Bibelen gir ingen beskrivelse av disse kjærlighetsmåltidene og sier heller ikke noe om hvor ofte de ble holdt. (Jud 12) Verken Herren Jesus Kristus eller hans apostler påla de kristne å holde slike måltider, og det er tydelig at de ikke skal oppfattes som et obligatorisk eller permanent innslag i menighetslivet. Noen mener at det dreier seg om fester som materielt velstående kristne holdt, og som deres fattige medkristne ble invitert til, slik at farløse, enker, rike og vanskeligstilte i fellesskap var samlet om et bugnende bord i en brorskapets ånd.

Tertullian, en skribent som levde i det andre og tredje århundre, gir en beskrivelse av kjærlighetsmåltidene og forteller at deltakerne bad en bønn til Gud før de la seg til bords. De spiste og drakk med måte, bare nok til å stille sult og tørst, for de husket at de også om kvelden måtte tilbe Gud. Deres samtaler bar preg av at de visste at Herren lyttet til dem. Hver av dem sang en sang, og selskapet sluttet med bønn. – Tertullians Forsvarsskrift for de kristne, XXXIX, 16–18.

At disse selskapene opprinnelig ble holdt i en god hensikt, framgår av det ordet som ble benyttet som en betegnelse på dem – agạpe. Agạpe er det greske ordet som blir brukt om den høyeste formen for kjærlighet, den kjærlighet som er basert på prinsipper. Det er denne formen for kjærlighet som Bibelen sier at «Gud er». (1Jo 4: 8) Den står oppført som en av åndens frukter i Galaterne 5: 22 og blir inngående beskrevet i 1. Korinter 13: 4–7.

Ikke Herrens aftensmåltid. Det ser ikke ut til å være noe grunnlag for å sette slike  kjærlighetsmåltider i forbindelse med Herrens aftensmåltid (minnehøytiden), slik det er blitt gjort av noen som mener at kjærlighetsmåltidene fant sted enten før eller etter minnehøytiden. Herrens aftensmåltid er en årlig høytid som alltid blir holdt den 14. dagen i månemåneden nisan, mens det later til at kjærlighetsmåltidene ble holdt oftere, og ikke nødvendigvis på bestemte dager. Paulus påtalte visse uheldige følger av at noen tok med sin egen aftensmat til det stedet hvor Herrens aftensmåltid skulle holdes, og skrev så: «Har dere da ikke hus til å spise og drikke i? . . . Hvis noen er sulten, så la ham spise hjemme.» (1Kt 11: 22, 34) Denne høytiden skulle være forbundet med alvor og ettertanke. De kristne skulle tenke over møtets betydning og ikke komme sammen for å spise og drikke på møtestedet.

Disse kjærlighetsmåltidene svarer heller ikke til det som i Apostlenes gjerninger 2: 42, 46 og 20: 7 blir omtalt som «å innta måltider» («brødsbrytelsen», «å bryte brødet», NO). Brød var på den tiden vanligvis formet som tynne leiver. Usyret brød var dessuten sprøtt. Brød ble ikke skåret opp, men brukket i biter. Derav kommer uttrykket «å bryte brødet», som ofte ble brukt om å innta vanlige måltider. – Apg. 2: 46, NO; jf. NV.

Misbrukt av enkelte. Kjærlighetsmåltidene var bokstavelige måltider som ble misbrukt på forskjellige måter av slike som ikke hadde den rette åndelige innstilling. Siden verken Herren Jesus Kristus eller hans apostler hadde pålagt de kristne å holde slike måltider, men det bare var en skikk som hadde oppstått, ble det senere slutt på disse sammenkomstene. Av det Judas sier, framgår det at noen kom til disse selskapene med dårlige motiver: «Disse er de skjulte skjær ved deres kjærlighetsmåltider, når de fester sammen med dere, hyrder som uten frykt før seg selv.» (Jud 12) Peter gir uttrykk for at mennesker som gjorde onde gjerninger og førte falsk lære, hadde sneket seg inn blant de sanne kristne: «De betrakter et overdådig liv om dagen som en nytelse. De er flekker og skampletter, som med uhemmet glede hengir seg til sine bedragerske lærdommer mens de fester sammen med dere.» (2Pe 2: 13) De kristne fortsetter fremdeles å komme sammen til hyggelig samvær og å hjelpe hverandre så godt de kan på det materielle område, men det er ingen grunn til å gjeninnføre kjærlighetsmåltidene som en skikk i den kristne menighet. – Jak 1: 27; 2: 15, 16.