Monark, regent, som har myndighet til å herske over andre. Jehova er den høyeste Konge, idet han har uinnskrenket makt og myndighet. Kongene av Juda stamme var underordnede konger som representerte hans overherredømme på jorden. I likhet med dem er Jesus Kristus en underordnet konge, men i besittelse av langt større makt enn disse jordiske kongene, for Jehova har innsatt ham som hersker over universet. (Flp 2: 9–11) Jesus Kristus er derfor blitt «kongers Konge og herrers Herre». – Åp 19: 16; se JESUS KRISTUS; RIKE, KONGERIKE, KONGEDØMME.

Tidlige konger. Blant jordiske herskere er en konge en mannlig hersker som har den høyeste myndighet over en by, en stamme, et folk eller et større rike, og han er som regel konge på livstid. Nimrod, en etterkommer av Kam, er den første jordiske kongen i den bibelske beretning. Han hersket over et rike som omfattet flere byer i Mesopotamia, og var en mann som gjorde opprør mot Jehovas overherredømme. – 1Mo 10: 6, 8–10.

Kanaan og landene der omkring hadde konger allerede på Abrahams tid, altså lenge før israelittene hadde konger. (1Mo 14: 1–9) Allerede på et tidlig tidspunkt fantes det også konger blant filisterne, edomittene, moabittene, midjanittene, ammonittene, syrerne, hetittene, egypterne, assyrerne, babylonerne, perserne, grekerne og romerne. Mange av disse kongene hersket bare over mindre områder, for eksempel en bystat. Adoni-Besek skrøt således av at han hadde overvunnet 70 slike konger. – Dom 1: 7.

Den første jordiske kongen som i Bibelen blir beskrevet som rettferdig, er Melkisedek, som var konge og prest i Salem. (1Mo 14: 18) Med unntak av Jesus Kristus, som er både Konge og Øversteprest, er Melkisedek den eneste Gud har godkjent som har hatt begge disse embetene. Apostelen Paulus viser at Gud brukte Melkisedek som et forbilde på Kristus. (He 7: 1–3; 8: 1, 6) Ingen annen av Guds trofaste tjenere, ikke engang Noah, hadde gjort forsøk på å bli konge, og Gud utnevnte ingen av dem før Saul ble salvet under hans ledelse.

Israels konger. Til å begynne med hersket Jehova over Israel som folkets usynlige Konge idet han brukte menn på jorden som sine redskaper – først Moses og senere dommerne, fra Otniel til Samson. (Dom 8: 23; 1Sa 12: 12) Til slutt krevde israelittene å få en konge over seg, slik at de kunne bli lik nasjonene omkring dem. (1Sa 8: 5–8, 19) I lovpakten var det gitt retningslinjer som gikk ut på at en jordisk konge skulle være utvalgt av Jehova Gud. I samsvar med dette var det Jehova som, ved profeten Samuel, utnevnte Saul av Benjamins stamme. (5Mo 17: 14–20; 1Sa 9: 15, 16; 10: 21, 24) På grunn av ulydighet og formastelighet mistet Saul Jehovas gunst og muligheten for å bli stamfar til et dynasti av konger. (1Sa 13: 1–14; 15: 22–28) Jehova vendte seg så til Juda stamme og valgte David, Isais sønn, til å være Israels neste konge. (1Sa 16: 13; 17: 12) Fordi David trofast støttet tilbedelsen av Jehova og holdt fast ved hans lover, fikk han det privilegium å bli den første i et dynasti av konger. (2Sa 7: 15, 16) Under Davids sønn Salomos regjering nådde israelittene høydepunktet av sin velstand. – 1Kg 4: 25; 2Kr 1: 15.

I Salomos sønn Rehabeams regjeringstid ble riket delt i to. Den første kongen over det nordlige riket – tistammeriket, som vanligvis ble kalt Israel – var Jeroboam, Nebats sønn, av Efraims stamme. (1Kg 11: 26; 12: 20) Han overtrådte Guds lov ved å innføre dyrkelsen av gullkalver i sitt rike, noe som gjorde at han pådrog seg Jehovas mishag. (1Kg 14: 10, 16) I alt 20 konger kom til å herske i det nordlige riket fra 997 til 740 f.v.t., fra Jeroboam til og med Hosjea, Elahs sønn. I det sørlige riket, Juda, hersket det 19 konger fra 997 til 607 f.v.t. Av disse var Rehabeam den første og Sidkia den siste. (Tronraneren Atalja, som ikke var noen rettmessig hersker, er ikke medregnet.) – Se BEGRAVELSE, GRAVSTEDER; KRONOLOGI.

Representanter som var utnevnt av Gud. Det var Jehova som utnevnte sitt folks konger, noe som betydde at kongene ikke satt på sin egen trone, men på «Jehovas kongedømmes trone» og skulle handle på hans vegne, som representanter for hans teokratiske styre. (1Kr 28: 5; 29: 23) I Israel ble ikke kongene betraktet som guder, slik som tilfellet var hos en del andre orientalske folkeslag på den tiden. Alle kongene av Juda stamme ble betraktet som Jehovas salvede, selv om det ikke i hvert enkelt tilfelle sies uttrykkelig at kongen i bokstavelig forstand ble salvet med olje når han besteg tronen. Ifølge beretningen ble salving med olje i hvert fall benyttet da et nytt dynasti ble grunnlagt, da det var stridigheter om tronfølgen i Davids alderdom, samt på Jehoasjs  tid og da en eldre sønn ble forbigått til fordel for en yngre den gang Jehoakas ble satt på tronen. (1Sa 10: 1; 16: 13; 1Kg 1: 39; 2Kg 11: 12; 23: 30, 31, 34, 36) Ikke desto mindre er det sannsynlig at det var vanlig praksis å salve kongene.

Kongen av Juda stamme tok seg av alle statens anliggender; han var som en hyrde for folket. (Sl 78: 70–72) Det var som regel han som tok ledelsen i krig. (1Sa 8: 20; 2Sa 21: 17; 1Kg 22: 29–33) Innen rettsvesenet fungerte han også som den øverste dommer, bortsett fra i enkelte saker som angikk staten, og i saker hvor avgjørelsen var svært vanskelig eller vitneutsagnene utilstrekkelige – i slike tilfeller lot man øverstepresten rådspørre Jehova. – 1Kg 3: 16–28.

Kongens begrensninger. De begrensninger kongen var underlagt i utøvelsen av sin myndighet, var de som ble diktert av hans egen frykt for Gud og av Guds lov, som han var forpliktet til å adlyde; i tillegg kom profetenes og prestenes innflytelse og de eldre mennenes råd og veiledning. Han skulle selv lage seg en avskrift av Loven og lese i den alle sine levedager. (5Mo 17: 18, 19) Han var, som Jehovas spesielle tjener og representant, ansvarlig overfor Jehova. Det var dessverre mange av kongene i Israel og Juda som ikke tok hensyn til disse begrensningene, men var onde og despotiske. – 1Sa 22: 12, 13, 17–19; 1Kg 12: 12–16; 2Kr 33: 9.

Religiøs leder. Selv om kongen ifølge Loven ikke kunne være prest, ble det forventet at han som den øverste av alle ikke-prestelige personer skulle støtte tilbedelsen av Jehova. Noen ganger velsignet kongen folket i Jehovas navn og frambar bønner på folkets vegne. (2Sa 6: 18; 1Kg 8: 14, 22, 54, 55) I tillegg til at kongen skulle beskytte folkets religiøse liv mot avgudsdyrkelse, som trengte seg på fra nabofolkene, hadde han myndighet til å avsette en utro øversteprest. Det gjorde kong Salomo da øverstepresten Abjatar støttet Adonjas forsøk på å bemektige seg tronen. – 1Kg 1: 7; 2: 27.

Hustruer og eiendom. Det var vanlig at de judeiske kongene hadde flere hustruer og medhustruer, til tross for at Loven sa at kongen ikke skulle ta seg mange hustruer. (5Mo 17: 17) Medhustruene ble betraktet som kronens eiendom og gikk i arv til tronfølgeren sammen med kongens eiendom og rettigheter. Å gifte seg med eller bemektige seg en eller flere av en avdød konges medhustruer var det samme som offentlig å gjøre krav på tronen. Da Absalom hadde omgang med sin fars, Davids, medhustruer og Adonja bad om å få Abisjag, som pleide David i hans alderdom, til hustru, var det derfor det samme som å gjøre krav på tronen. (2Sa 16: 21, 22; 1Kg 2: 15–17, 22) Det var det samme som høyforræderi.

Til kongens personlige eiendom, hans krigsbytte og gaver (1Kr 18: 10) ble det med tiden føyd til andre inntektskilder, for eksempel en spesiell ytelse i form av landets grøde til det kongelige bord, tributt fra undertvungne riker, toll fra reisende kjøpmenn som drog gjennom landet, og inntekter fra forskjellige handelsforetagender, for eksempel Salomos handelsflåte. – 1Kg 4: 7, 27, 28; 9: 26–28; 10: 14, 15.

Det nordlige rikes ustabilitet. I nordriket Israel ble en ny konge i prinsippet innsatt ved arvefølge, men denne regelen ble ofte satt til side ved at kongen ble styrtet eller snikmyrdet og en annen bemektiget seg tronen. Den falske religion som ble utøvd, gjorde at nordriket til stadighet befant seg i en tilstand av uro som bidrog til hyppige snikmord og tronran. Bare to dynastier, nemlig Omris og Jehus, varte i mer enn to generasjoner. Ettersom kongene i nordriket ikke kom inn under pakten med David om et rike, var det ingen av dem som satt på «Jehovas kongedømmes trone» som Jehovas salvede. – 1Kr 28: 5.

Ikke-jødiske konger og underordnede konger. De babylonske kongene ble innsatt i sitt embete som monarker over hele det babylonske rike ved at de grep fatt i hånden på en billedstøtte av gull som forestilte guden Marduk. Også Kyros den store gjorde dette for å få herredømme over det babylonske verdensrike uten å måtte erobre hele riket ved en militær aksjon.

Andre konger ble innsatt ved at de ble utnevnt av en høyerestående konge, for eksempel den kongen som hadde erobret området. Det var en utbredt praksis at en konge regjerte over et erobret område gjennom en innfødt vasallkonge som betalte tributt til erobreren. Herodes den store ble således utnevnt til konge over Judea med plikt til å betale tributt til Roma (Mt 2: 1), og nabateernes konge Aretas fikk av romerne bekreftelse på sin kongemakt og betalte også tributt til Roma. – 2Kt 11: 32.

Ikke-israelittiske konger var mindre tilgjengelige for sine undersåtter enn de kongene som hersket over Guds folk, var for sine. De israelittiske kongene beveget seg åpenbart ganske fritt blant sine undersåtter, mens det ofte var svært vanskelig å få audiens hos hedenske konger. Det å gå inn i perserkongens indre forgård uten å være tilkalt medførte automatisk dødsstraff hvis ikke kongen som tegn på sin velvilje rakte ut sitt septer, slik som han gjorde mot Ester. (Est 4: 11, 16) Det var imidlertid mulig for  en romersk borger å anke sin sak til keiseren og få ham til å høre den etter at en kjennelse var avsagt av en lavere domstol, men først etter at saken hadde vært igjennom mange lavere instanser. – Apg 25: 11, 12.