Allerede på Abrahams tid kjøpte og solgte man varer, eiendommer og tjenester, og man brukte et byttemiddel, for eksempel penger, omtrent som i dag. Abraham hadde slaver som var «kjøpt for penger». (1Mo 17: 12, 13) Etter Saras død kjøpte Abraham et familiegravsted av Efron, en av Hets sønner, og han fulgte da visse formaliteter. (1Mo 23: 3–20; 49: 29–32) De nærmere enkeltheter i denne transaksjonen, som er den første rettslige handel som er omtalt i Bibelen, er interessante.

Som et uttrykk for høflighet bøyde Abraham seg for den andre parten da han framsatte sitt tilbud. Abraham var ikke interessert i å kjøpe Efrons mark, men bare hulen, ’som lå i utkanten av marken hans’. Efron kom med et tilbud. Det er uvisst om han simulerte orientalsk rundhåndethet ved å si at han ville gi Abraham eiendommen (1Mo 23: 7–11), eller om han, slik noen mener, bare gav uttrykk for at han var villig til å skille seg av med den, det vil si ’gi avkall på den’ mot betaling. Sikkert er det at han insisterte på at både hulen og marken skulle inngå i handelen. Man kom til enighet, prisen ble nevnt, handelen ble avsluttet og pengene ble omhyggelig veid opp, «fire hundre sekel sølv, gangbare hos kjøpmennene» (ca. 6000 kr). (1Mo 23: 16) På den tiden var ikke pengene preget som mynter, men ble veid på en vekt. Slik ble «marken og hulen som var på den, og alle trærne som var på marken, de som var innenfor alle dens grenser rundt omkring . . . overdratt til Abraham som hans kjøpte eiendom». Hele denne transaksjonen fant sted i nærvær av begge parter og i nærvær av vitner, ja «for øynene på Hets sønner blant alle som gikk inn i porten til hans by». (1Mo 23: 17, 18) På lignende måte kjøpte Jakob senere et jordstykke av sikemittene. – 1Mo 33: 18, 19.

Under en sju år lang hungersnød solgte Josef, Egypts førsteminister, korn mot betaling i form av penger, og da folk etterhvert ikke hadde flere penger, tok han imot betaling i form av husdyr, jord og til sist mennesker. – 1Mo 42: 2–25; 47: 13–23.

Under Moseloven var det strengt forbudt å kjøpe og selge på sabbaten og å benytte seg av uærlige forretningsmetoder. Da Israel falt fra den sanne tilbedelse, ble disse lovene ofte krenket. – 3Mo 25: 14–17; Ne 10: 31; 13: 15–18; Am 8: 4–6.

Da kong David ville kjøpe Aravnas (Ornans) treskeplass, tilbød Aravna seg sjenerøst å gi den til kongen. David insisterte imidlertid på å betale en sum på 50 sekel sølv (ca. 750 kr) for det stedet hvor alteret skulle stå, og for det som trengtes til ofringene. Senere kjøpte han øyensynlig mer av det omkringliggende området, slik at det ble plass til hele templet, og prisen var 600 sekel gull etter vekt (ca. 540 000 kr). (2Sa 24: 21–24; 1Kr 21: 22–25) Både i kong Jehoasjs og i kong Josjias regjeringstid ble det kjøpt inn materialer til utbedring av templet, og det ble utbetalt penger til dem som utførte arbeidet. – 2Kg 12: 9–12; 22: 3–7.

Jeremia kjøpte en mark i sin hjemby, Anatot, og beskrev den juridiske transaksjonen på denne måten: «Så skrev jeg det i en kontrakt og satte seglet på og tok vitner idet jeg tok til å veie pengene på vekten.» – Jer 32: 9–16, 25, 44.

I De kristne greske skrifter tales det også om kjøp av mange forskjellige ting – matvarer, olje, klær, perler, marker, hus, gull, øyensalve og andre varer og dessuten dyr og til og med mennesker. (Mt 13: 44–46; 25: 8–10; 27: 7; Mr 6: 37; Joh 4: 8; 13: 29; Apg 1: 18; 4: 34–37; 5: 1–3; Åp 3: 18; 13: 17; 18: 11–13; se BANK, BANKFOLK.) Troende jøder ble kjøpt fri fra Lovens forbannelse ved Kristus, som ble en forbannelse i stedet for dem da han, enda han var uskyldig, ble hengt på en pæl. (Ga 3: 13; 4: 5) Og Jehova Gud har «med blodet av sin egen Sønn» kjøpt hele «Guds menighet». – Apg 20: 28.