I Bibelens hebraiske grunntekst er det brukt to forskjellige ord som betegner forskjellige typer klipper: tsur og sẹlaʽ. De er oversatt med henholdsvis «klippe» og «steil klippe». Begge ordene brukes både i bokstavelig og i symbolsk betydning i Bibelen. De blir brukt parallelt i 2. Samuelsbok 22: 2, 3 og i Salme 18: 2: «Jehova er min steile klippe . . . Min Gud er min klippe.»

I Bibelen er navnene på flere klipper bevart. Gideons menn drepte for eksempel den midjanittiske fyrsten Oreb ved Oreb-klippen; klippen fikk øyensynlig sitt navn på grunn av denne hendelsen. (Dom 7: 25; Jes 10: 26) Dessuten nevnes Etams steile klippe, hvor Samson bodde en tid (Dom 15: 8), og to tannlignende klipper, Boses og Sene, hvor Jonatan og hans våpensvenn angrep en av filisternes forposter (1Sa 14: 4, 5). Det var ved Meriba i nærheten av Kadesj (det lå et annet Meriba ved Refidim, i Horebs fjellområde [2Mo 17: 7]) at Moses og Aron ble så ergerlige at de unnlot å hellige Jehova i forbindelse med at det ble skaffet vann til forsamlingen fra den steile klippen. – 4Mo 20: 11–13; Sl 106: 32, 33; se MASSAH; MERIBA nr. 1 og 2.

Brukt billedlig. Ordet «klippe» blir brukt billedlig om Jehova som Israels Far (5Mo 32: 18), som en festning (2Sa 22: 32, 33; Jes 17: 10), som en sikker høyde og et tilfluktssted for sitt folk (Sl 62: 7; 94: 22) og som sitt folks frelse (5Mo 32: 15; Sl 95: 1). Noen har sett hen til falske guder og har gjort dem til sin ’klippe’. (5Mo 32: 37) I noen tilfeller blir ordet «klippe» mer generelt brukt som bilde på et sted hvor man søker sikkerhet, beskyttelse og tilflukt. (Jes 2: 10, 19, 21) I Jesaja 8: 14 blir Kristus Jesus profetisk omtalt som «en klippe» som «begge Israels hus» skulle snuble over. – Jf. Mt 21: 42–44.

I Jesu illustrasjon om såmannen betegner det greske adjektivet petrọdes (som er beslektet med substantivet pẹtros) de stedene hvor det var steingrunn, eller klippegrunn, hvor noe av såkornet falt. (Mt 13: 3–5, 20) Pẹtros blir i Bibelen brukt som egennavn, det navnet som på norsk gjengis med «Peter». (Joh 1: 42) Angående dette ordets betydning sier Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words (1981, bd. 4, s. 76): «Petros betegner et stykke av en klippe, en løsrevet stein, en steinblokk, i motsetning til petra, klippe.» Word Studies in the New Testament sier angående pẹtros: «I klassisk gresk betegner ordet en stein, som hos Homer, hvor Aias kaster en stein mot Hektor, . . . og hvor Patroklos griper en takkete stein og gjemmer den i hånden.» – Av M. Vincent, 1957, bd. I, s. 91.

Det greske ordet trakhỵs, som betyr «ujevnt sted» (Lu 3: 5), betegner i Apostlenes gjerninger 27: 29 skarpe, taggete klipper.

Et annet gresk ord, spilạs, refererer tydeligvis til klipper eller berg som ligger under vann, undervannsskjær. Judas bruker dette ordet i et bilde i forbindelse med at han omtaler noen personer med urette motiver som hadde sneket seg inn i menigheten. Liksom skjulte skjær utgjorde en fare for skip, utgjorde disse en fare for andre i menigheten. Judas sier om slike personer: «Disse er de skjulte skjær ved deres kjærlighetsmåltider, når de fester sammen med dere.» – Jud 12.

Den klippen som menigheten skulle bygges på. Vi har allerede sett at ordet pẹtra (hunkjønn) betyr «klippe» (Mt 7: 24, 25; 27: 51, 60; Lu 6: 48; 8: 6, 13; Åp 6: 15, 16) og har en annen betydning enn hankjønnsordet pẹtros (brukt som egennavn, «Peter»), som betegner «et klippestykke». Denne forskjellen viser at Jesus ikke brukte to ord med lik betydning da han sa til Peter: «Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet.» (Mt 16: 18) Også i den syriske oversettelsen, hvor ordet kiʼfaʼ er brukt som gjengivelse både av Peters navn og av ordet for «klippe», er denne forskjellen markert; dette er gjort ved at de partiklene som står foran ordet i de to tilfellene, har forskjellig kjønn. Foran Peters navn står det personlige pronomen i hankjønn (hu), og foran den andre forekomsten av ordet kiʼfaʼ står det demonstrative pronomen i hunkjønn (hadeʼ).

At apostlene ikke forstod Jesu uttalelse dit hen at det var Peter som var klippen, framgår av at de senere diskuterte seg imellom hvem av dem som syntes å være størst. (Mr 9: 33–35; Lu 22: 24–26) Hvis Peter virkelig var blitt utpekt som den fremste blant dem, den klippen som menigheten skulle bygges på, hadde de ikke hatt noen grunn til å diskutere dette. Bibelen viser tydelig at alle apostlene fungerer som grunnsteiner og således er likestilte, og at de alle, Peter innbefattet, hviler på Kristus Jesus, som er grunnhjørnesteinen. (Ef 2: 19–22; Åp 21: 2, 9–14) Peter gav selv uttrykk for at det er Kristus Jesus som er den klippe (pẹtra) som menigheten er bygd på. (1Pe 2: 4–8) Dessuten skriver apostelen Paulus: «For de [dvs. israelittene] pleide å drikke av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen betydde Kristus.» (1Kt 10: 4) Ved minst to anledninger på to forskjellige steder ble israelittene på mirakuløst vis forsynt med vann som kom ut fra en klippe. (2Mo 17: 5–7; 4Mo 20: 1–11)  Det kan derfor sies at klippen, som kilde til vann, på en måte fulgte dem. Klippen står her tydeligvis som et bilde på Kristus Jesus, som sa til jødene: «Hvis noen er tørst, så la ham komme til meg og drikke.» – Joh 7: 37.

Det er også verdt å merke seg at Augustin (354–430), en av kirkefedrene, en gang mente at det var Peter som var klippen, men senere skiftet oppfatning. Langes Commentary on the Holy Scriptures (Mt 16: 18, fotn., s. 296) siterer følgende uttalelse av Augustin: «Klippen har ikke fått navn etter Peter, men Peter etter klippen (non enim a Petro petra, sed Petrus a petra), liksom Kristus ikke har fått navn etter de kristne, men de kristne etter Kristus. For grunnen til at Herren sier: ’På denne klippe vil jeg bygge min kirke’, er at Peter har sagt: ’Du er Kristus, den levende Guds Sønn.’ På denne klippe, som du har bekjent, sier han, vil jeg bygge min kirke. For Kristus var klippen (petra enim erat Christus), som også Peter selv ble bygd på; for ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det vil si Jesus Kristus.» – Oversatt til engelsk og redigert av P. Schaff, 1976.