En «feil» kan være en forsømmelse, en mangel, en ufullkommenhet, en uriktig handling, en forseelse. «Skyld» betyr i denne forbindelse ansvar for en feil eller en uriktig handling. (2Mo 5: 16; Sl 50: 20; Mt 18: 15) Uttrykket «klandre» forekommer i både De hebraiske og De kristne greske skrifter og brukes om det å kritisere eller laste noen for deres virkelige eller angivelige feil. Det hebraiske ordet som er gjengitt med «klandre», er verbet riv, som har grunnbetydningen «stride» og blir brukt i forbindelse med både en bokstavelig kamp, en ordstrid og en rettsstrid. Det blir derfor gjengitt både med «trette», ’stride’, ’føre en rettssak’ (1Mo 26: 20; 5Mo 33: 7; 1Sa 24: 15) og med «klandre». (Ne 5: 7; 13: 11, 17, 25; Sl 103: 9; se TRETTE.) To greske ord er gjengitt med «klandre». Det ene er mẹmfomai, som også kan oversettes med «bebreide; gi skylden for». (Ro 9: 19; He 8: 8). Det andre er momạomai, som også er gjengitt med ’laste’. – 2Kt 6: 3; 8: 20.

Det greske ordet aitịa, som forekommer i uttrykket «finne skyld», blir også oversatt med «grunn», ’årsak’ og «anklage». (Apg 13: 28; 23: 28; 25: 18) Da Pilatus forhørte Jesus på grunn av de anklager jødene hadde rettet mot ham, fant han ingen beviser for at Jesus hadde gjort seg skyldig i noe galt, og han sa derfor tre ganger til jødene: «Jeg finner ingen skyld hos ham.» – Joh 18: 38; 19: 4, 6.

Hvordan Jehova har handlet med ufullkomne mennesker. Alt det Jehova sier, gjør og frambringer, er fullkomment, uten feil (hebr. tamịm, som betegner noe som er lytefritt, fullkomment, uklanderlig, feilfritt). (5Mo 32: 4, NW, fotn.) Av den grunn og fordi han er allmektig, kan han, idet han tilretteviser Job, si: «Burde en som er klandresyk [bokst.: «en som tilretteviser, tukter»], strides med Den Allmektige?» (Job 40: 1, 2) Apostelen Paulus viser at Gud har rett til å handle med sine skapninger slik som det behager ham, akkurat som en pottemaker selv bestemmer hva slags kar han skal lage. I en bestemt hensikt tolererer Gud «vredens kar», akkurat som han tolererte farao, mens han har barmhjertighet med «barmhjertighetens kar», og vi kan ikke med rette sette spørsmålstegn ved Guds handlemåte hva dette angår. – Ro 9: 14–24.

Det menneskene gjør eller er opphav til, er på den annen side ofte beheftet med feil og følgelig klanderverdig. Synd og misgjerning er den arv alle mennesker har fått fra Adam. (Ro 5: 12; Sl 51: 5) Men Jehova, som selv er uklanderlig, «vet hvordan vi er formet, han kommer i hu at vi er støv», og er barmhjertig. (Sl 103: 13, 14) Han betraktet den trofaste Noah, som adlød ham, som «uklanderlig blant sine samtidige». (1Mo 6: 9) Til Abraham gav han befalingen: «Vandre framfor meg og vis deg å være uklanderlig.» (1Mo 17: 1) Selv om begge disse mennene var ufullkomne og døde, ble de betraktet som uklanderlige av Jehova, som «ser hvordan hjertet er». (1Sa 16: 7; jf. 2Kg 20: 3; 2Kr 16: 9.) Til Israel gav han dette påbudet: «Du skal vise deg å være uklanderlig for Jehova din Gud.» (5Mo 18: 13; 2Sa 22: 24) Han gav sin uklanderlige Sønn (He 7: 26) som et gjenløsningsoffer, og på dette grunnlag kan han kalle dem som viser tro og lydighet, «rettferdige», eller uklanderlige, samtidig med at han bevarer sin stilling som den rettferdige og uklanderlige Dommer. – Ro 3: 25, 26; se FULLKOMMENHET; ULASTELIGHET.

Lovpakten. Apostelen Paulus sier at Loven er «åndelig» og «god» (Ro 7: 14; 1Ti 1: 8), og etter at han har drøftet det tiende bud, sier han at ’Loven er hellig og budet hellig og rettferdig  og godt’. (Ro 7: 7–12) Hvorfor sier han så også: «Hvis den første pakt hadde vært uklanderlig, ville det ikke ha blitt søkt rom for en annen»? (He 8: 7) Han forklarer videre: «Han [Jehova, gjennom Jeremia] klandrer jo folket.» (He 8: 8, 9; jf. Jer 31: 31, 32.) Et annet sted viser han at det var «en manglende evne fra Lovens side, idet den var svak på grunn av kjødet». (Ro 8: 3) Videre trekker han fram logiske argumenter og påpeker følgende: Fullkommenhet kunne ikke oppnås gjennom det levittiske prestedømme, som i likhet med den loven det fungerte under, måtte bli forandret; «Loven gjorde ikke noe fullkomment»; dens gaver og ofre ’kunne ikke gjøre den som utfører hellig tjeneste, fullkommen med hensyn til hans samvittighet’. – He 7: 11, 12, 19; 9: 9.

Reaksjon på andres feil. Bibelen gir oss dette rådet: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen.» (Kol 3: 13) Hvis vi skulle bli krevd til regnskap for alle våre feil, ville vi alle bli fordømt. Mange feil kan overses, og en kristen bør ikke være ivrig etter å avsløre sine brødres feil for andre. Bibelen sier om en som er ond: «Du sitter og taler mot din egen bror, til skade for din mors sønn røper du en feil.» – Sl 50: 16, 20.

Jesus Kristus gav imidlertid også sine disipler veiledning i hva de skulle gjøre når det gjaldt bestemte alvorlige synder. Som det første skrittet anbefalte han denne framgangsmåten: «Hvis din bror begår en synd, så gå og blottlegg hans feil [bokst.: «irettesett ham»] mens du er alene med ham. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror.» Deretter nevnte han de skritt som skulle tas hvis det første skrittet ikke førte fram. – Mt 18: 15–17; se også Ga 6: 1.

En tjeneste som ikke kan lastes. Apostelen Paulus var dypt takknemlig for tjenesten og verdsatte den høyt, og derfor bestrebet han seg på å ære denne tjenesten ved alltid å gi nøye akt på sitt liv og sin atferd. I sitt andre brev til menigheten i Korint sa han: «Vi gir ikke på noen måte noen slags årsak til snubling, for at vår tjeneste ikke skal bli lastet.» (2Kt 6: 3) Det fantes noen menn der i menigheten som hadde trukket Paulus’ apostelverdighet i tvil, og som hadde kritisert Paulus og baktalt ham for å nedvurdere ham og undergrave hans myndighet som apostel. Ettersom Paulus visste dette og også var klar over at det lett kunne oppstå kritikk og problemer når pengespørsmål var inne i bildet, forsikret han menigheten om at han ville sende Titus og en annen pålitelig bror som var utnevnt av menighetene til å ta seg av bidragene. Han skrev: «Vi unngår dermed at noen skal kunne klandre oss i forbindelse med dette rundhåndete bidrag som vi som tjenere skal ta oss av.» – 2Kt 8: 16–21.