Det hebraiske ordet basạr og det greske ordet sarks er i Ny verden-oversettelsen (og flere andre norske bibeloversettelser) gjengitt med både «kjøtt» og «kjød». Det greske og det hebraiske ordet betegner i første rekke de bløtere delene av et fysisk legeme, enten det dreier seg om mennesker, landdyr, fugler eller fisk, især de delene som hovedsakelig består av muskler og fett. Ordene på grunnspråkene blir også brukt i utvidet betydning og kan for eksempel betegne et legeme, et menneske, en skapning. Bibelen nevner at det er forskjell på de forskjellige levende skapningenes kjøtt. (1Kt 15: 39) Dette er blitt bekreftet av vitenskapelig forskning, idet man har funnet at det er stor forskjell på kjøttets kjemiske sammensetning og cellestruktur hos mennesker, landdyr, fugler og fisk.

Skaperen, Jehova Gud, er årsak til at alt kjød, alle kjødelige skapninger, lever og er til. Han blir i Bibelen omtalt som «Jehova, som er Gud for ånden [livskraften innbefattet] i all slags kjød». (4Mo 27: 16; jf. 1Mo 6: 17.) Han sier at kjødelige skapningers sjel (liv) er i blodet. (3Mo 17: 11–14)  Til å begynne med gav Gud menneskene planter og frukt til føde, ikke kjøtt. Etter vannflommen gav han menneskene lov til også å spise kjøtt av dyr, men gav dem samtidig befaling om at «kjøtt med dets sjel – dets blod» måtte de ikke spise. – 1Mo 9: 3, 4.

Det å spise menneskekjøtt var nevnt som en forbannelse fra Gud. Israelittene så på dette som noe frastøtende, ettersom det er noe det menneskelige sinn føler en naturlig avsky for. (5Mo 28: 45, 53–57; 2Kg 6: 28–30) Israelittene måtte heller ikke spise kjøttet av et dyr som var revet i stykker av et vilt dyr, eller av et selvdødt dyr. Det ville være en vederstyggelighet, og dessuten ville ikke et slikt dyr ha blitt tappet for blod på tilbørlig vis. – 2Mo 22: 31; 3Mo 17: 15, 16; 5Mo 14: 21.

Gud gav sitt folk befaling om å helle blodet av et dyr ut på jorden og dekke det til med støv før de spiste kjøttet. De skulle være nøye med ikke å spise blodet; en overtredelse av dette budet skulle straffes med døden. (5Mo 12: 23–25; 3Mo 7: 27) Den kristne menighets styrende råd i det første århundre stadfestet dette forbudet mot å spise kjøtt av kvalte dyr eller av dyr som ikke var tappet for blod. De kristne fikk dessuten forbud mot å spise kjøtt som en del av et fellesskapsoffer til avguder, noe som var en vanlig skikk blant datidens hedninger. (Apg 15: 19, 20, 28, 29) En kristen har lov til å spise kjøtt, men apostelen Paulus påpekte at mennesket kan klare seg uten kjøtt, da han sa at han «aldri noensinne mer [ville] spise kjøtt» hvis dette kunne få en annen kristen til å snuble. – Ro 14: 21; 1Kt 8: 13.

Det kjødelige legeme som et menneske hadde fått, skulle betraktes som ukrenkelig; ingen måtte med vilje mishandle eller lemleste det, verken personen selv eller en annen. – 3Mo 19: 28; 5Mo 14: 1; 2Mo 21: 12–27.

Slektskap. Begrepet «kjød» eller «kjøtt» kan også brukes som uttrykk for slektskap. Eva stod i det aller nærmeste slektskap til Adam, for hun var, som han sa, ’ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt’. (1Mo 2: 23; se også 1Mo 29: 14; 37: 27; 2Sa 5: 1.) Det nære forholdet mellom mann og hustru blir beskrevet slik: «De skal bli ett kjød.» (1Mo 2: 24; Mt 19: 5, 6) Paulus omtalte Jesus som en «som etter kjødet utsprang fra Davids ætt». – Ro 1: 3; jf. 9: 3.

Personen, menneskeheten, kjødelige skapninger. Det bibelske begrepet blir også brukt i generell forstand om hele kroppen. (3Mo 17: 14 [«kjød»]; 1Kg 21: 27 [’kropp’]; 2Kg 4: 34 [«kropp»]) Videre blir det brukt om hele personen, individet, som en kjødelig skapning. (Ro 7: 18; Kol 2: 1, 5) Hele menneskeheten, spesielt sett i forhold til Gud, som er ånd, blir beskrevet som «kjød» (1Mo 6: 12; Jes 66: 16; Lu 3: 6), og noen ganger blir ordet også brukt om dyrene. (1Mo 7: 16, 21) I Bibelen blir «kjød» ofte stilt opp som en motsetning til Gud, slik at menneskets ubetydelighet i forhold til Gud blir framhevet. (1Mo 6: 3; 2Kr 32: 8; Sl 56: 4) Ikke desto mindre tar Jehova i sin opphøyde stilling menneskenes svakhet og skrøpelighet i betraktning, idet han viser dem uendelig stor barmhjertighet og langmodighet. – Sl 78: 39; jf. Sl 103: 13–15; 1Pe 1: 24, 25.

Det bibelske begrepet kan også referere til en del av kroppen, spesielt det mannlige kjønnsorgan. Tredje Mosebok 15: 2 sier: «Dersom en mann får utflod fra sitt kjønnsorgan [hebr. basạr], er hans utflod uren.» – Jf. 1Mo 17: 11; 2Mo 28: 42; Ef 2: 11; Kol 2: 13.

Åndelige legemer. Apostelen Paulus sier at «når det finnes et fysisk legeme, finnes det også et åndelig». (1Kt 15: 44) Dette blir bekreftet av apostelen Peter når han skriver at personer av kjødelig, menneskelig natur som er kalt til å være Kristi medarvinger, vil få del i «guddommelig natur», nemlig liv som åndeskapninger i de usynlige himler. (2Pe 1: 4) Dette krever at deres organisme blir forandret, for «kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet». – 1Kt 15: 50–54.

Jesu Kristi kjødelige legeme. Jesus, som var «Ordet» og var «av himmelen», gav avkall på sin åndelige natur og «ble kjød». (Joh 1: 1; 1Kt 15: 47; Flp 2: 5–8; Joh 1: 14; 1Ti 3: 16) At han ikke var noen ånd da han ble født som menneske, og at han ikke bare iførte seg et kjødelig legeme, slik som engler hadde gjort tidligere (1Mo 18: 1–3; 19: 1; Jos 5: 13–15), blir bekreftet av apostelen Johannes, som sier at den som benekter at Jesus Kristus kom «i kjødet», er antikrist. (1Jo 4: 2, 3) For å tilveiebringe en gjenløsning for menneskeheten og derved hjelpe dem som sammen med ham skulle få del i det himmelske kall, ble Ordet kjød, idet han i enhver henseende ble født som et menneske; han var ikke en inkarnasjon. Bibelen sier det på denne måten: «Siden de ’små barn’ har del i blod og kjød, fikk også han på lignende måte del i de samme ting.» (He 2: 14–16) Den tiden han tilbrakte på jorden, ble kalt hans «kjøds dager». (He 5: 7) «Det brød som jeg skal gi, . . . er mitt kjød for verdens liv,» sa Jesus. Han sa videre at de som ville forbli i forening med ham, måtte ’spise hans kjød og drikke hans blod’. Noen som ikke forstod den åndelige, symbolske betydningen av hans ord, oppfattet denne uttalelsen som en oppfordring til kannibalisme og ble sjokkert. – Joh 6: 50–60.

 Selv om Jesus under sin jordiske tjeneste visste at han måtte gi sitt liv som et gjenløsningsoffer, ’bodde hans kjød i håp’ fordi han visste at hans Far ville oppreise ham, at hans offer ville føre til en gjenløsning, og at hans kjød ikke skulle se forråtnelse. (Apg 2: 26, 31) Jehova Gud fjernet tydeligvis Jesu kjødelige legeme på sin egen måte (kanskje ved å oppløse det i de atomer det bestod av). (Lu 24: 2, 3, 22, 23; Joh 20: 2) Jesus tok ikke sitt kjødelige legeme tilbake, noe som ville ha gjort gjenløsningen – det han hadde gitt sitt legeme for – ugyldig. Apostelen Peter bekrefter at Kristus steg opp til himmelen, hvor åndeskapninger, ikke kjødelige skapninger, har sin bolig, idet han sier: «Han led døden i kjødet, men ble gjort levende i ånden.» (1Pe 3: 18) Før Kristus steg opp til himmelen som en mektig, udødelig åndeskapning, materialiserte han seg i forskjellige kjødelige legemer som passet for anledningen, for å gi sine disipler synlige, håndgripelige beviser for at han hadde oppstått. – Joh 20: 13–17, 25–27; 21: 1, 4; Lu 24: 15, 16.

Av Paulus’ brev til hebreerne framgår det at forhenget i templet mellom Det hellige og Det aller helligste hadde en symbolsk betydning. Mens Det aller helligste var et bilde på selve himmelen, var forhenget et bilde på Jesu kjød, for før Jesus ofret sitt kjødelige legeme, var veien til liv i himmelen ikke åpen. – He 9: 24; 10: 19, 20.

Mennesket i dets ufullkomne tilstand. «Kjød» blir i Bibelen ofte brukt som en betegnelse på det ufullkomne menneske, som er ’unnfanget i synd’ som en av opprøreren Adams etterkommere. (Sl 51: 5; Ro 5: 12; Ef 2: 3) Hos mennesker som bestreber seg på å tjene Gud, er ’ånden [den tilskyndende kraft som utgår fra det symbolske hjerte] ivrig, men kjødet er svakt’. (Mt 26: 41) I disse tjenerne for Gud foregår det en stadig kamp: Guds hellige ånd er en kraft til rettferdighet, men det syndige kjød fører til stadighet krig mot åndens innflytelse og søker å få dem til å gjøre kjødets gjerninger. (Ro 7: 18–20; Ga 5: 17) Det syndige kjøds gjerninger blir i Galaterne 5: 19–23 stilt opp som en kontrast til åndens frukt.

Apostelen Paulus sier også at den loven som ble gitt til Israel ved Moses, var «svak på grunn av kjødet», det vil si israelittenes ufullkomne kjød. Loven, som det aronittiske presteskap tjente under, var åndelig, fra Gud, men kjødelige mennesker, som var «solgt under synden», ble fordømt av den i stedet for å bli erklært rettferdige. (Ro 8: 3; 7: 14; He 7: 28) Øversteprestene, som etter kjødet nedstammet fra Aron og var innsatt etter Loven, kunne ikke frambære et offer som var tilstrekkelig til å gjøre soning for synden. – He 7: 11–14, 23; 10: 1–4.

Når Paulus sier at ’kjødet ikke er underordnet Guds lov og i virkeligheten heller ikke kan være det’, mener han ikke at kjødet i seg selv nødvendigvis er fordervet. Han sier at skjønt Jesus Kristus fikk del i blod og kjød og ble «sine ’brødre’ lik», var han «uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne», «prøvd i alle henseender i likhet med oss, men uten synd». (Ro 8: 7; He 2: 14, 17; 4: 15; 7: 26) Jehova viste at det menneskelige kjød kan være syndfritt. «Gud [fordømte] synden i kjødet ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds likhet og vedrørende synden.» (Ro 8: 3) Til sist vil alle som viser tro, bli fullkomne på grunnlag av Kristi offer. Menneskene vil da til fullkommenhet kunne holde Guds rettferdige lover. – Åp 21: 4.

Noe av det som fikk Eva til å synde, var «kjødets begjær». Djevelen forsøkte å friste Jesus ved å appellere til kjødets begjær, men klarte ikke å få ham til å synde. (1Jo 2: 16; 1Mo 3: 6; Lu 4: 1–4) Ved å la Guds ånd virke fritt i sitt liv kan Jesu etterfølgere på grunn av Jehovas ufortjente godhet beseire det syndige kjød. – Ga 5: 16, 22–26; Ro 8: 1–4.

De kristne kjemper ikke mot mennesker av kjøtt og blod. Det er ikke en kjødelig tankegang, men Guds ånd som åpenbarer Guds hensikter for de troende og leder dem. (Mt 16: 17; 1Kt 2: 9, 14; Ef 3: 5) De kristne fører derfor ikke krig ’etter kjødet’, og de kjemper ikke mot personer av kjøtt og blod; de bruker heller ikke kjødelige våpen mot noen. Den kamp de fører, er mot «de onde åndemaktene i de himmelske regioner». (2Kt 10: 3, 4; Ef 6: 12) De gjør ikke «kjød til sin arm», men setter sin lit til Jehova, Ånden. (Jer 17: 5; 2Kt 3: 17) De bestreber seg, med Guds hjelp, på å rense seg for «enhver besmittelse av kjød og ånd», og Gud ser dem og dømmer dem etter hva de er i åndelig henseende, ikke etter hva de er i kjødet, slik mennesker ofte gjør. – 1Kt 4: 3–5; 2Kt 5: 16, 17; 7: 1; 1Pe 4: 6; se AVGUDER, KJØTT OFRET TIL; ERKLÆRE RETTFERDIG; FØDE, MAT; SJEL; ÅND.