En skriftlig overenskomst – behørig underskrevet og noen ganger forseglet – som inneholdt de juridiske betingelser for gjennomføringen av en bestemt hensikt; et dokument som bekreftet overdragelsen av fast eiendom. Det eneste stedet hvor Bibelen bruker det hebraiske ordet sẹfer i denne spesielle betydningen, er i Jeremias bok, i forbindelse med at Jeremia kjøpte en mark av sin fetter Hanamel. – Jer 32: 6–15.

Detaljene i forbindelse med den måten denne kontrakten ble satt opp på, er interessante.  Kjøpesummen, «sju sekel og ti sølvstykker», ble veid opp i vitners nærvær. (Jer 32: 9) Hvis ’sju og ti’ i denne avtalen skal oppfattes som en juridisk formulering som betyr 17 sølvsekel (ca. 255 kr), var dette en rimelig pris, tiden og omstendighetene tatt i betraktning. Det var en tid med krig og hungersnød (ikke mange måneder før Jerusalem ble inntatt av Nebukadnesar).

Da pengene ble betalt, ble det ’i overensstemmelse med de rettslige bud og forordninger’ satt opp to formodentlig likelydende kontrakter. Den ene ble kalt «kjøpekontrakten, den som var forseglet», og den andre «den som var åpen». (Jer 32: 11) Det sies bare at den første ble underskrevet av vitner, men hele handelen fant sted «for øynene på alle de jødene som satt i Vaktgården». (Jer 32: 12) Begge kontraktene ble så lagt i et leirkar til oppbevaring. – Jer 32: 14.

Den skikk å sette opp to likelydende kontrakter, men bare forsegle den ene var en svært praktisk ordning. Partene kunne da alltid gå til den åpne kontrakten hvis det var noe de ville se på. Hvis denne kontrakten ble skadet eller dens ekthet ble dratt i tvil, eller hvis man hadde mistanke om at noe i den var blitt endret, kunne det forseglede eksemplaret legges fram for byens dommere, som kunne undersøke seglet, bryte det og så sammenligne de to eksemplarene.