[hebr. sjafạn].

Det hebraiske ordet er også blitt gjengitt med «fjellgrevling» (NO, EN, NB) og «Springhare» (GN; jf. KJ). Klippegrevlingen kan minne om en stor kanin, men har korte, runde ører, korte ben og bare en liten halestump. Føttene har elastiske tråputer. Klippegrevlingen holder til i berglendte områder, hvor den finner hull og sprekker som den raskt kan trekke seg tilbake til ved første tegn til fare. Selv om den er veldig sky, kan den forsvare seg effektivt med de skarpe fortennene sine hvis den blir trengt opp i et hjørne. Klippegrevlingen er planteeter. Den varianten som er omtalt i Bibelen, er sannsynligvis Procavia syriaca.

Noen har villet bestride det Bibelen sier om at klippegrevlingen tygger drøv, men ikke har delt hov. (3Mo 11: 5; 5Mo 14: 7) Men zoologen Hubert Hendrichs, som i en periode iakttok klippegrevlinger i Hellabrunn zoologiske hage i nærheten av München, la merke til noen eiendommelige tygge- og svelgebevegelser som disse dyrene gjorde. Han kom til at klippegrevlingen faktisk tygger drøv mellom 25 og 50 minutter pr. døgn, vanligvis om natten. Den tyske avisen Stuttgarter Zeitung for 12. mars 1966 kommenterte oppdagelsen slik: «Selv om dette tidligere har vært ukjent for den anerkjente zoologi, er det ikke noe nytt. I 3. Mosebok, det ellevte kapittel, . . . finner du det.»

Det er også blitt innvendt at klippegrevlingen har dobbeltspaltede hover. Men det kan neppe sies at klippegrevlingens forføtter, som har fire tær som ender i en slags hover, og dens bakføtter, som har tre tær og tre små hover eller negler, ligner på føttene hos dyr som ’har delt hov’ (klovdyr), for eksempel en ku.

Bibelen omtaler dette lille dyrets instinktive visdom. Klippegrevlingen er riktignok ’ikke mektig’, men det at den tilsynelatende er forsvarsløs, oppveies ved at den holder til på vanskelig tilgjengelige, berglendte steder. – Sl 104: 18; Ord 30: 26.