En lang stav som var et symbol på en befalingsmanns rett til å gi ordrer. Uttrykket «kommandostav» forekommer fire ganger i Ny verden-oversettelsen. Det er en oversettelse av den hebraiske partisippformen mechoqẹq, som kommer fra roten chaqạq. Denne roten betyr å «skrive opp» eller «risse inn» og dermed «forordne» eller «fastsette». (Jes 30: 8; Ese 4: 1; Ord 8: 27; Jes 10: 1) I gammel tid ble lover som ble fastsatt, skrevet eller risset inn på stein- eller metalltavler. Det hebraiske ordet mechoqẹq kan også betegne en befalingsmann, en som utsteder forordninger, en «lovgiver». (5Mo 33: 21) Jehova er den største Lovgiver. – Jes 33: 22.

Når befalingsmannen satt, stod hans lange stav ofte mellom føttene hans mens den hvilte mot folden på kjortelen hans, mellom knærne. Det var tydeligvis dette bildet Jakob hadde i tankene da han på dødsleiet uttalte sin velsignelse over Juda: «Septeret skal ikke vike fra Juda, heller ikke kommandostaven fra stedet mellom hans føtter, inntil Sjilo kommer.» (1Mo 49: 10) Her er det hebraiske ordet mechoqẹq blitt gjengitt med «lovgiver» i noen oversettelser (KJ; Yg), men dets andre betydning, «kommandostav» (NV; Ro), passer bedre i dette tilfellet og blir støttet av nyere ordbøker. (Lexicon in Veteris Testamenti Libros av Koehler and Baumgartner, Leiden 1958, s. 328; A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs, 1980, s. 349) At det etter alt å dømme er tale om en gjenstand og ikke om en person i 1. Mosebok 49: 10, framgår også av andre oversettelser, som sier «herskerstav» (NO; EN; NB; AS; RS ) eller bare «stav» (AT ). En stav av et eller annet slag utgjør dessuten en naturlig parallell til «septeret» og passer med uttrykket «stedet mellom hans føtter», som det er forbundet med i det samme verset. En lignende bruk av ordet forekommer i 4. Mosebok 21: 17, 18, hvor det sies at noen gravde ut en brønn «med en kommandostav, med sine egne staver», selv om teksten her også kunne gjengis «med en befalingsmann, med sine herskere». I 1. Mosebok 49: 10 kunne en alternativ gjengivelse av «heller ikke kommandostaven» være «heller ikke en befalingsmann».

Ettersom et septer er en stav eller en stokk, vil noen kanskje trekke den slutning at det ikke er noen forskjell mellom «septeret» og «kommandostaven» i 1. Mosebok 49: 10. Det ser imidlertid ut til at Jakob hadde to forskjellige ting i tankene. I poetiske passasjer blir det ofte gjort bruk av parallelle uttrykk, og selv om de ligger nær hverandre i betydning, viser en nærmere undersøkelse at det ene uttrykket gjerne inneholder en litt annen tanke enn det andre, og at det således ofte gir en bedre forståelse av det som blir sagt. Det ser ut til at Jakob gjorde bruk av dette virkemidlet da han velsignet sine sønner. Han sa for eksempel at Dan ville «vise seg å være en slange ved veien, en hornslange ved stien». (1Mo 49: 17) Her bruker han disse parallelle uttrykkene i en positiv betydning, for å vise at Dan ville utgjøre en fare for Israels fiender.

Om Gud selv sies det at han uttalte: «Juda er min kommandostav.» (Sl 60: 7; 108: 8) Mens kommandostaven er et tegn på at dens eier har myndighet til å gi befalinger, betyr septeret i en herskers hånd at han har kongemakt, med de spesielle rettigheter dette medfører. (Sl 45: 6) Når begge disse uttrykkene blir brukt om Juda i 1. Mosebok 49: 10, betyr det tydeligvis at denne stammen skulle ha betydelig makt  og myndighet. Men det var tale om noe mer enn makt og herredømme innenfor selve stammen, for det sies at Sjilo, som ’folkene skulle adlyde’, skulle komme fra Juda stamme. Dette tilsier at det dreier seg om kongelig makt og myndighet over folkene. Da David, som var en av Judas etterkommere, ble Israels konge, kom septeret og kommandostaven i Juda stammes besittelse, og disse verdighetstegnene skulle ikke vike fra Juda stamme inntil Sjilo, Messias, kom. (2Sa 7: 8–16) Gud har virkelig satt den Sjilo som skulle komme, Jesus Kristus – en etterkommer av både Juda og David – til «leder og befalingsmann for folkegruppene». (Jes 55: 4) Det var forutsagt at den messianske Hersker skulle utøve makt og herredømme over folk og nasjoner. (Sl 2: 8, 9; Da 7: 13, 14) Det betyr at han ikke bare bærer «septeret», at han har kongemakt, men at han også holder «kommandostaven», at han har myndighet til å gi befalinger. – Se SJILO nr. 1.