Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Kreta, kretere

Kreta, kretere

Den femte største øya i Middelhavet og dens innbyggere. Øya er 250 km lang og fra 13 til 56 km bred. Den ligger i den sørlige enden av Egeerhavet, omkring 100 km sørøst for Hellas. Langs hele den smale øya går en fjellrygg, og noen av fjellene er dekket med snø i deler av året. Omtrent midt på Kreta ligger fjellet Ida, som når opp til en høyde av 2456 m over havet. Nordkysten har en del gode havner, men langs sørkysten er det færre bukter og viker, og fjellene går mange steder bratt ned i havet. Det er derfor få gode havner her. Dette framgår også av beretningen om Paulus’ reise til Roma, som omtales senere.

KART: Kreta

Kreta anses i alminnelighet for å være den øya som kalles «Kaftor» i De hebraiske skrifter, og dermed det sted filisterne utvandret fra til Kanaan. (Jer 47: 4; Am 9: 7) Noen forskere forbinder også «keretittene» med kreterne. I den greske oversettelsen Septuaginta står det «kreterne» i stedet for «keretittene» i både Esekiel 25: 15–17 og Sefanja 2: 5–7. (Se KERETITTER.) Hvis man går ut fra at Kaftor svarer til Kreta, noe som virker rimelig, var øyas tidligere innbyggere etterkommere av Misrajim. Navnet Misrajim blir i Bibelen også brukt om Egypt. – 1Mo 10: 13, 14.

Kreternes kultur var helt annerledes enn kulturen i Mesopotamia og Egypt, men like imponerende. I kreternes religion ble det lagt vekt på det kvinnelige element, og den guddommen som ble satt høyest, var en morgudinne. Som i andre fruktbarhetsreligioner er slangen ofte med i bilder og skulpturer som forestiller gudinnen. Den er enten plassert i hendene hennes eller snodd rundt kroppen hennes. Sammen med henne finner man vanligvis en liten mannlig guddom, kanskje i et mor-sønn-forhold, noe som ofte forekommer i den slags kultuser. I Knossos er det funnet et marmorkors. Korset er også et gammelt symbol som er knyttet til kjønnslivet. Den gamle kretiske kulturen gikk til grunne i løpet av de siste hundreårene av det andre årtusen f.v.t. I løpet av det første årtusen f.v.t. kom Kreta under gresk herredømme. På 100-tallet f.v.t. var øya blitt et sentrum og et skjulested for sjørøvere som opererte i Middelhavet. I år 67 f.v.t. ble Kreta tatt av Pompeius og gjort til en romersk provins sammen med Kyrene i Nord-Afrika.

Paulus’ virksomhet på Kreta. Blant dem som var til stede i Jerusalem på pinsedagen i år 33, var det også noen jøder eller proselytter fra Kreta. (Apg 2: 5, 11) Det var kanskje dette som førte til at kristendommen ble brakt til Kreta.

Antagelig om høsten i år 58 var apostelen Paulus om bord i et kornskip fra Alexandria som seilte langs Kreta. Paulus var på vei til Roma, hvor hans sak skulle behandles. Skipet seilte med 276 mennesker om bord «i le av Kreta», det vil si sør for øya, hvor skipet var beskyttet mot de sterke vindene fra nordvest. Fra Salmone på østkysten seilte skipet langsomt vestover og kom etter hvert til Godhavnene, en liten bukt hvor det var mulig å ankre opp. Den lå like øst for det punktet hvor kystlinjen dreier skarpt mot nord. Her besluttet man i strid med Paulus’ råd å forsøke å seile videre til Føniks, en havn 65 km lenger vest. Skipet rundet Kapp Matala (Akra Lithinon) og «begynte å seile tett langsmed Kretas kyst», men ikke lenge etter ble det tatt av en stormvind fra østnordøst som plutselig feide ned fra fjellene. Skipet måtte legge bi og ble drevet av sted. Det drev forbi øya Kauda, 65 km fra Godhavnene. – Apg 27: 6–16, 37, 38.

Det ser ut til at Paulus etter to år som fange i Roma besøkte Kreta og utførte kristen virksomhet der i den siste delen av sin tjenestetid. Da han reiste derfra, lot han Titus bli igjen for å rette på visse mangelfulle forhold i menighetene og utnevne eldste «i by etter by». (Tit 1: 5) Da Paulus senere drøftet problemer i menigheten i et brev til Titus, siterte han en kretisk profet som hadde sagt: «Kretere er alltid løgnere, farlige villdyr, ubeskjeftigede fråtsere.» (Tit 1: 10–12) Man antar at disse ordene skriver seg fra Epimenides, en kretisk dikter som levde på 500-tallet f.v.t. Grekerne var enige i denne karakteristikken av de gamle kreterne. For dem var nemlig betegnelsen kreter blitt et synonym for løgner.