To inspirerte bøker i De hebraiske skrifter som tydeligvis utgjorde én bok i den opprinnelige hebraiske kanon. Massoretene betraktet dem som ett enkelt verk, og de blir betraktet som én bok i de fortegnelsene som opererer med 22 eller 24 bøker i De hebraiske skrifter, og som to bøker i dem som opererer med 39 bøker. Oppdelingen i to bøker stammer øyensynlig fra den greske oversettelsen Septuaginta. Når det gjelder de hebraiske håndskrifter, begynte man med denne todelingen på 1400-tallet e.v.t. I den hebraiske tekst står Krønikebøkene sist i den delen som blir kalt «Skriftene». Bøkenes hebraiske navn, Divrẹ Haijamịm, betyr «dagenes anliggender (hendelser)». Hieronymus gav bøkene navnet Khronikọn, som navnet  «Krønikebøkene» kommer fra. En krønike er en historisk framstilling som skildrer begivenheter i den rekkefølge de har funnet sted. Den greske tittelen (i Septuaginta) er Paraleipomẹnon, som betyr «ting som ble forbigått (utelatt)», det vil si i Samuelsbøkene og Kongebøkene, men Krønikebøkene er på ingen måte bare et supplement til disse bøkene.

Skribenten, tidspunktet for nedskrivningen og den tidsperiode bøkene omspenner. Den jødiske presten Esra blir av en rekke grunner ansett for å være den som har skrevet boken. Jødisk tradisjon har lenge støttet dette synspunktet. Det blir også støttet av den slående likheten i stilen mellom Krønikebøkene og Esras bok. Dessuten er avslutningsordene i 2. Krønikebok og innledningsordene i Esras bok praktisk talt identiske. Det at Krønikebøkene i slutten har et utdrag av Kyros’ dekret, mens dette finnes i sin helhet i innledningen til Esras bok, tyder også på at skribenten da han avsluttet Krønikebøkene, hadde til hensikt å skrive enda en bok (Esras bok), som ville behandle dekretet og iverksettelsen av det mer inngående. Krønikebøkene ble fullført omkring år 460 f.v.t. Det er øyensynlig bare to bøker i den hebraiske kanon som er blitt fullført senere, nemlig Nehemja og Malaki.

Bortsett fra slektsregistrene, som begynner med Adam, spenner Krønikebøkene over tidsrommet fra kong Sauls død til jødene ble ført i landflyktighet til Babylon, etterfulgt av omtalen av Kyros’ dekret ved utløpet av den 70 år lange landflyktigheten.

Kilder. Esra antok at hans lesere var kjent med Kongebøkene, og så det derfor ikke som sin oppgave å fortelle akkurat det samme en gang til. Det kildematerialet som han brukte, har riktignok i noen tilfeller samme ordlyd eller nesten samme ordlyd som en del av det som står i Kongebøkene, men han har tydeligvis tatt med dette bare for å knytte forbindelsen til begivenhetene i Kongebøkene og danne bakgrunnen for de ytterligere opplysninger som blir gitt i Krønikebøkene. Det er mulig at Esra brukte Samuelsbøkene og Kongebøkene og en del andre deler av Bibelen som kilder, men det later til at han i de fleste tilfeller, om ikke i alle, hadde tilgang til skrifter som ikke eksisterer i dag. Det kan dreie seg om statsdokumenter fra så vel Juda som Israel, slektsregistre, historiske verk skrevet av profeter, foruten dokumenter som tilhørte stamme- eller familieoverhoder. En del av de kildene han brukte, var uten tvil profesjonelle riksskriveres opptegnelser. – 1Kg 4: 3.

Esra nevner eller beskriver noen av de kildene han brukte, på følgende måte:

1) Boken om Judas og Israels konger (2Kr 16: 11; 25: 26)

2) Boken om Israels og Judas konger (2Kr 27: 7; 35: 27)

3) Boken om Israels konger (2Kr 20: 34) (Det er mulig at de ovennevnte kildene hørte til den samme samlingen av statsdokumenter, og at tittelen bare er angitt på forskjellige måter; det er også mulig at det er tale om Kongebøkene i Bibelen.)

4) Boken om Israels konger (tydeligvis et slektsregister) (1Kr 9: 1)

5) Utlegningen av Boken om kongene (2Kr 24: 27) (opptegnelser om Juda-kongen Jehoasj)

6) Israels kongers anliggender (2Kr 33: 18) (opptegnelser om Manasse)

7) Seeren Samuels ord, profeten Natans ord og syn-seeren Gads ord (1Kr 29: 29) (opptegnelser om David) (Muligens ett verk, men det kan også dreie seg om to eller tre; det kan også være tale om Dommerne og Samuelsbøkene.)

8) Profeten Natans ord (2Kr 9: 29) (opptegnelser om Salomo)

9) Sjilonitten Akijas profeti (2Kr 9: 29) (om Salomo)

10) «Så skrev Sjemaja . . .» (1Kr 24: 6) (om David); dessuten profeten Sjemajas og syn-seeren Iddos ord i forbindelse med slektsregistret (2Kr 12: 15) (om Rehabeam) (muligens to eller tre kilder)

11) Jehus, Hananis sønns, ord, som ble tatt inn i Boken om Israels konger (2Kr 20: 34) (om Jehosjafat)

12) Ussias øvrige anliggender, skrevet opp av profeten Jesaja, sønn av Amoz (2Kr 26: 22)

13) Hans (Manasses) syn-seeres ord (2Kr 33: 19)

14) Klagesanger (laget av Jeremia og muligens av sangere) (2Kr 35: 25) (om Josjia)

15) Profeten Iddos utlegning (2Kr 13: 22) (om Abija)

16) Beretningen om hendelsene i kong Davids dager (1Kr 27: 24)

17) Davids, Gads og profeten Natans påbud (2Kr 29: 25) (iverksatt av Hiskia)

18) Det som er skrevet av David og av hans sønn Salomo (2Kr 35: 4) (som Josjia henviser til)

19) Påbudet fra David og Asaf og Heman og Jedutun, kongens syn-seer (2Kr 35: 15) (som det blir henvist til i forbindelse med det Josjia gjorde)

20) Elias skrivelse til Juda-kongen Jehoram (2Kr 21: 12–15)

 (Krønikebøkene inneholder også henvisninger til skrifter, særlig slektsregistre, som kan være ytterligere kilder Esra har benyttet.)

Det er tydelig at Esra var svært nøye og utførte et omhyggelig forskningsarbeid, idet han gikk igjennom alle de dokumenter han hadde tilgang til, og undersøkte alt som kunne kaste lys over emnet. Han henviser til kilden til sine opplysninger, ikke bare som et bevis for nøyaktigheten av det han har skrevet, men også for å gjøre sine lesere på den tiden oppmerksom på andre kilder, hvor de kunne få ytterligere opplysninger. Esras grundighet og omhu skulle tjene som en anbefaling for Krønikebøkenes nøyaktighet og historiske pålitelighet og en forsikring om at de er verdige vår fulle tillit. Men framfor alt skulle det at Esra skrev under inspirasjon (2Ti 3: 16), og det at Krønikebøkene hører til den hebraiske kanon som Jesus og apostlene fullt ut anerkjente (Lu 24: 27, 44), være en garanti for deres troverdighet. Krønikebøkene utgjør dessuten en del av Guds fullstendige, skrevne Ord, og dets renhet er noe Gud selv har vernet om, til gagn for sin Sønns, Jesu Kristi, etterfølgere. Alt dette taler i høy grad for at vi kan ha full tillit til Krønikebøkene.

Formål. Esras arbeid bestod som nevnt ikke bare i å utfylle det Samuelsbøkene og Kongebøkene hadde utelatt; Esra var klar over at det blant de hjemvendte landflyktige fantes et behov for en slik kortfattet framstilling av nasjonens historie. Han skrev uten tvil med tanke på dem som nylig hadde vendt tilbake fra landflyktigheten, ettersom de i høy grad manglet kjennskap til sitt folks religiøse historie og skikker. De hadde behov for å bli kjent med hvordan tilbedelsen skulle foregå i templet, og med levittenes plikter, og Esra forsynte dem med disse opplysningene. Dessuten hadde få ting større interesse for de hjemvendte jødene enn deres avstamning og slektsregistre, som var noe Esra viet stor oppmerksomhet. Israelittene fungerte igjen som en nasjon. De var tilbake i sitt eget land, og de hadde et tempel, et presteskap og en stattholder, om enn ikke en konge. De skulle fortsette å bestå som en nasjon fram til Messias’ komme. De trengte de opplysningene Krønikebøkene inneholdt, for å kunne bevare enheten og holde fast ved den sanne tilbedelse.

Både Samuel og Jeremia var historieskrivere, men de var også levitter. Jeremia var profet og prest. Esra var prest. Det ville imidlertid ikke være riktig å si at Jeremia var spesielt interessert i oppfyllelsen av profetiene og ikke så interessert i det som angikk tilbedelsen i templet, og at Esra var spesielt interessert i levittenes arbeid og ikke så interessert i profetiene. De var begge Guds tjenere og var opptatt av hans ord, av hvordan han hadde handlet med sitt folk, og av enhver side ved tilbedelsen av ham. Esra ble inspirert av Jehova til å skrive Krønikebøkene og Esras bok i en spesiell hensikt.

De jødene som vendte tilbake fra Babylon i 537 f.v.t., vendte ikke tilbake for å etablere politisk uavhengighet, men for å gjenopprette den sanne tilbedelse. Deres første mål var å reise alteret, og deretter skulle de gjenoppbygge templet. Det var derfor rimelig at Esra hadde så mye å si om tilbedelsen og om prestenes og levittenes tilbedelse og tjeneste. Slektsregistrene var  også av stor betydning. Esra 2: 59–63 viser at noen, deriblant enkelte som var sønner av prester, ikke kunne finne sine slektsregistre og derfor ikke kunne bevise hvilken slekt de tilhørte. Mens israelittene var i Babylon, hadde slektsregistrene kanskje ikke hatt så stor betydning, men nå dannet de grunnlaget for at de skulle kunne overta sin fedrearv. Dette er en av grunnene til at Esra tar med de lange slektsregistrene, som også er av stor verdi for bibellesere i dag.

Vi ser således at Esra med Krønikebøkene ønsket å styrke sine samtidige, slik at de kunne fortsette å være trofaste mot Jehova. Han oppmuntret dem til å oppfylle sine paktsforpliktelser ved å henlede deres oppmerksomhet på Israels tidligere historie, og ved at han benyttet konkrete historiske eksempler, framhevet han på den ene side hva det fører til å være trofast og holde fast ved den sanne tilbedelse, og på den annen side hva det fører til å forlate tilbedelsen av Jehova Gud.

Bøkenes verdi. Krønikebøkene bidrar til å styrke vår tro og øke vår forståelse av Bibelen. Esra kommer med mange opplysninger som ikke finnes andre steder, med hensyn til tempeltjenesten og de oppgaver prestene, levittene, dørvokterne, sangerne og musikerne var tildelt. Han tar med mange detaljer i forbindelse med den sanne tilbedelse: hvordan David sørget for at Arken ble ført til Jerusalem (1Kr, kap. 15, 16); Davids forberedelser med tanke på byggingen av templet og tempeltjenesten (1Kr, kap. 22–29); det at prestene stilte seg på Rehabeams side da de ti stammene rev seg løs (2Kr 11: 13–17); krigen mellom Abija og Jeroboam (2Kr 13); reformene til fordel for den sanne religion under Asa (2Kr, kap. 14, 15), Jehosjafat (2Kr, kap. 17, 19, 20), Hiskia (2Kr, kap. 29–31) og Josjia (2Kr, kap. 34, 35); det at Ussia ble slått med spedalskhet på grunn av sin formastelighet (2Kr 26: 16–21); Manasses anger (2Kr 33: 10–20).

 Esra viser at han ikke bare er interessert i prestenes anliggender, men også i profetene. (2Kr 20: 20; 36: 12, 16) Han bruker ordene «profet», «seer» og «syn-seer» i alt ca. 45 ganger og gir opplysninger om mange profeter og andre personer som ikke er nevnt ved navn andre steder i Bibelen. Blant disse kan nevnes Iddo, Elieser (sønn av Dodavahu), Jahasiel (sønn av Sakarja), flere personer som het Sakarja, og Oded, som levde på Juda-kongen Akas’ tid.

Krønikebøkene inneholder mange opplysninger som øker vårt kjennskap til Judas historie, for eksempel beretningen om kong Asas sykdom og begravelse og om Jehoasjs onde handlemåte etter øverstepresten Jehojadas død. Videre inneholder de slektsregistre som er av betydning når det gjelder å fastslå Jesu Kristi avstamning. Bøkene hjelper en også til å kunne stille opp en nøyaktig tidsregning. Jehovas visdom som Bibelens Forfatter kom til uttrykk ved at Jehova lot sin tjener Esra nedskrive alt dette for å utfylle den bibelske beretning, slik at de som tror på Bibelen, kunne få en fullstendig og nøyaktig framstilling av menneskets historie.

[Ramme på side 105]

HOVEDPUNKTER I 1. KRØNIKEBOK

Slektsregistre og detaljer angående den sanne tilbedelse i Jehovas tempel, opplysninger som det var spesielt bruk for etter landflyktigheten i Babylon

Skrevet omkring 55 år etter at Serubabel gjenoppbygde templet, før Jerusalems murer ble gjenoppbygd

Slektsregistre fra Adam og framover (1: 1 til 9: 44)

Judas etterkommere gjennom David og Salomo (svært viktig når det gjaldt å fastslå hvem som var Messias)

Levis etterkommere (nødvendig når det skulle avgjøres hvem som kunne tjene ved templet) og deres forskjellige oppgaver i templet

Sauls troløshet fører til hans død (10: 1–14)

Begivenheter under Davids kongedømme (11: 1 til 29: 30)

David blir salvet på nytt til konge i Hebron; inntar Sion; blir senere gjort til konge over hele Israel

Paktens ark blir fraktet på en ikke forskriftsmessig måte, på en vogn; Ussah dør fordi han rører ved Arken; Arken blir til slutt ført til Davidsbyen under stor jubel

David uttrykker ønske om å bygge et tempel for Jehova; i stedet inngår Jehova en pakt med David om at hans kongehus skal være grunnfestet til uavgrenset tid

Alle Israels fiender blir beseiret

David blir egget av Satan til å foreta en folketelling i Israel; 70 000 dør

Omfattende forberedelser med tanke på byggingen av templet; David organiserer levittene, inndeler prestene i 24 avdelinger og utnevner sangere og portvakter; han gir den inspirerte byggeplanen til Salomo; David og folket bidrar gavmildt

David dør etter at Salomo har satt seg på «Jehovas trone»

[Ramme på side 106]

HOVEDPUNKTER I 2. KRØNIKEBOK

En levende oppsummering av historien under kongene av Davids hus, hvor konsekvensene av lydighet eller ulydighet mot Gud blir framhevet

Utgjorde opprinnelig én rull sammen med 1. Krønikebok

Salomos kongedømme (1: 1 til 9: 31)

Salomos visdom og rikdom; han er uforstandig og anskaffer seg mange hester fra Egypt og gifter seg med en datter av farao

Byggingen av templet; Salomos bønn ved innvielsen

Dronningen av Saba kommer på besøk

Begivenheter som fant sted under andre konger av Davids hus, og følgene av dem (10: 1 til 36: 23)

Etter Rehabeams harde svar river ti stammer seg løs under Jeroboam og vender seg til kalvedyrkelse; Rehabeam forlater også Guds lov og blir overgitt til egypterkongen Sjisjak

Fordi Abija støtter seg til Jehova, seirer Juda over Israels hær, som setter sin lit til tallmessig overlegenhet og kalvedyrkelse; 500 000 blir drept

Fordi Asa setter sin lit til Jehova, blir en million invaderende etiopiere beseiret; Asa er dåraktig nok til å inngå forbund med Syria og blir rasende da Jehovas profet irettesetter ham

Jehosjafat setter i gang et program for undervisning i Guds lov; han inngår en uklok ekteskapsallianse med Akab

Moab, Ammon og Se’ir invaderer Juda; Jehosjafat vender seg til Jehova for å få hjelp og blir minnet om at ’striden er Guds’

Jehoram (gift med Atalja, datter av Akab og Jesabel) handler ondt, og det samme gjør hans sønn Akasja; etter Akasjas død tilraner den morderiske Atalja seg tronen

Jehoasj begynner bra, under øverstepresten Jehojadas innflytelse; faller senere fra den sanne tilbedelse og gir befaling om at den trofaste Sakarja skal steines

Amasja begynner bra, men tilber senere Se’irs avguder; blir beseiret av Israel; blir myrdet

Ussia begynner også bra; formaster seg senere til å forsøke å brenne røkelse i templet; blir rammet av spedalskhet

Jotam gjør det som er rett, men folket handler fordervelig

Akas vender seg til Ba’al-dyrkelsen; folket lider under det

Hiskia renser templet; Sankerib invaderer Juda og spotter Jehova; Hiskia setter sin lit til Jehova; 185 000 assyrere blir slått i hjel av en engel

Manasse gjør seg skyldig i grov avgudsdyrkelse og utgyter mye uskyldig blod; blir tatt til fange av assyrerne; angrer og får tronen tilbake av Jehova

Amon følger sin fars, Manasses, dårlige eksempel, men ydmyker seg ikke

Josjia iverksetter nidkjært religiøse reformer; utbedrer templet; insisterer på å kjempe mot farao Neko og blir drept

Jehoakas hersker i en kort periode; blir så ført til Egypt som fange

Jehojakim handler avskyelig; hans sønn og etterfølger Jehojakin blir ført som fange til Babylon

Sidkia gjør opprør mot Babylons åk; jødene blir ført i landflyktighet; landet ligger øde i 70 år

Perserkongen Kyros utsteder et dekret som gir jødene tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet