I bibelsk tid ble det komponert og sunget klagesanger over avdøde venner (2Sa 1: 17–27), over nasjoner som var blitt herjet (Am 5: 1, 2), og over ødelagte byer (Ese 27: 2, 32–36). (Se KLAGESANG.) Den bibelske boken Klagesangene er et eksempel på en slik samling sørgesanger, sanger som er inspirert av Gud. Den består av fem lyriske dikt (i fem kapitler), hvor skribenten sørger over babylonernes ødeleggelse av Jerusalem i 607 f.v.t.

Boken erkjenner at Jehova med rette straffet Jerusalem og Juda på grunn av folkets synder. (Kla 1: 5, 18) Samtidig framhever den Jehovas kjærlige godhet og barmhjertighet og viser at han er god mot den som håper på ham. – Kla 3: 22, 25.

Bokens navn. På hebraisk har denne boken fått navn etter det første ordet i den, ʼEkhạh, som betyr «Å, hvor. . .» og innleder en utropssetning. De som utarbeidet den greske oversettelsen Septuaginta, kalte boken Thrẹnoi, som betyr «sørgesanger; klagesanger». I den babylonske talmud (Bava Batra 14b) blir den kalt Qinọth, som betyr «sørgesanger; elegier», og Hieronymus, som skrev på latin, kalte den Lamentationes («klagesanger»).

Dens plassering i den bibelske kanon. I den hebraiske kanon blir Klagesangene vanligvis regnet med blant de fem Meghillọth (ruller), som omfatter Høysangen, Rut, Klagesangene, Forkynneren og Ester. Noen mener imidlertid at boken i enkelte gamle utgaver av De hebraiske skrifter fulgte etter Jeremia, slik den gjør i våre bibler i dag.

Skribent. I den greske oversettelsen Septuaginta blir denne boken innledet med ordene: «Og det skjedde etter at Israel var blitt ført i fangenskap og Jerusalem var blitt lagt øde, at Jeremia satte seg ned og gråt og klaget med denne klagesangen over Jerusalem og sa.» Targumene sier også at det er Jeremia som har skrevet boken, med denne innledningen: «Jeremia, profeten og den store prest, sa.» Innledningen i den latinske oversettelsen Vulgata (editio Clementina) lyder: «Og det skjedde, etter at Israel var blitt ført i fangenskap og Jerusalem var lagt øde, at profeten Jeremia satt og gråt og klaget med denne klagesang over Jerusalem, og idet han sukket, nedbrutt i ånden, og jamret seg, fylt av sorg, sa han.»

Stil. De fem kapitlene i Klagesangene består av fem dikt. De fire første er akrostiske. Det hebraiske alfabet har 22 bokstaver (konsonanter), og hvert vers i de fire første kapitlene begynner med en av de 22 hebraiske bokstavene i alfabetisk rekkefølge (stort sett). Kapitlene 1, 2 og 4 har 22 vers hver, svarende til antall bokstaver i det hebraiske alfabet. Vers 1 begynner således  med den første hebraiske bokstaven, ʼạlef, vers 2 begynner med den andre bokstaven, beth, og så videre, hele alfabetet igjennom. Kapittel 3 har 66 vers, og her begynner tre og tre vers med den samme hebraiske bokstaven før man går videre til den neste.

I kapitlene 2, 3 og 4 står bokstavene ʽạjin og peʼ i omvendt rekkefølge (rekkefølgen er ikke den samme som i det første kapitlet og i Salme 119). Det betyr imidlertid ikke at skribenten, som skrev under inspirasjon, gjorde en feil. En bibelkommentar sier om dette: «Enda mindre kan denne uregelmessigheten tilskrives en forglemmelse fra dikterens side . . . , for den forekommer i tre dikt etter hverandre. Den henger snarere sammen med en annen omstendighet. Vi finner nemlig også i andre alfabetiske dikt, især i de eldre, mange avvik fra regelen, noe som tydelig viser at dikterne bare holdt seg strengt til bokstavenes rekkefølge i alfabetet så lenge det passet naturlig inn i tankerekken.» (Commentary on the Old Testament av C.F. Keil og F. Delitzsch, 1973, bd. VIII, Klagesangene, s. 338) Blant de eksemplene som så blir nevnt, er Salme 34, hvor waw-verset mangler, og Salme 145, hvor nun-verset er utelatt. Det er altså ingen grunn til bekymring over at disse inspirerte skriftene ikke holder seg strengt til de hebraiske bokstavenes alfabetiske rekkefølge. Bruken av akrostika var uten tvil til hjelp for hukommelsen, men det var budskapet som var av størst betydning; tankeinnholdet gikk foran den litterære formen.

Kapittel 5 i Klagesangene har også 22 vers, like mange som antall bokstaver i det hebraiske alfabet, men dette kapitlet er ikke akrostisk.

Når boken ble skrevet. Klagesangenes levende beskrivelse av forholdene i Jerusalem viser at boken må ha blitt skrevet kort tid etter Jerusalems fall i 607 f.v.t., mens Jeremia fortsatt hadde det som skjedde i forbindelse med at babylonerne beleiret Jerusalem og brente byen, i frisk erindring. Det er alminnelig enighet om at Klagesangene ble nedskrevet kort tid etter Jerusalems fall, og det er rimelig å anta at nedskrivningen av boken ble fullført i 607 f.v.t.

Oppfyllelse av profetier. Ordene i 5. Mosebok 28: 63–65 ble oppfylt i forbindelse med det som skjedde med Jerusalem, og som blir så levende beskrevet i Klagesangene. Andre guddommelige profetier og advarsler fikk også sin oppfyllelse, slik det blir beskrevet i Klagesangene. Sammenlign for eksempel Klagesangene 1: 2 med Jeremia 30: 14; Klagesangene 2: 17 med 3. Mosebok 26: 17; Klagesangene 2: 20 med 5. Mosebok 28: 53.

Bokens innhold. Fra vers 12 i det første kapitlet blir Jerusalem personifisert som Guds «kvinne», Sion, som Gud har inngått en pakt med. (Jes 62: 1–6) Hun sitter nå forlatt, som en enke som er berøvet sine barn; hun er som en kvinne som er tatt til fange og satt til å arbeide som slave. I kapittel 2 er det Jeremia selv som taler. I kapittel 3 utøser Jeremia sine følelser på nasjonens vegne, idet han framstiller den som en  ’sunn og sterk mann’. I kapittel 4 fortsetter Jeremia sin klage. Kapittel 5 er lagt i Jerusalems innbyggeres munn. Det var imidlertid langt fra de fleste blant folket som i tråd med Jeremias beskrivelse erkjente sin synd, satte sitt håp og sin lit til Jehova og ønsket å handle rett, men det fantes en rest som følte som Jeremia. Boken skildrer derfor på en treffende måte Jerusalems situasjon slik Gud så den.

Klagesangene inneholder en sann og verdifull beretning, inspirert av Gud.

[Ramme på side 27]

HOVEDPUNKTER I KLAGESANGENE

Fem dikt som er en klage over den tragedie som Jerusalem og byens innbyggere ble rammet av i 607 f.v.t. da byen ble ødelagt av babylonerne

Skrevet av Jeremia like etter ødeleggelsen av Jerusalem

Jerusalem blir framstilt som en enke som er berøvet sine barn og ikke har noen å søke trøst hos (1: 1–22)

Hun erkjenner at grunnen til hennes sørgelige tilstand er at hun har syndet mot Jehova

Hun ber Den Allmektige straffe dem som gleder seg over hennes ulykke

Jehova har i sin vrede gått til handling mot Jerusalem (2: 1–22)

Han har kastet Jerusalem ned «fra himmelen til jorden»

Han har med forakt avvist sin helligdom og ikke vist respekt for konge og prest

Resultatet er blitt at de som går forbi, undrer seg over det som har skjedd med byen, som var «fullkommen i skjønnhet»

«Den sunne og sterke mann», som symboliserer folket, klager over sin nød, men gir også uttrykk for håp (3: 1–66)

Han beskriver den fortvilte situasjonen han befinner seg i

Han har likevel tillit til at Jehova vil høre sitt folks bønner og vise barmhjertighet

De forferdelige virkningene av beleiringen av Jerusalem (4: 1–22)

De som ble drept ved sverdet, var bedre stilt enn de som døde på grunn av hungersnød; kvinner spiste til og med sine egne barn

Overlevende som flyktet, ble skånselsløst forfulgt på fjellene og i ødemarken

Jehova blir bønnfalt om at han må legge merke til de lidelser folket blir utsatt for, og igjen vise det sin gunst (5: 1–22)

Hans folks arvelodd er blitt gitt til fremmede

Folket er blitt vanæret og fornedret

Det ber om at Jehova må føre det tilbake til seg til tross for at han i sin harme forkastet det