menneskene da han gav sin egen trofaste, enbårne Sønns liv til gagn for dem. (Joh 3: 16) Som apostelen Johannes skriver: «Når det gjelder oss, så elsker vi fordi han elsket oss først.» (1Jo 4: 19) Han er derfor kjærlighetens Opphav. Johannes’ medapostel Paulus skriver: «For neppe vil noen dø for en rettferdig; skjønt for den som er god, våger kanskje noen endog å dø. Men Gud anbefaler sin egen kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» – Ro 5: 7, 8; 1Jo 4: 10.

 Guds evigvarende kjærlighet. Jehovas kjærlighet til sine trofaste tjenere er evigvarende; den verken svikter eller avtar uansett hva slags omstendigheter hans tjenere befinner seg i, om de er gunstige eller ugunstige, om de har store eller små problemer å kjempe med. Apostelen Paulus erklærte: «For jeg er overbevist om at verken død eller liv eller engler eller regjeringer eller ting som nå er, eller ting som skal komme, eller makter eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre.» – Ro 8: 38, 39.

Guds overherredømme basert på kjærlighet. Det er til stor ære for Jehova at hans overherredømme og den støtte det får av hans skapninger, først og fremst er basert på kjærlighet. Han vil bare ha støtte av slike som elsker hans overherredømme på grunn av hans gode egenskaper og fordi det er rettferdig, av slike som foretrekker hans overherredømme framfor alle andre herredømmer. (1Kt 2: 9) De velger å tjene under hans overherredømme framfor å forsøke å være uavhengige – og dette gjør de på grunn av sin kjennskap til ham og hans kjærlighet, rettferdighet og visdom, og sin erkjennelse av at hans kjærlighet, rettferdighet og visdom langt overgår deres egen. (Sl 84: 10, 11) Djevelen sviktet i denne henseende. Han søkte av egoistiske grunner å oppnå uavhengighet for seg selv, og det gjorde også Adam og Eva. Ja, Djevelen reiste innvendinger mot Guds måte å herske på. Han sa i realiteten at den var ukjærlig og urettferdig (1Mo 3: 1–5), og at Guds skapninger ikke tjente ham på grunn av kjærlighet, men av selviskhet. – Job 1: 8–12; 2: 3–5.

Jehova Gud tillot Djevelen å leve og å stille hans tjenere – til og med hans enbårne Sønn – på prøve, helt til det ytterste, til døden. Gud forutsa at Jesus Kristus ville komme til å være trofast. (Jes 53) Hvordan kunne han stole så ubetinget på sin Sønn? På grunn av kjærlighet. Jehova kjente sin Sønn og visste hvor stor kjærlighet hans Sønn hadde til ham og til rettferdighet. (He 1: 9) Han kjente sin Sønn fullt ut. (Mt 11: 27) Han stolte helt og fullt på Sønnens troskap. Kjærligheten er dessuten «et fullkomment enhetens bånd». (Kol 3: 14) Den er det sterkeste bånd i universet. En fullkommen kjærlighet utgjør et ubrytelig bånd mellom Sønnen og Faderen. Av lignende grunner kunne Gud stole på sin organisasjon av tjenere og vite at kjærligheten ville få de fleste av dem til å holde seg urokkelig til ham under prøvelser, og at hans organisasjon av skapninger aldri som et hele ville forlate ham. – Sl 110: 3.

Jesus Kristus. Fordi Jesus i tidsaldre av ukjent lengde hadde vært meget nær knyttet til sin Far, kjærlighetens Opphav, og hatt det mest fortrolige og inngående kjennskap til ham, kunne han si: «Den som har sett meg, har også sett Faderen.» (Joh 14: 9; Mt 11: 27) Jesu kjærlighet er derfor fullstendig, fullkommen. (Ef 3: 19) Han sa til sine disipler: «Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner.» (Joh 15: 13) Han hadde også sagt til dem: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre – at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.» (Joh 13: 34) Dette budet var nytt, for i Moseloven, som Jesus og hans disipler den gang var underlagt, het det: «Du skal elske din neste som deg selv.» (3Mo 19: 18; Mt 22: 39) Dette var en befaling om å elske andre som seg selv, men ikke om å vise en så selvoppofrende kjærlighet at man til og med ville gi sitt eget liv for en annen. Jesu liv og død var et eksempel som viser hva slags kjærlighet dette nye budet handler om. Kristi etterfølgere må ikke bare gjøre godt når anledningen byr seg, men også under Kristi ledelse ta initiativet til å hjelpe andre i åndelig henseende og på andre måter. De skal arbeide aktivt til beste for andre. En av de viktigste måtene å vise kjærlighet på, består i å forkynne det gode budskap for andre – også for mulige fiender – og undervise dem i dette budskapet, for dette kan føre til evig liv for dem. Kristne må gi andre ’ikke bare Guds gode budskap, men også sine egne sjeler’ ved å hjelpe og samarbeide med dem som tar imot det gode budskap. (1Te 2: 8) De bør også være rede til å overgi sin sjel (sitt liv) for dem. – 1Jo 3: 16.

Hvordan man framelsker kjærlighet. Ved Guds hellige ånd ble den første mann og den første kvinne skapt med et visst mål av den guddommelige egenskapen kjærlighet og med evnen til å utvikle sin kjærlighet og la den bli større og rikere. Kjærlighet er en frukt av Guds ånd. (Ga 5: 22) Denne gudgitte kjærligheten er ikke en egenskap man har uten videre, slik tilfellet kan være med visse fysiske eller intellektuelle egenskaper, for eksempel fysisk skjønnhet eller musikalsk begavelse eller andre medfødte evner. Et menneske kan ikke ha en slik kjærlighet uten å ha kunnskap om Gud og tjene ham eller uten å meditere og ha verdsettelse. Bare ved å framelske kjærlighet kan man etterligne Gud, kjærlighetens Opphav. (Sl 77: 11; Ef 5: 1, 2; Ro 12: 2) Adam forsømte å framelske kjærlighet til Gud; han gjorde ikke framskritt i retning av å utvikle en fullkommen kjærlighet. Dette framgår av at han ikke var i forening med Gud, knyttet til Gud med dette fullkomne enhetens bånd. Men selv om Adam ble  ufullkommen og syndig, gav han evnen til å vise kjærlighet videre til sitt avkom, som var «som et bilde av ham». (1Mo 5: 3) Menneskeheten i sin alminnelighet viser kjærlighet, men det er ofte tale om en kjærlighet som er kommet inn i et galt spor, en forringet og forvrengt form for kjærlighet.

Kjærligheten kan komme inn i et galt spor. Av disse grunner er det tydelig at det er nødvendig å søke og følge Guds ånd og kunnskapen fra hans Ord for å kunne ha en ekte kjærlighet som er ledet i de rette spor. Foreldre kan for eksempel ha hengivenhet for sine barn, men kan likevel la denne kjærligheten bli forringet eller komme inn i et galt spor på grunn av sentimentalitet, ved at de gir barna alt de ber om, og ikke nekter dem noe. De unnlater kanskje å utøve sin foreldremyndighet og tukte dem og refse dem når det er nødvendig. (Ord 13: 1) En slik misforstått kjærlighet kan være en slags familiestolthet, som er en form for selviskhet. Slike mennesker praktiserer ikke sann kjærlighet, siden de ikke handler på en måte som er til varig gagn for barna deres. – Ord 10: 17; 29: 17.

Dette er ikke den kjærlighet som kommer fra Gud, for gudgitt kjærlighet får en til å gjøre det som er godt og gagnlig for andre. «Kjærligheten oppbygger.» (1Kt 8: 1) Kjærlighet er ikke sentimentalitet. Kjærligheten er fast og sterk og ledet av gudgitt visdom, og den er først og fremst knyttet til det som er rent og rett. (Jak 3: 17) Gud viste dette i sitt forhold til israelittene, som han straffet strengt for deres ulydighet, med deres evige ve og vel for øye. (5Mo 8: 5; Ord 3: 12; He 12: 6) Apostelen Paulus sier til de kristne: «Det at dere holder ut, tjener til tukt for dere. Gud handler med dere som med sønner. For hvilken sønn er det som en far ikke tukter? . . . Videre hadde vi fedre som var av vårt kjød, til å tukte oss, og vi viste dem respekt. Skal vi ikke da mye mer underordne oss under vårt åndelige livs Far og leve? For de tuktet oss i noen få dager etter hva de syntes var godt, men han gjør det til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. Riktignok synes ingen tukt i øyeblikket å være til glede, men til sorg; men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» – He 12: 7–11.

Kunnskap leder kjærligheten i riktig retning. Kjærligheten må først og fremst rettes mot Gud. Ellers vil den gå i feil retning og kan til og med føre til tilbedelse av en skapning eller en ting. Det er av vesentlig betydning å kjenne Guds hensikter, for de som gjør det, vil også vite hva som er best for dem selv og andre, og de vil vite hvordan de skal gi uttrykk for kjærligheten på rette måte. Når det gjelder kjærligheten til Gud, sier Jesus: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.» (Mr 12: 29, 30; Mt 22: 36–38) Denne kjærligheten skal ikke bare være en formsak. Den skal gjenspeile hele det indre menneske. Kjærligheten er forbundet med følelsene. (1Pe 1: 22) Men hvis sinnet ikke er tilført kunnskap om hva sann kjærlighet er, og hvordan den virker, kan kjærligheten bli ledet i feil retning. (Jer 10: 23; 17: 9; jf. Flp 1: 9.) Sinnet må kjenne Gud og hans egenskaper og hensikter og vite hvordan han lar sin kjærlighet komme til uttrykk. (1Jo 4: 7) I samsvar med dette, og fordi kjærligheten er den viktigste egenskapen, er et menneskes innvielse til Gud en innvielse til Jehova selv som person (som har kjærligheten som sin mest dominerende egenskap) og ikke til et arbeid eller en sak. Man må så legge hele sin sjel, hver fiber i sin organisme, i det å vise kjærlighet, og man må gå inn for dette av hele sin styrke.

Kjærligheten er vidtfavnende. Den sanne kjærlighet, som er en frukt av Guds ånd, er vidtfavnende. (2Kt 6: 11–13) Den er ikke smålig, avgrenset eller innskrenket. Den må nå ut til andre for å være fullstendig. Et menneske må først og fremst elske Gud (5Mo 6: 5) og hans Sønn (Ef 6: 24) og dernest hele samfunnet av kristne brødre over hele verden (1Pe 2: 17; 1Jo 2: 10; 4: 20, 21). En ektemann skal elske sin kone, og hun skal elske sin mann. (Ord 5: 18, 19; For 9: 9; Ef 5: 25, 28, 33) Foreldre skal elske sine barn. (Ti 2: 4) Kristne skal elske alle mennesker, også sine fiender, og gjøre kristne gjerninger til beste for dem. (Mt 5: 44; Lu 6: 32–36) I Bibelen blir kjærligheten nevnt først blant åndens frukter, og det sies i den forbindelse: «Mot slike ting er det ingen lov.» (Ga 5: 22, 23) Det finnes ingen lov som kan sette grenser for denne kjærligheten. Den kan komme til uttrykk når som helst, hvor som helst og i uinnskrenket omfang overfor dem som den tilkommer. Det eneste som kristne mennesker bør skylde hverandre, er kjærlighet. (Ro 13: 8) Noe av det som kjennetegner sanne kristne, er deres innbyrdes kjærlighet. – Joh 13: 35.

Hvordan gudgitt kjærlighet virker. Kjærlighet, en slik kjærlighet som Gud er, er en så storslagen egenskap at den vanskelig lar seg definere. Det er lettere å fortelle hvordan den virker. I den nedenstående drøftelsen blir det pekt på hvilken rolle den spiller blant kristne. Når apostelen Paulus skriver om dette emnet, peker han først på hvor viktig kjærligheten er for troende kristne, og deretter viser han punkt  for punkt hvordan den fører til en uselvisk handlemåte: «Kjærligheten er langmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke skinnsyk, den skryter ikke, blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelsen. Den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt.» – 1Kt 13: 4–7.

«Kjærligheten er langmodig og vennlig.» Den avfinner seg med ugunstige forhold og andres urette handlinger i den hensikt at dette til sist må føre til at de som handler galt, eller andre som er involvert i omstendighetene, blir frelst, og til at Jehovas overherredømme blir hevdet og rettferdiggjort. (2Pe 3: 15) Kjærligheten er vennlig, uansett hvilke provokasjoner den blir utsatt for. Hvis en kristen er skarp eller brysk mot andre, vil det ikke føre til noe godt. Men kjærligheten kan likevel være fast og handlekraftig for rettferdighetens sak. De som har myndighet til det, kan tilrettevise overtredere, men også i en slik situasjon må de opptre med vennlighet. Uvennlighet gagner verken en uvennlig veileder eller den som handler urett, men kan føre til at den sistnevnte fjerner seg enda lenger fra anger og rette gjerninger. – Ro 2: 4; Ef 4: 32; Tit 3: 4, 5.

«Kjærligheten er ikke skinnsyk.» Den er ikke misunnelig på andre som oppnår noe godt. Den gleder seg over å se at et medmenneske får en mer ansvarsfull stilling. Den misunner ikke engang en fiende som får noe godt. Den er raus. Gud lar det regne over både rettferdige og urettferdige. (Mt 5: 45) Guds tjenere som har kjærlighet, er tilfreds med sine kår (1Ti 6: 6–8) og den plass de har. De trenger seg ikke fram og forsøker ikke i selviskhet å overta en annens stilling. Satan Djevelen var selvisk og misunnelig og forlot sin plass og traktet til og med etter å bli tilbedt av Jesus Kristus. – Lu 4: 5–8.

Kjærligheten «skryter ikke, blir ikke oppblåst». Den søker ikke andre skapningers bifall og beundring. (Sl 75: 4–7; Jud 16) De som har kjærlighet, vil ikke trykke andre ned for å virke større selv. De vil derimot opphøye Gud og i oppriktighet oppmuntre andre mennesker og bygge dem opp. (Ro 1: 8; Kol 1: 3–5; 1Te 1: 2, 3) De vil glede seg over å se andre kristne gjøre framskritt. Og de vil ikke skryte av det de selv akter å gjøre. (Ord 27: 1; Lu 12: 19, 20; Jak 4: 13–16) De vil være klar over at alt de gjør, skyldes den kraft som kommer fra Jehova. (Sl 34: 2; 44: 8) Jehova sa til Israel: «La den som roser seg, rose seg av dette: at han har innsikt, og at han har kunnskap om meg, om at jeg er Jehova, den som øver kjærlig godhet, rett og rettferdighet på jorden; for i disse ting finner jeg virkelig behag.» – Jer 9: 24; 1Kt 1: 31.

Kjærligheten «oppfører seg ikke usømmelig». Den har ikke dårlige manerer. Den er ikke delaktig i en usømmelig atferd, som for eksempel urette seksuelle forhold eller en støtende oppførsel. Den er ikke grov, vulgær, uhøflig, frekk, ufin eller respektløs overfor noen. De som har kjærlighet, vil verken ved sitt utseende eller ved sine handlinger vekke anstøt hos sine kristne brødre. Paulus skrev til menigheten i Korint: «La alt skje sømmelig og med orden.» (1Kt 14: 40) Kjærligheten vil også få en til å vandre sømmelig overfor dem som ikke er troende kristne. – Ro 13: 13; 1Te 4: 12; 1Ti 3: 7.

Kjærligheten «søker ikke sine egne interesser». Den følger prinsippet: «La enhver fortsette å søke, ikke sitt eget beste, men den andres.» (1Kt 10: 24) Det er i dette omtanken for andres evige ve og vel kommer til uttrykk. Den oppriktige omtanken for andre er en av kjærlighetens sterkeste drivkrefter, og noe av det som gagner mest og gir de beste resultater. De som har kjærlighet, forlanger ikke at alt skal gjøres slik de vil. Paulus sa: «For de svake er jeg blitt svak, for å kunne vinne de svake. Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen. Men alt gjør jeg for det gode budskaps skyld, for at jeg kan bli en som deler det med andre.» (1Kt 9: 22, 23) Kjærligheten insisterer heller ikke på sine «rettigheter». Den er mer opptatt av andres åndelige ve og vel. – Ro 14: 13, 15.

Kjærligheten «blir ikke opphisset». Den er ikke på utkikk etter en anledning til eller en unnskyldning for å bli opphisset. Den lar seg ikke provosere til vredesutbrudd, som er en av kjødets gjerninger. (Ga 5: 19, 20) De som har kjærlighet, blir ikke lett støtt over hva andre sier eller gjør. De er ikke redd for at deres personlige «verdighet» skal bli krenket.

Kjærligheten «holder ikke regnskap med krenkelsen». Den betrakter seg ikke som krenket og mener ikke at en eventuell krenkelse skal ’bokføres’ og gjøres opp eller gjengjeldes i sin tid, mens det i mellomtiden ikke skal være noen forbindelse mellom den krenkede og den som har forvoldt krenkelsen (bokst.: «det onde»; Int.). Dette ville være ensbetydende med hevngjerrighet, noe Bibelen fordømmer. (3Mo 19: 18; Ro 12: 19) Kjærligheten vil ikke tillegge andre dårlige motiver, men være overbærende og la tvilen komme motparten til gode. – Ro 14: 1, 5.

Kjærligheten «gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannheten». Kjærligheten gleder seg over sannheten, selv når  sannheten rokker ved det man tidligere har trodd eller sagt. Den holder seg til Guds sannhetsord. Den støtter alltid det som er rett, og finner ingen glede i urett, løgner eller noen form for urettferdighet, uansett hvem som er offer for slikt – selv om det skulle være en fiende. Men hvis noe er galt eller villedende, er kjærligheten ikke redd for å si ifra i sannhetens og i andre menneskers interesse. (Ga 2: 11–14) Den foretrekker også å lide urett framfor å begå en ny urett i et forsøk på å gjøre opp et mellomværende. (Ro 12: 17, 20) Men hvis et annet menneske blir irettesatt på en tilbørlig måte av en som har myndighet til det, vil ikke et kjærlig menneske av sentimentalitet ta parti for den som er irettesatt, og kritisere irettesettelsen eller den som kom med irettesettelsen. En slik handling ville ikke være et uttrykk for kjærlighet til vedkommende. Den irettesatte ville kanskje like det, men det ville heller være til skade enn til gagn for vedkommende.

Kjærligheten «tåler alt». Den er villig til å holde ut og til å lide for rettferdighetens skyld. En bokstavelig gjengivelse lyder slik: «Alt dekker den.» (Int.) Et menneske som har kjærlighet, vil ikke være snar til å gå til andre og utlevere en som har gjort ham urett. Hvis den urette handlingen ikke er altfor alvorlig, vil han overse den. Ellers vil han følge den framgangsmåten som Jesus anbefaler i Matteus 18: 15–17, hvis den kan anvendes i den aktuelle situasjonen. Hvis motparten ber om tilgivelse etter at han på tomannshånd er blitt gjort oppmerksom på den uretten han har begått, og hvis han gjør skaden god igjen, vil en som har kjærlighet, vise at hans tilgivelse er ekte – at den fullt ut har dekket over overtredelsen, slik Gud har gjort. – Ord 10: 12; 17: 9; 1Pe 4: 7, 8.

Kjærligheten «tror alt». Kjærligheten tror på det Gud har sagt i sitt sannhetsord, selv om ytre forhold skulle tale imot det og den ikke-troende verden spotter. I denne kjærligheten, særlig kjærligheten til Gud, inngår en erkjennelse av hans sannferdighet, en erkjennelse som bygger på alle vitnesbyrdene om hans trofasthet og pålitelighet. Den kan sammenlignes med den kjærligheten man nærer til en sann og trofast venn man kjenner, en kjærlighet som gjør at man ikke tviler på noe han forteller, selv om man ikke sitter inne med beviser for at det er sant. (Jos 23: 14) Kjærligheten tror alt Gud sier, selv om den kanskje ikke kan fatte det fullt ut, og den er villig til å vente tålmodig til saken blir grundigere belyst eller forståelsen blir klarere. (1Kt 13: 9–12; 1Pe 1: 10–13) Kjærligheten stoler også på Guds ledelse av den kristne menighet og hans utnevnte tjenere og støtter opp om de avgjørelsene disse treffer på grunnlag av Guds Ord. (1Ti 5: 17; He 13: 17) Men kjærligheten er ikke godtroende, for den retter seg etter følgende veiledning i Guds Ord: «Prøv de inspirerte uttalelser for å se om de er av Gud», og den prøver alt med Bibelen som målestokk. (1Jo 4: 1; Apg 17: 11, 12) Kjærligheten får en til å ha tillit til sine trofaste kristne brødre. En kristen nærer ikke mistanke til dem og mistror dem ikke uten at det foreligger klare beviser for at de har gjort noe galt. – 2Kt 2: 3; Ga 5: 10; Flm 21.

Kjærligheten «håper alt». Den håper at alt det Jehova har lovt, vil bli oppfylt. (Ro 12: 12; He 3: 6) Den fortsetter å arbeide og venter tålmodig på at Jehova skal la arbeidet gi frukter, at han skal få det som er plantet, til å vokse. (1Kt 3: 7) De som har kjærlighet, vil håpe det beste for sine kristne brødre uansett hvilke omstendigheter de befinner seg i, også for dem som er svake i troen. De vil være klar over at når Jehova er tålmodig med de svake, så bør også de selv innta den samme holdningen. (2Pe 3: 15) Og de fortsetter å hjelpe dem de forsøker å undervise i sannheten, og håper og venter at de vil bli drevet av Guds ånd til å tjene ham.

Kjærligheten «utholder alt». De kristne må ha kjærlighet for å bevare sin ulastelighet overfor Jehova Gud. Uansett hva Djevelen måtte gjøre for å prøve ektheten av deres hengivenhet og troskap overfor Gud, vil kjærligheten holde ut og hjelpe dem til å være tro mot Ham. – Ro 5: 3–5; Mt 10: 22.

«Kjærligheten faller aldri bort.» Den kommer aldri til å ta slutt eller opphøre å eksistere. Ny kunnskap og forståelse kan kanskje gjøre det nødvendig å korrigere noe man tidligere har trodd. Håpet forandres når det man har håpet på, blir en realitet, og man får nye ting å håpe på. Men kjærligheten med alt den innebærer, forblir alltid og fortsetter å bli sterkere og sterkere. – 1Kt 13: 8–13.

«En tid til å elske.» Kjærligheten blir holdt tilbake bare fra dem som Jehova anser for å være uverdige til å bli gjenstand for den, fra dem som bevisst vandrer på ondskapens vei. Gud viser alle mennesker kjærlighet inntil de viser at de hater ham. Da er tiden inne til at de ikke lenger får nyte godt av kjærligheten. Både Jehova Gud og Jesus Kristus elsker rettferdighet og hater lovløshet. (Sl 45: 7; He 1: 9) De som «intenst hater» den sanne Gud, får ikke nyte godt av kjærligheten. Det ville faktisk ikke tjene til noe godt å fortsette å vise slike mennesker kjærlighet, for de som hater Gud, reagerer ikke positivt på Guds kjærlighet. (Sl 139: 21, 22; Jes 26: 10) Derfor hater  Gud dem med rette, og derfor skal han til sin fastsatte tid gå til handling mot dem. – Sl 21: 8, 9; For 3: 1, 8.

Det man ikke skal elske. Apostelen Johannes skriver: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt i verden – kjødets begjær og øynenes begjær og den iøynefallende framvisning av de midler en har å leve av – er ikke av Faderen, men er av verden.» (1Jo 2: 15, 16) Han sier også: «Hele verden ligger i den ondes makt.» (1Jo 5: 19) De som elsker Gud, hater derfor enhver ond gjerning. – Sl 101: 3; 119: 104, 128; Ord 8: 13; 13: 5.

Bibelen viser at mann og kone skal elske hverandre, og at denne kjærligheten også omfatter det ekteskapelige samliv (Ord 5: 18, 19; 1Kt 7: 3–5), men den gjør det også klart at det er galt å følge den kjødelige, verdslige handlemåte å hengi seg til erotisk kjærlighet overfor en som ikke er ens ektefelle. (Ord 7: 18, 19, 21–23) Noe annet som preger verden, er materialisme, ’kjærlighet til penger’ (filargyrịa, bokst.: «kjærlighet til sølv»; Int.), noe som er en rot til alle slags skadelige ting. – 1Ti 6: 10; He 13: 5.

Jesus Kristus advarte mot å søke ære fra mennesker. Han kom med en sviende fordømmelse av jødenes hyklerske religiøse ledere, som likte å stå og be i synagogene og på hjørnene av de brede gatene for å bli sett av mennesker, og som likte de mest fremtredende plassene ved aftensmåltidene og de fremste sitteplassene i synagogene. Han påpekte at de allerede fullt ut hadde fått sin lønn, det som de elsket og ønsket, nemlig ære og heder fra mennesker, og at de derfor ikke kunne vente å få noen lønn fra Gud. (Mt 6: 5; 23: 2, 5–7; Lu 11: 43) I beretningen heter det: «Likevel var det mange, også av styresmennene, som faktisk trodde på ham [Jesus], men på grunn av fariseerne bekjente de ham ikke, for ikke å bli utstøtt av synagogen; for de elsket æren fra mennesker mer enn selv æren fra Gud.» – Joh 12: 42, 43; 5: 44.

Jesus sa til sine disipler: «Den som holder av [filọn] sin sjel, tilintetgjør den, men den som hater sin sjel i denne verden, skal bevare den til evig liv.» (Joh 12: 23–25) En som foretrekker å verne om sitt liv nå framfor å være villig til å gi sitt liv som en Kristi etterfølger, vil gå glipp av det evige liv, mens en som lar sitt liv i denne verden komme i annen rekke, og som elsker Jehova og Kristus og deres rettferdighet over alt annet, vil få evig liv.

Gud hater løgnere, for de har ikke kjærlighet til sannheten. Han sa følgende til apostelen Johannes i et syn: «Utenfor [dvs. utenfor den hellige by, Det nye Jerusalem] er hundene og de som utøver spiritisme, og de utuktige og morderne og avgudsdyrkerne og enhver som liker [filọn] og praktiserer løgn.» – Åp 22: 15; 2Te 2: 10–12.

Ens kjærlighet kan kjølne. Da Jesus fortalte sine disipler hva som skulle skje i framtiden, gjorde han dem oppmerksom på at kjærligheten (agạpe) skulle kjølne hos mange som sa de trodde på Gud. (Mt 24: 3, 12) Apostelen Paulus sa at menneskene skulle være «pengekjære» i de kritiske tidene som skulle komme. (2Ti 3: 1, 2) Det er derfor tydelig at man kan tape de rette prinsipper av syne, og at den rette form for kjærlighet som man en gang hadde, kan svinne bort. Dette viser hvor viktig det er at man stadig praktiserer og videreutvikler sin kjærlighet ved å meditere over Guds Ord og ved å forme livet sitt etter hans prinsipper. – Ef 4: 15, 22–24.